Den definitive Maestro

La Scala-orkestret er ikke bare det eneste italienske symfoniorkester av internasjonal absolutt toppklasse, det er også et av de få i dette eksklusive selskapet med personligheten intakt. Det skyldes ikke minst sjefdirigent Riccardo Muti, som regjerer uten noen over eller på siden. I går kveld gjestet de Norge for første gang, i Oslo Konserthus.

Da kunne vi også konstatere at Muti er en av de flotteste på podiet blant tidas toppdirigenter, med bydende positur og likevel alltid på spranget. Men ikke som podieløve. Mutis gestikk er en oppvisning i seg selv, men er totalt innrettet mot orkestret, ikke mot publikum.

Derfor kan han dra et virtuost oppspill i gang med en piruett i venstre hånds lillefinger. Men han kan også våge tigerspranget ut i det tomme rom, like før eneren, ut fra en intuitiv følelse for inkongruensen mellom synssans og reaksjonstid, og lande uhyggelig presist sammen med hele orkestret i et orkestertutti helt på hogget.

Å se Muti og orkestret er å bli minnet om hvordan det italienske i musikken hviler fjellstøtt på teknisk perfeksjon. Det er derfor det hele tar av mot de store høyder, når temperamentet slippes løs.

Konserten i går kveld var en slik anledning. Først dansesatser fra Verdis «I Vespri Siciliani», med spenst og svikt i knærne som en norsk springar - men i kjole og hvitt, og med en tetthet i klangen med aner til idealet fra Toscanini. Og så den unge Richard Strauss' finstilte fantasier om det sydlandske i «Aus Italien», hans første tonedikt, spilt på en måte som fikk komponistens elskede München til å virke som en nordlig provins i en kultur der italiensk er eneste gangbare morsmål.