Den dagen musikken døde

For 25 år siden i dag falt skuddene på Manhattan som drepte John Lennon .Fortsatt står striden om hva han egentlig sto for.

Manhattan, åttende desember 1980. John og Yoko Lennon stiger ut av limousinen utenfor sitt hjem i den såkalte Dakota-bygningen, på vei hjem fra jobbing i platestudioet Hit Factory. Lennon har en rock\'n\'roll sveis i 50-talls stil som han hadde fått satt opp hos frisøren samme morgen. De to har nettopp utgitt albumet «Double Fantasy» sammen og gitt en hel rekke lengre intervjuer. Ekteparet er i gang med et nytt album som har arbeidstittelen «Milk and Honey». Denne dagen har de latt seg intervjue i halvannen time av radiostasjonen RKO. Deretter er de blitt fotografert av den kjente Rolling Stone-fotografen Annie Liebowitz, Yoko påkledd på senga med en naken John tett inntil seg. Lennon har også signert et platecover for et fan som ventet utenfor bygningen da de dro til studioet.

-  Er dette alt du vil? hadde Lennon spurt ham. -  Er det ikke noe annet du ønsker?

ROCKEN HAR KREVD mange tidlig døde ofre. Folk har dødd av stoffmisbruk, selvmord, sykdom, de har ramlet ned i fly og krasjet i biler. Men John Lennon er den eneste popstjernen av et visst format som er blitt snikmyrdet. Tatt i betraktning hvor mye paranoia som preger bransjen, hvor mange livvakter og sikkerhetsrutiner som omgir de store artistene, er det nesten grunn til ettertanke.

Filmen «Imagine», som nå blir lansert i en spesialutgave med en del bakomstoff og et eget såkalt trivia-spor, gir et interessant portrett av en artist som rommer store motsigelser og spenninger.

Men filmen kan selvsagt ikke gi noe svar på akkurat dette. Drapet på Lennon må skrives på kontoen for tilfeldigheter, selv om det selvsagt går et grøss gjennom kroppen når vi ser bilder av Lennon og Yoko Ono som ligger på senga og leser post og avisutklipp. En eller annen har skrevet at han har fått vite at Lennon vil bli snikmyrdet. Hvordan han vet det? Han har hørt det fra de beste kilder; nærmere bestemt gjenferdet til Brian Epstein.

JOHN OG YOKO PÅ SENGA. Mye kan tyde på at det var der de likte seg best. Ikke før hadde de giftet seg på Gibraltar i 1969, så gjennomførte de en såkalt «bed-in» for fred i presidentsuiten på Amsterdam Hilton Hotel, iført hvite pyjamaser. I filmen får vi se minneverdige møter med den amerikanske tegneren Al Capp og journalisten Gloria Emerson, som begge er dypt skeptiske til parets virkemidler.

Idealisten Lennon beveget seg i mange retninger. I 1967 spilte han en hovedrolle i Richard Lesters antikrigsfilm «How I Won the War» og ble oppslag i historiens aller første nummer av bladet Rolling Stone.

Han lagde sanger som «All You Need Is Love», «Give Peace A Chance», «Happy Xmas (the war is over)» og «Imagine». Han røpte holdninger som fikk FBI til å samle 300 tettskrevne dokumenter om ham før han etter mange års kamp fikk oppholdstillatelse i USA.

Idealist? Utvilsomt, det fins i hvert fall ikke noe spekulativt i Lennons hyllest til fred og kjærlighet -   også i det private. Noe av det bemerkelsesverdige ved filmen «Imagine» er at den er et en time og førti minutter langt konsentrat av til sammen to hundre timer med film som Yoko Ono overlot til filmmakerne. Paret filmet sitt privatliv i ett kjør. Men produsenten David L. Wolper stilte som betingelse at Ono ikke skulle ha noe med redigeringen av filmen å gjøre. Og som han uttrykker det:

-  En kvinne som lar seg fotografere naken mens hun elsker med sin mann kommer neppe til å bekymre seg over hva som er med i filmen min.

SCENENE MED JOHN OG YOKO som elsker er med i «Imagine», likeledes bilder av Lennon i badekaret. Sammen med Ono utviklet Lennon en form for ekshibisjonisme som kommer til uttrykk allerede på coveret til deres første felles produkt «Unfinished Music No. 1: Two Virgins» (1968), et av de mest ettertraktede Lennon-samlerobjektene.

De to stilte opp kliss nakne. Hvor mye hadde denne nesten desperate utadvendtheten å gjøre med Lennons åpenbart depressive legning? Den som kommer til uttrykk i mange av de sangene som er tilskrevet ham; «Nowhere Man», «In My Life», «You\'ve Got To Hide Your Love Away», «I\'m Down», «I\'m So Tired», «Yer Blues» og mange flere?

Morslengsel, sier han selv. Beatles-låta «Julia», tilegnet mora som forlot ham da han var fem og ble overkjørt av en fyllekjører da han var atten, er den første sangen han spiller inn helt alene. Og solokarrieren innleder han med den fantastiske «Mother».

KANSKJE KJENNER HAN seg igjen i den tilsynelatende hjemløse stakkaren som en dag dukker opp i hagen rundt det enorme godset Tittenhurst, som han kjøpte sammen med Yoko. Vi ser denne stakkarslige typen på filmen, forkommen og smått desperat. Lennon snakker med ham. Fyren lurer på hvem han skriver låtene sine til. Han føler at de er tilegnet ham personlig. Jeg skriver dem til meg selv, svarer Lennon og spør om fyren er sulten. Deretter inviterer han ham inn. Han får et åpenbart kjærkomment måltid sammen med Lennon. Scener som dette styrker Jesus-imaget til Lennon. Derimot forvandles han til en umoden tenåring under den merkelige, fjorten måneders party-perioden som blir kalt «the lost weekend», da Yoko Ono sender ham til Los Angeles sammen med den unge jenta May Pang.

TOK YOKO ONO STYRINGEN på Lennon? Var han i perioder ute av stand til å ta vare på seg selv? Filmen forsøker ikke å besvare slike spørsmål. De er til gjengjeld grundig utredet i enkelte av de flere titalls bøkene som er publisert om John Lennon, spesielt provoserende i Albert Goldmans skandalebiografi «The Lives of John Lennon» (1988). Striden om Lennons åndelige testamente, hvem han var og ikke var, pågår stadig.

Det nyeste bidraget er boka «John», av Cynthia Lennon, Lennons første kone. Hun gjør det klart at hun alltid har vært og fortsatt er glad i Lennon -   men hun forteller også om svarte sider, som Lennon selv var klar over og forsøkte å ta et oppgjør med.

HUN SKRIVER AT LENNON i sjalusi smalt til henne i ansiktet ved én anledning. Men nesten sterkere er en episode med sønnen Julian, som var på besøk hos sin far i New York i 1979. Julian opplevde at Yoko styrte butikken totalt, mens Lennon sov store deler av døgnet. Men faren kunne få voldsomme raseriutbrudd overfor både Sean og Julian. En dag de stekte pannekaker og hadde det hyggelig, begynte Julian å le av glede. Plutselig ropte Lennon: «I can\'t stand the way you fucking laugh. Never let me hear your fucking horrible laugh again.» Jeg hater den forbannede måten du ler på. La meg aldri høre den fordømte grusomme latteren din igjen. Lennon kjeftet i vei til Julian begynte å gråte og løp inn på rommet sitt. «Fortsatt ler han bare svært sjelden,» skriver Cynthia Lennon.

KLOKKA HALV ELLEVE om kvelden åttende desember, 1980, stiger John og Yoko Lennon ut av limousinen. Lennon går foran sin kone mot inngangen til bygningen. Han har villet dra rett hjem uten å spise for å si god natt til sønnen Sean før han legger seg. Mannen som tidligere på dagen har fått Lennons autograf, venter i skyggen av inngangen til bygningen. Han går ut på fortauet, snur seg, drar fram en pistol og fyrer av fem skudd i ryggen på John Lennon. Lennon tar seg til magen og vakler opp fem trappetrinn før han synker sammen. Yoko Ono springer bort til ham.

-  Hjelp meg, hvisker han, før han faller inn i bevisstløshet. Hans siste ord. Ikke lenge etterpå blir John Lennon erklært død på Roosevelt-hospitalet. I et intervju med BBC på «Imagine» sier han:

-  Alle vil bli elsket. Det er derfor jeg gjør det jeg gjør, jeg også. Jeg vil bli elsket av alle disse menneskene. Det er bare slik det er.

BIOGRAFI: Rock-biografi om John Lennon.
SPEILER LIVET: Imagine speiler livet til legenden John Lennon.