SVAK INNSATS: Regjeringen har ikke lenger en særlig troverdig strategi for å hindre økt ulikhet. Den ødela Siv Jensen fredag før helgen. Foto: Anita Arntzen / DAGBLADET
SVAK INNSATS: Regjeringen har ikke lenger en særlig troverdig strategi for å hindre økt ulikhet. Den ødela Siv Jensen fredag før helgen. Foto: Anita Arntzen / DAGBLADETVis mer

Den dagen Siv Jensen ødela for sin egen regjering

Regjeringens arbeid om ulikhet så ikke så gal ut. Men det var før Siv Jensen tok regien, skriver Geir Ramnefjell.

Kommentar

21. august i fjor, mot slutten av den stekende tørkesommeren, arrangerte regjeringen Solberg en konferanse om «sosial bærekraft og ulikhet». Oppsiktsvekkende, tenkte nok mange. Men dette regjeringsprosjektet har politiske strateger som ser vindene som blåser, og hekter den politiske kommunikasjon på denne. For de borgerlige partiene er selvsagt også opptatt av ulikhet, de er tross alt norske.

Innrammingen er likevel annerledes enn den er på venstresiden. På konferansen fikk regjeringspartiene vist hvordan de tenker om ulikhet. Den bekjempes ved å styrke utdanningen, øke kompetansen og få folk i arbeid. Regjeringen vil løfte i bunn, ikke utjevne fra toppen – det vil si, ikke skattlegge de med høyere inntekter hardere. Det er en legitim prioritering, og for høyresiden en forståelig politisk strategi. Kampen mot ulikhet handler selvsagt også om å løfte bunnen, og regjeringen vil jo ikke la ulikhetsdebatten handle om utjevning fra toppen. Det ville være å spille ballen rett i hendene på venstresida.

Men hva gjør du da, når du skal presentere en ny stortingsmelding om ulikhet, og statistikken viser at den største grunnen til at ulikheten øker i Norge er at de rikeste stikker ifra? Da gjelder det å holde tunga rett i munnen. Siv Jensen gjorde det stikk motsatte.

Allerede før stortingsmeldingen var lagt fram fredag, presenterte hun sin egen konklusjon i et stort intervju i VG: Innvandring er hovedårsaken til økt barnefattigdom og ulikhet.

Kanskje var det for fristende. Den stekende tørkesommeren er blitt erstattet av en seig politisk tørkeperiode for hennes eget parti. Finansministeren fra Frp har sikkert ikke noe imot å bruke regjeringens ulikhetsmelding til en saftig egenmarkering. Kanskje ville hun også gjerne spore av debatten til å bli en krangel om innvandring. Der hadde hun tross alt noen gode kort på hånda. Innvandring er en avgjørende årsak til økningen i barn som lever i familier i fattigdom – vedvarende lavinntekt, som det heter på fagspråket. Men innvandrerne er tross alt allerede her, og det er regjeringens ansvar å integrere dem. En stor andel er dessuten arbeidsinnvandrere fra EØS.

Slik kunne man holdt på, og dermed unngått at debatten handlet om at de rikeste stikker fra. Men Siv Jensen gikk utenfor manus. Hun sa ikke bare at innvandring er den viktigste årsaken til økt barnefattigdom, hun sa det også var hovedårsaken til ulikhet. Hun sa det både i VG, og i «Politisk kvarter» i NRK.

Bløffen ble avslørt i løpet av en formiddag – av SSB, som leverer tallmaterialet til stortingsmeldingen Siv Jensen skulle presentere. Forsker Rolf Aaberge slo fast at den viktigste enkeltårsaken til økende ulikhet, er at den rikeste tidelen har dratt ifra resten.

I løpet av noen timer hadde Siv Jensen i praksis punktert hele regjeringens strategi om kampen mot ulikhet.

Når du gjør en slik brøler, har det meste du sier etterpå en tendens til å falle gjennom. Som det også gjorde.

Det hjelper ikke at statistikken taler tungt i Siv Jensens disfavør. Hun presenterte selv en interessant graf i møte med pressen fredag morgen. Den viser at reallønnsveksten for de fleste av oss nesten har stått stille siden denne regjeringen kom til makten, og at den faktisk har falt for de ti prosent med lavest inntekt. Den rikeste tidelen skiller seg klart ut, der har veksten fortsatt.

Grafen viser riktignok at veksten blant de rikeste har vært stor under tidligere regjeringer, også. Noen ganger har den til og med vært større. Det som skiller seg ut nå, er at topp og bunn de siste åra drar i hver sin retning.

Da hjelper det lite at regjeringen presenterer tall som viser at den norske velferdsstaten bidrar kraftig til å utjevne forskjeller, og at ulikhetene dermed reelt sett er mindre i forhold til omverdenen enn inntektsstatistikken aleine skulle tilsi. Det er et relevant poeng, men ikke unikt for denne regjeringen. Slik har det naturligvis vært under tidligere regjeringer også.

Da hjelper det også lite at Siv Jensen stolt slår fast at de rikeste ti prosentene betaler en like stor andel av skatteinntektene nå, som under den forrige regjeringen, cirka 40 prosent. For hvis de rikeste ti prosentene har stukket kraftig fra inntektsmessig, burde jo andelen de betaler i skatt ha økt tilsvarende – ikke stått stille.

Da alle argumenter var brukt opp, var Siv Jensens siste forsvar fredag ettermiddag at landet går godt, og at sysselsettingsandelen på vei opp.

Joda, alt går bra. Men regjeringen har ikke lenger en særlig troverdig strategi for å hindre økt ulikhet. Den ødela Siv Jensen fredag før helgen. Og jeg tror egentlig ikke regjeringspartnerne hennes var så imponert over innsatsen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.