Den deilige skadefryd

Først skal de være brutale mot de Urealistisk Håpefulle.

Få følelser er mer fascinerende – eller mer blandete – enn den vi har når vi gis anledning til å se andre mennesker mislykkes, hemningsløst og i full offentlighet. Det fengsler fordi det treffer vår egen, store angst: Å være latterlig, og å være det slik at alle ser det. Selv kan jeg fortsatt kjenne skamrødmen krype oppover kinnene hvis jeg streifer til å tenke på en usedvanlig pinlig episode i 1982. 25 år modning, eller om man vil, rutine i å dumme seg ut, har ennå ikke klart å dempe flauheten, skammen over den ene dumme, lille hendelsen.

Det er den følelsen i oss Idol-konseptet så effektivt utnytter, i konseptets innledende runder. Når erfarne dommere mot god betaling legger vekk de høflige formuleringene for å fortelle dårlige sangere at de virkelig stinker. Da fryder vi oss, fordi det ikke vi som dummer oss ut. Når andre mennesker avslører et gapende juv mellom selvbilde og talent, gjør det litt lettere for oss å andre å tolerere oss selv. Det er bonusgaven de aller sureste sangstemmene blant kandidatene aldeles uforvarende gir oss.

Slik har det underholdningsverdi å se dommerne punktere andre menneskers drømmer med pressluftbor. I stedet for å få egoet justert av venninneflokken i kjellerstua, blir man realitetsorientert i full offentlighet. I stedet for å måtte gå og tenke på det pinlige helt for seg selv, kan man ende opp med å bli et fast underholdningsinnslag på traileren: Dronningen av den sure C.

Noen takler selvsagt slikt bedre enn andre. De lepjer i seg oppmerksomheten, uanfektet av pinligheten. Men andre takler det dårligere. Selv husker jeg en ungdom. Det var som han nærmest ba om å få være latterlig. Igjen og igjen. Da fikk han i det minste oppmerksomhet. Selv om han kanskje byttet bort sin selvrespekt for å få den. Det finnes mer enn et snev av masochisme i slikt.

Og hvem vet egentlig hvem som takler hvor mye? Man kan si mye om dommerne i Idol, men de oppleves ikke som Norgesmestre i empati. Det er ikke det de er betalt for å være. Dommernes jobb i Idol er nøye todelt: Først skal de være brutale mot de Urealistisk Håpefulle, deretter skal de være entusiastisk heiagjeng for De Utvalgte Få.

Hopen skal få føle hånen, før eliten skal dyrkes. Det kan til tider være vanskelig å tro, men få programmer er faktisk så rendyrket elitistiske i sitt konsept som nettopp Idol.

Kanskje gjør den brutale elitismen, eller Idol-dyrkningen om man vil, mobbingen lettere å tåle for ofrene for dommernes replikker og vår kollektive skadefryd. Det er jo vanskelig å nå opp, jurymøtet er en påminning om at man bør kjenne sin plass her i livet. Man lærer, brått og brutalt, og aldeles frivillig: Man har jo valgt det selv. Men hvor godt kjente deltakerne seg selv før de valgte? Det er nettopp spriket mellom kandidatens tro og håp og dommerpanelets himmelfalne vantro som leverer energien til Idols innledende programmer. Og det spriket er større, dess yngre og antakelig mer sårbare, deltakerne er.

Med erfaring lærer man seg selv å kjenne. Man vet hvor man er god, hvor man er middelhavsfarer – og hvor man slett ikke bør seile. De store drømmer og ambisjoner, sånn aldeles frikoblet noe synlig talent, venner man seg av med. Før var det fordi ens nære omgivelser korrigerte selvbildet. I dag forventer vi effektivitet, du kan realitetsorienteres på ett minutt av et samlet dommerpanel. I Idolenes tidsalder jekkes du ned i full offentlighet, fordi vi trives så godt hjemme i stua med de offentlige ydmykelser som heldigvis ikke rammer oss selv.

For dette er jo bare underholdning, og få ting i vår tid er vel mer hellig eller uangripelig enn vår rett til underholdning. Det er nærmest flaut å ikke le med. Så la oss ikke kjenne nærmere på bismaken, eller det lille ubehaget i magen, der en taper tusler ut. Det går vel sikkert bra. Hun har bare lært å ikke tro for mye om seg selv. Det er jo bare for moro skyld.