Det virkelig innovative ved «delingsøkonomien» er at alt ansvar blir lagt på den som jobber, mens selskapene unngår skatt, sosiale kostnader og arbeidsgiveransvar.

Hvis man leser de mange oppslagene i næringslivspressen, kan man lett få inntrykk av at «delingsøkonomien» er framtida, og at alle med motforestillinger mot utviklingen er umoderne, bakstreverske og motstandere av å bringe verden framover. Ifølge NHO skaper delingsøkonomien «nye muligheter», den «skaper dynamikk i næringslivet» og kan bidra til «å skape flere jobber».

Bak det sørgelig upresise begrepet «delingsøkonomi», finner vi et utall ulike aktører, som grovt sett kan deles i to hovedkategorier: De ikke-kommersielle og de kommersielle. Av disse er det de ikke-kommersielle som har eksistert lengst, og som ligger tettest opp til faktisk «deling» – å gi tilgang til et gode, eller gjøre noen en tjeneste, uten å ha til hensikt å tjene på eller dra fordel av dette selv. Hvis man har en ting, eller utfører en tjeneste, og tar betalt for det – burde det åpenbare ordet man bruker være enten «leie» eller «selge».

I realiteten er det mer som skiller enn det som forener: Likheten mellom de kommersielle og de ikke-kommersielle er først og fremst at det finnes en app for varene eller tjenestene deres. Utover det er de vidt forskjellige i mål, organisering og – ikke overraskende – i økonomisk overskudd.