ØKT KONKURRANSE: Taxiene utenfor Sentralstasjonen i Oslo har fått nye konkurrenter i form av de appstyrte selskapene Haxi og Uber. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix 
ØKT KONKURRANSE: Taxiene utenfor Sentralstasjonen i Oslo har fått nye konkurrenter i form av de appstyrte selskapene Haxi og Uber. Foto: Heiko Junge / NTB Scanpix Vis mer

Debatt: Delingsøknonomien

Den digitale løsarbeider

Eierne av de største selskapene i det man heller burde kalle koblingsøkonomien, er blitt noen av verdens rikeste på grunn av en velkjent modell.

Meninger

Det virkelig innovative ved «delingsøkonomien» er at alt ansvar blir lagt på den som jobber, mens selskapene unngår skatt, sosiale kostnader og arbeidsgiveransvar.

Hvis man leser de mange oppslagene i næringslivspressen, kan man lett få inntrykk av at «delingsøkonomien» er framtida, og at alle med motforestillinger mot utviklingen er umoderne, bakstreverske og motstandere av å bringe verden framover. Ifølge NHO skaper delingsøkonomien «nye muligheter», den «skaper dynamikk i næringslivet» og kan bidra til «å skape flere jobber».

SAMFUNNSØKONOM:Lars Gunnesdal. Vis mer

Bak det sørgelig upresise begrepet «delingsøkonomi», finner vi et utall ulike aktører, som grovt sett kan deles i to hovedkategorier: De ikke-kommersielle og de kommersielle. Av disse er det de ikke-kommersielle som har eksistert lengst, og som ligger tettest opp til faktisk «deling» – å gi tilgang til et gode, eller gjøre noen en tjeneste, uten å ha til hensikt å tjene på eller dra fordel av dette selv. Hvis man har en ting, eller utfører en tjeneste, og tar betalt for det – burde det åpenbare ordet man bruker være enten «leie» eller «selge».

I realiteten er det mer som skiller enn det som forener: Likheten mellom de kommersielle og de ikke-kommersielle er først og fremst at det finnes en app for varene eller tjenestene deres. Utover det er de vidt forskjellige i mål, organisering og – ikke overraskende – i økonomisk overskudd.

Likevel har ytterst kommersielle virksomheter klart å få ord på seg for å være en del av «delingsøkonomien». Framfor å representere noen form for genuin deling med tilhørende miljøgevinster, er det sentrale ved toneangivende selskaper som Uber og Airbnb at de oppretter en effektiv, digital kobling mellom tilbyder og etterspørrer av en tjeneste. Delvis består suksessen i at teknologien lar dem skumme fløten fra det produktive arbeidet som de mange oppdragstakerne står for. Men forretningsmodellen baserer seg ikke bare på teknologiske nyvinninger. Eierne av de største selskapene i det man heller burde kalle koblingsøkonomien, er blitt noen av verdens rikeste på grunn av en velkjent modell: å unngå bedriftsskatt og avgifter, samt å fraskrive seg enhver form for arbeidsgiveransvar.

Dersom digital koblingsvirksomhet får bre om seg, vil vi få et arbeidsliv der enkeltpersonforetaket og løsarbeideren tar over den rollen arbeidstakeren i en bedrift har hatt fram til i dag. Denne utviklingen i retning av et «fleksibelt arbeidsmarked» har blitt framstilt som uproblematisk og til og med «moderne». Mye tyder imidlertid på at en sterk utbredelse av slik kontraktørvirksomhet snarere vil bringe tidligere tiders ugunstige arbeidsvilkår opp til overflaten igjen i norsk arbeidsliv.

Det vil kunne ta oss tilbake til forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver for 150 år siden. Den gang var det veven, og etter hvert symaskinen, som var redskapet for lavtlønnede kvinner som jobbet hjemme i sin egen stue. I dag er det smarttelefon, pc eller personbil.

Denne reisen til fortida har mange av dem som utfører oppdrag for de største aktørene allerede merket på kroppen. For tiden pågår en rekke store rettssaker mot teknologiselskaper i USA. Blant annet har tusenvis av Uber-sjåfører gått sammen om flere kollektive søksmål. Kravet er at de ikke skal være «uavhengige kontraktører» for selskapet, men anses som vanlige ansatte. Dersom søksmålene skulle vinne fram, anslås dette å øke kostnadene med 30 prosent. Fortune Magazine har beregnet at det vil koste Uber rundt fire milliarder dollar hvert år, trolig nok til å ta mye av piffen ut av hele forretningsmodellen. Og det er også lite trolig at selskapet kunne ha vokst seg så store som de har gjort i et regulert marked med jevnbyrdige konkurranseforhold.

Byer som Berlin, San Francisco og New York regnes sjelden som bakstreversk og umoderne. Men disse byene er blant dem som har vært tidlig ute med å tvinge tjenestetilbydere som Uber og Airbnb til å betale skatt og bøter, og der man har møtt aktørene med lovforbud og kraftige restriksjoner.

Også her hjemme møter de nye tjenestene økende motstand. Det har kommet krav fra blant annet Leieboerforeningen og deler av næringslivet om reguleringer og begrensninger på de nye virksomhetene for å ivareta alminnelige standarder i nærings- og arbeidslivet. Imidlertid ser det ut til at Høyre og Frp i regjering ikke har hastverk.

Til nå har de nøyd seg med å sette ned et utvalg som skal se på «delingsøkonomien». Selv om aktører som Uber allerede har eksistert i flere år.

De kommende årene vil teknologisk utvikling og automatisering av en lang rekke arbeidsoppgaver skape omveltninger i mange bransjer, og det er i all hovedsak positivt og produktivitetsfremmende.

Det forutsetter imidlertid at norske myndigheter ikke somler med å sørge for at de nye aktørene følger de samme spillereglene som i det norske arbeidslivet for øvrig. Hvis ikke sitter vi igjen med at det virkelig «innovative» blir at alt ansvar for produksjon og salgsinntekter legges hos enkeltpersonen, som går og venter på oppdrag fra en app – uten sikkerhet i form av ansettelseskontrakt, sikre inntekter og ordinære pensjons- og trygderettigheter.

Og det kan ikke kalles spesielt moderne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook