Den brysomme mannen

Er det nå vi bare skal glemme Burzum-klassikerne fra 90-tallet?

PORTRETT AV EKSTREMISTEN SOM UNG MANN: Varg Vikernes fotografert i arbeidsantrekk før han ble dømt for drap og kirkebranner i 1994. 
Foto: Oddmund Lunde
PORTRETT AV EKSTREMISTEN SOM UNG MANN: Varg Vikernes fotografert i arbeidsantrekk før han ble dømt for drap og kirkebranner i 1994. Foto: Oddmund LundeVis mer
Kommentar

Er det nå vi skal pakke bort Burzum-platene? Er det nå vi skal si nok er nok, glemme musikken og utelukkende se på Varg Vikernes som en ekstremist?

Vikernes er siden tenåra blitt omtalt som et musikalsk geni, en nytenker og en sjangermessig spydspiss for det verdensomspennende fenomenet norsk black metal.

Men helt siden han som 16-åring spilte inn sin debutplate «Burzum», har veien vært kronglete ideologisk og følelsesmessig for dem som har fulgt ham som artist og komponist.

«Alle kirkebranner i Norge det siste året er påsatt av en djevledyrkergruppe med hovedsete i Bergen og Oslo», uttalte Vikernes i det famøse intervjuet Bergens Tidende trykket 20. januar 1993. Tabloidvarianten av historien som fulgte, kjenner alle. Han ble dømt for kirkebranner og for drapet på musikerkollega Øystein Aarseth.

Det som på tidlig 90-tall var et hermetisk lukket miljø bestående av et tjuetall personer, er i dag en veloljet, kommersielt orientert og stuerein industri. Den får tildelinger fra statlige tilskuddsordninger og uttrykket anerkjennes av kunst- og kulturvitere over hele verden. Andre norske black metal-veteraner er i dag naturlige gjester i talkshows på NRK og setter navnet sitt på kritikerroste baroloviner.

Vikernes selv har uttrykt lite ønske om å ha noe med sitt gamle miljø å gjøre. De vil heller ikke ha noe med ham å gjøre. Han ble betraktet som en einstøing fra starten, og har fortsatt å leve i utkanten etter han ble løslatt fra fengsel. Til tross for isolasjon og fremmedgjøring, er hans musikalske innflytelse udiskutabel.

Sammen med Mayhem og Darkthrone var Burzum premissleverandør for den gryende metalscenen i Norge tidlig på 90-tallet. I åra som fulgte er stilene de skapte etterliknet av et utall band verden over. Burzums materiale dro veksler på musikalske strømninger som ambient og folketoner. «Hvis Lyset Tar Oss» (1994) og «Filosofem» (1996) ble i fjor trukket fram i boka «Norske klassikere», førstnevnte omtales som «det mest problematiske mesterverket på denne siden av Knut Hamsuns romaner».

Men er det fortsatt mulig å se forbi utenommusikalske holdninger og politisk-ideologisk bekmørke? Hamsun-sammenlikningen er relevant, men også utilstrekkelig. Det er betydelig forskjell på gal manns ralling og en voldsforherligende politisk aktivist. Da Vikernes ga ut sin første plate etter fengselsoppholdet, kritikerbejublede «Belus» (2010), uttalte han at det verken er et religiøst eller politisk album. Men kan verkene løsrives helt fra mannen?

Hans musikk er unik og ukopierbar. Hans tanker er uspiselige. Uavhengig av utfallet av terroristanklagene, blir det stadig vanskeligere å ha to tanker i hodet samtidig i tilfellet Varg Vikernes.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.