Den brysomme filmen

Det er ikke lett å være annerledes. Spesielt ikke i Norge.

  • Les også: 14. plass, internasjonale filmer.

    14. plass, norske filmer: «Den brysomme mannen» Jens Lien, 2006.

    Å lage film som gir publikum motstand og samtidig få kommersiell suksess – det er vanskelig. Noen forsøker, de fleste mislykkes. Lettbeint mainstreamfilm eter opp snobbete annerledesfilm, i hvert fall på inntektslistene. I professorenes bokhyller regjerer derimot nisjefilmen. Sånn vil det alltid være. Og nåde deg om du prøver å lage kaos.

    En som prøvde å skape uorden i rekkene var Andreas, hovedpersonen i regissør Jens Lien og manusforfatter Per Schreiners «Den brysomme mannen». Andreas, spilt av Trond Fausa Aurvåg, er mistilpasset og ensom i den overdrevent kjønnsløse, men genialt stilistiske storbyen. Historien er absurd, og filmen er full av undertekst. Filmen var en utfordring for det norske kinopublikumet.

    Unorsk


    Sjelden har publikum vært så splittet og oppglødd som etter premieren «På den brysomme mannen» i mai i fjor. Noen kalte filmen unorsk og trykket det kjølige bildespråket og det absurde universet til sitt bryst. Andre kalte den pretensiøs og kjedelig og sa de hadde fått nok av kunstnere som klaget over det overflatiske storbysamfunnet. Riktignok solgte den bare bedrøvelige 30 000 billetter. Men likevel: «Den brysomme mannen» traff en nerve. Den unorske nerven.

    Unorsk film, hva er egentlig det? Film uten fjorder og bunader? Uten sosialt hemmede menn med psykiatriske diagnoser? Uten Kristoffer Joner eller Ane Dahl Torp?

    Nei. Jeg mistenker at såkalte unorske filmer enten har en spennende mangel på dybdefokus, tvetydig dialog eller kompliserte litterære referanserammer. I så måte var «Den brysomme mannen» veldig utenlandsk.

    Filmens sterkt begrensede popularitet sier noe om det norske kinopublikumets mer tabubelagte interne splittelse. Det er en slags kamp mellom dem som mener man må ha lest Aldous Huxley for å verdsette denne filmen fullt ut, og dem som blåser i at de ikke vet hva ordet «dystopi» betyr.

    For ordens skyld: «dystopi» er det motsatte av «utopi». (Jeg slo opp ordet i ordboka nylig). «Den brysomme mannen» låser seg selv inne i sitt eget følelsesløse univers. Han bryter aldri gjennom den tykke betongveggen og ut i utopien, der lange billettkøer og stående ovasjoner er vanlig kost.

    Kritikerprisen i Cannes


    Men «Den brysomme mannen» pløyde ny mark. Ingen hadde sett noe liknende før, i hvert fall ikke i norsk film. Aldri før hadde et radiomanus blitt film før. Filmen fikk kritikerpris i Cannes. Nå er den på Dagbladets kanonliste og sannsynligvis også i bøkene til dem som skriver den norske filmhistorien.

    Men aldri hadde en begeistret anmeldelse i det navngjetne amerikanske magasinet Variety vakt så liten oppsikt. Det er ikke lett å være original i Norge.

    Brysomme Andreas hadde valget. Skulle han spise den smakløse maten, smile pent og hjelpe den kjedelige kona si med å male veggene i kjølig korall for å kunne bli i den trygge byen? Eller skulle han fekte med armene, gråte åpenlyst og si klart ifra når spriten smakte vann, bare for å bil kastet ut i kulda? Andreas valgte det siste. Det gjør heldigvis også norske filmskapere av og til.

    15. plass: «Stella Polaris», Knut Erik Jensen, 2003


    Parallelt med fagjuryens filmliste skal vi også lage en folkets liste. Vær med å nominere filmer fra de siste 25 årene, og vinn fine premier. Du kan nominere opp til 10 utenlandske og norske filmer. Filmene som får flest nominasjoner danner grunnlaget for en avstemning som starter 16. juli:
UTFORDRENDE: "Den brysomme mannen".