TOM STOL:  Edward Snowden mottar Bjørnsonprisen av styreleder Hege Newth Nouri under en seremoni på Bjørnsonfestivalen i Molde. Den tomme stolen med diplom og statuett symboliserer at Snowden ikke fikk komme inn i landet for å motta prisen. Snowden snakket på link fra Moskva.. REUTERS/Svein Ove Ekornesvaag/NTB Scanpix
TOM STOL: Edward Snowden mottar Bjørnsonprisen av styreleder Hege Newth Nouri under en seremoni på Bjørnsonfestivalen i Molde. Den tomme stolen med diplom og statuett symboliserer at Snowden ikke fikk komme inn i landet for å motta prisen. Snowden snakket på link fra Moskva.. REUTERS/Svein Ove Ekornesvaag/NTB ScanpixVis mer

Den digitale veien til politistaten

Innlegg etter at Edward Snowden fikk Bjørnsonprisen under en seremoni i Molde lørdag 5. september 2015.

Kommentar

Ingen har uttrykt drømmen om total politisk kontroll med folks tanker og handlinger mer presist enn Erich Mielke. Han sa (på tysk): «Um sicher zu sein, muss man alles wissen» - eller på norsk: «For å være sikker, må man vite alt». Ingen gjorde mer for å realisere denne drømmen - i sin tid - enn Erich Mielke. Fra 1957 til 1989, dvs. til Berlinmurens fall, var han sjef for det politiske politiet Stasi i DDR. Hans formelle tittel var «minister for statssikkerhet». I Mielkes tid som Stasisjef (tall fra 1989) hadde han 91 000 heltidsansatte og 173 000 uoffisielle medarbeidere som overvåket befolkningen i DDR.

Alle landene i Østblokken var diktaturer og politistater, men ingen gikk lenger inn i den private sfæren enn Stasi. Hele befolkningen ble overvåket og ingen steder var sikre for Stasis øyne og ører. Ektefeller, barn. nære slektninger, arbeidskolleger eller venner ble rekruttert for å overvåke hverandre. Det fantes en egen Stasibrigade som undersøkte søplet til mistenkte dissidenter for å finne bevis på bruk av vestlige forbruksartikler. Ikke minst hadde Stasi et eget program - som gikk under navnet «Zersetsung» - og som hadde som mål - med hemmelige midler - å ødelegge utvalgte menneskers selvtillit. Det skjedde ved å sette ut falske rykter, organisere feil i målpersonens arbeid og ved å knuse personlige relasjoner med andre. Dissidenten skulle paralyseres og brytes ned fra innsiden. Uten at statens makt var synlig. I sum kan vi si at Stasi hadde skjønt noe helt sentralt: Fjerner du menneskets rett til en privat sfære der verken statlig eller annen offentlighet (f. eks. mediene) har adgang, ødelegger du også mulighetene for å utøve politisk og annen frihet. Frykt og isolasjon fryser ned nye tanker og lammer opposisjonelle handlinger og alle typer innovasjon. Uten private fristeder er ikke frihet mulig.

Kunnskapen om
privatsfærens demokratiske nødvendighet har røtter i opplysningstida. Og den pipler fremdeles opp i enkelte akademiske utredninger og essays. Men hovedtrykket har gått i motsatt retning. Både teknologiske interesser og kommersielle foretak sier: I den digitale tidsalder finnes det ikke noe privatliv eller noen privat sfære. Alt er offentlig, og vi kan bare venne oss til det først som sist.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Alle verdens etterretningsorganisasjoner - også den norske e-tjenesten - betrakter kommunikasjonssignaler som eiendomsløse og derfor tilgjengelige. Den tidligere toppsjefen i Sun Microsystems (et av de mektigste dataselskapene i verden, Java etc), Scott McNealy, har uttalt at «privatlivet er allerede dødt, og vi har ikke noe annet valg enn å komme over det og akseptere våre nye, gjennomsiktige liv». Ledende politikere er også med på ferden. Det er ikke lenge siden Storbritannias statsminister David Cameron kom med følgende fundering:« Vil vi virkelig tillate folket en kommunikasjonsmåte som vi (myndighetene) ikke kan lese?». Og videre: «Vi har alt for lenge vært et passivt, tolerant samfunn som har lovet å la borgerne våre være i fred så lenge de overholder loven». (Sitert etter kronikk av E. Snowden i Aftenposten juni 2015).

Og hvis noen ennå tror på den norske helligheten, er det nok å minne om at både sjefen for E-tjenesten (forsvaret) og Politiets sikkerhetstjeneste (PST) ønsker å samle inn metadata fra norske borgere i kampen mot terror. Som kjent vedtok Stortinget i 2011 EUs datalagringsarkiv gjennom nye norsk lovbestemmelser (Ekomloven og straffeloven) . Etterpå ble direktivet skutt ned av EU-domstolen (april 2014) fordi det bryter med EUs charter om grunnleggende rettigheter, dvs. krenker borgernes rett til privatliv. DLD representerer likevel et sentralt skille, både politisk og juridisk. Her hjemme var tidligere høyesterettsdommer Ketil Lund blant dem som tydeligst pekte på direktivets sprengkraft (Artikkel: «Nedbyggingen av den liberale rettsstat»):  

«Direktivet representerer noe prinsipielt og farlig nytt ved definitivt å forlate det grunnleggende utgangspunktet at så lenge vi ikke er under konkret mistanke for et lovbrudd, selv har hånd om hvor langt våre private liv skal gjøres kjent for andre, ikke minst for staten

Det Lund sier her er at det går et skarpt skille mellom politiets bruk av skjulte tvangsmidler som målrettede inngrep ved konkret mistanke (som altså kan være legitime og akseptable), og generell kontroll av befolkningen ved overvåking og registrering uten slik mistanke (som ikke er legitime). Som jeg snart skal komme tilbake til, er det nettopp overvåking uten konkret mistanke som brer om seg, i høy grad også i vårt land. Det vil utvilsomt bidra til å svekke rettssikkerheten.  

Utviklingen henger nøye sammen med en lavere status både for den private sfære og for personvernet. Slik kuttes røttene til det som er forutsetningene for den politiske friheten. I økende grad reduseres den til formelle (men uthulede) politiske rettigheter i en verden der markedsøkonomiens logikk er den egentlige, øverste myndighet. Det politiske rommet svekkes til fordel for en omfattende rettsliggjøring, både nasjonalt og internasjonalt, der det meste omgjøres til kontrakter og traktater. Identitetspolitikk, slik vi bl.a. ser det i spørsmål som gjelder islam og innvandring, skaper konflikter som river opp samfunnets tillit. Det som er igjen av politisk kraft utfordres av frykten for terror som må bekjempes med hardere lover, stadig nye og integritetskrenkende politimetoder og et overvåkingsregime som knapt kjenner noen grenser.  

Kan jeg få minne om hva den politiske og personlige friheten egentlig handler om? Om privatsfæren og personvernet som grunnmur for disse verdiene? Jeg vil gjerne prøve. For defaitismen og underkastelsen brer om seg. Forestillingen om trygghet trumfer behovet for frihet. Det fremgår tydelig av befolkningsundersøkelse om ytringsfriheten som ble gjort i 2014 for stiftelsen Fritt Ord. Målingen viste at store deler av folket er villige til å sette til side rettssikkerhet, personvern og ytringsfrihet hvis det foreligger mistanke om et nært foreliggende terrorangrep. F. eks. aksepterer halvparten av befolkningen at myndighetene kan holde folk i forvaring uten lov og dom. Alle typer avlytting og overvåking fikk støtte. Tilliten til mediene er lav.  

Da er det nødvendig å se på hva som konstituerer politisk og personlig frihet. En av de beste oppsummeringene av disse spørsmålene finnes i et offentlig dokument. NOU 1999: 27, bedre kjent som Ytringsfrihetskommisjonens sluttdokument. Arbeidet ble ledet av nylig avdøde Francis Sejersted. Kommisjonen peker på at ytringsfrihetens bygger på tre begrunnelser (mine sammendrag):  

SANNHETSPRINSIPPET, eller forestillingen om den feilbarlige fornuft. Denne bygger på at bedre innsikt (sannhet) bare kan nås gjennom meningsutveksling der fremsatte påstander kan korrigeres i konfrontasjon med andre meninger. Alle offentlige interessante tema bør kunne drøftes ved fri og offentlig meningsutveksling i det offentlige rom. I vår tid har behovet for dette økt, ikke avtatt. Vi må ta stilling til stadig flere komplekse spørsmål av politisk, økonomisk, moralsk og kulturell art. Da øker nødvendigheten av å nå gode resultater ved feilbarlig felles fornuftsbruk der vi etter evne skiller de mindre godt belagte oppfatningene fra de som er bedre belagt.  

AUTONOMIPRINSIPPET, eller« indvidets frie meningsdannelse». Den gode meningsdannelsen «krever moderne myndige mennesker», dvs. mennesker med integritet og kunnskap og som har evne til å sette seg inn i andres situasjon.  Det forutsetter at vi fritt kan teste ut våre tanker, utdype og drøfte dem med andre uten kontrollører til stede.  

DEMOKRATIPRINSIPPET. Åpenhet og kritikk er blant demokratiets viktigste sider. Særlig gjelder det tre sider ved demokratisk åpenhet: Informasjonsfrihet, den offentlige meningsutveksling og offentlighet som kontroll. Det er ikke nok om vi kan stå frem på torget, eller på Facebook, og snakke uten inngrep. Ytringsfriheten krever at relevant informasjon faktisk er tilgjengelig. Det må være offentlighet rundt de viktige samfunnsprosessene. Makten må ha et ansikt. Det gjelder i de politiske institusjonene (Stortinget, kommunestyrer, rettspleien osv.), men også innsikt i forvaltningens arbeid og dokumenter (Offentlighetsloven).  

Realiseringen av disse tre prinsippene forutsetter et skille mellom ytringer i det offentlig rom og ytringer i det private rom, mellom to sfærer; den private og den offentlige. De to sfærene representerer hver sin frihet - fra henholdsvis ytre og indre kontroll eller tvang.  

Den private sfæren er der man omgås dem man kjenner som personer. Nære sosiale fellesskap der vi fortrolig drøfter politiske saker eller verdispørsmål med personer vi har tillit til. Det kan skje i direkte møter eller sosiale sammenkomster, men like gjerne gjennom ulike former for privat elektronisk kommunikasjon eller innsamling av relevant informasjon. Dette er en frihetssfære som må være beskyttet mot reguleringer og inngrep fra det offentlige. Den må også være beskyttet mot innsyn, så vel fra det offentlige (myndighetene) som fra offentligheten (f. eks. mediene, både profesjonelle og sosiale). Beskyttelsen mot inngrep og innsyn er forutsetningen for at man kan utvikles til et myndig menneske. Som det heter i Ytringsfrihetskommisjonens rapport:  

«Man kan bare utvikles som menneske ved at man har et rom der man kan føle seg fri fra å måtte stå til ansvar for hva man sier eller gjør overfor ytre, ukjente kontrollører. Den offentlige samtale i et fritt samfunn har sitt utgangspunkt i slike fri og utvungne prosesser, den springer frem fra den beskyttede privatsfære.»

Edward Snowdens store fortjeneste er at han sprengt vekk enhver tvil om at den private sfæren er invadert og truet av utrydding. Han er uten sammenlikning den viktigste varsler i moderne tid. Snowden har vist hvordan den amerikanske signaletterretningen (NSA) langt på vei har gjort hele Internett til en plattform for overvåking. Det skjer på et tidspunkt der Internett er blitt uunnværlig i all menneskelig kommunikasjon. De ulike programmene og den teknologi som benyttes, forteller at de hemmelige tjenestene bygger den tekniske plattformen for en moderne politistat. Nå vet vi også at stater vi betrakter som demokratiske kan utvikle skjulte maktstrukturer som systematisk begår statskriminalitet.  

Og tro ikke at Norge, den grønne og blåøyde fredsvennen, er hevet over dette. At Edward Snowden ikke er i denne sal, viser våre politikeres evne til underkastelse. Ingen såkalt ansvarlige politikere løftet en finger for at Snowden skulle få motta Bjørnsonprisen på norsk jord. De gjemmer seg bak byråkrater og reglementer, enten de heter Solberg, Anundsen eller Støre. USA har jo i brevs form forlangt at Snowden blir arrestert og deportert straks han setter sine føtter på norsk jord. Slik krøp disse politikerne inn i den tradisjonen som gjerne hyller friheten, men som ikke våger å ta Dalai Lama i hånden, men som sender ham inn bakveien i Stortinget. Dette er de politiske gummiløvene. De som nesten ser nesten levende og farlige ut, men som er myke og fleksible og uten ryggrad.  

Denne dobbeltheten er ikke noe engangstilfelle. I vårt land går nedbyggingen av den liberale rettsstaten hånd i hånd med utbyggingen av den nye kontroll- og overvåkingsstaten. Ja, de er forutsetningen for hverandre. Og den private og kommersielle innsamlingen av personlig informasjon fortsetter også med full styrke, også i ledende medieselskaper. La meg kort summere opp noen punkter som dokumenterer denne utviklingen.  

• Datalagringsdirektivet måtte skrotes, men regjeringen har sagt den kommer tilbake med en mildere versjon. Hovedideen om å lagre data om all elektronisk kommunikasjon er altså ikke skrinlagt. Det er denne ideen Datatilsynets forrige direktør, Georg Apenes, kalte «totalitært svermeri».

• I et foredrag i Militære Samfund 16. mars i år lanserte sjefen for forsvarets e-tjeneste, general Kjell Grandhagen, kravet om masseinnsamling av digital informasjon for å finne «nålen i høystakken», dvs. godt skjulte, mulige terrorister eller digitale angrep på Norge. Apparatet, folkene og metodene er på plass. Norge driver allerede slik innsamling, men angivelig bare i utlandet (Afghanistan, Russland).

• Når det gjelder kontroll og overvåking her hjemme er utviklingen entydig over de siste femten årene: Nedbyggingen av borgernes rettigheter, og oppbyggingen av de hemmelige tjenestenes fullmakter, metoder og ressurser. I en rapport til Fritt Ord-prosjektet «Status for ytringsfriheten i Norge», skriver advokat Jon Wessel-Aas at det trygt kan «slås fast at utviklingen i retning av økte muligheter for statlig kontroll med og overvåking av den generelle befolkningens fortrolige kommunikasjon har vært dramatisk». Wessel-Aas viser til at det fra 1999 til i dag har vært gjennomført endringer i straffeloven som har ført til det han kaller fem «terrorpakker» som alle faller inn i en slik utvikling.

• 80 prosent av norsk elektronisk kommunikasjon til utlandet går gjennom Sverige. Det samme gjelder 20 prosent av innenlandstrafikken. Siden 2009 har det svenske forsvaret hatt fullmakt til å drive signalspaning på kabelbåret trafikk (telefoni, internett) som passerer grensen, herunder den norske. Delingen av informasjon mellom ulike lands e-tjenester åpner for at det er mulig å omgå den nasjonale lovgivningen som forbyr overvåking av egne borgere. Om det skjer i forholdet Norge/Sverige vet vi ikke, men noen sterke protester fra norsk side er ikke kjent.

• Vi undervurderer det vi kan kalle den tredje hemmelige tjenesten: De kommersielle aktørene. Det er ikke bare Storebror som ser oss. Det gjør også Lillebror. Selskaper som Facebook og Google leder an i et angrep på privatlivet som er uten sidestykke i historien. Vi blir kartlagt fra alle bauger og kanter, langt utover hva myndighetsovervåkerne driver med. Samtidig samarbeider slike selskaper ofte med myndighetene, både i USA og Kina. I framtida er dette en eksplosiv kombinasjon.  

Jeg kunne fortsette listen, men la meg heller forsøke meg på en konklusjon. Min påstand er at den pågående innskrenkning av den private sfæren får store konsekvenser for all frihet, og for folkestyret som helhet. Både myndighetsbasert og kommersiell innsamling av privat informasjon driver oss i en slik retning. Den offentlige samtalen blir nedkjølt av redsel for konsekvensene, og ofte erstattet av individuelt pludder som bare har underholdningsverdi (og knapt nok det). Overvåking og informasjonsinnsamling fra internett og annen kommunikasjon setter kildevernet i fare. Det svekker medienes rolle som kritisk kontrollinstans. På lang sikt står vi overfor en utarming av skapende og intellektuell kommunikasjon. Det vil i neste omgang svekke utviklingen av alle vitenskaper. Mye av virksomheten foregår skjult, uten noen mulighet for innsikt, og uten at det er faglig begrunnet. Det strider mot kravet om åpenhet som en frihetsgaranti. Dette er makt uten ansikt.  

Men det må ikke fortsette slik, og Edward Snowden har med sine modige handlinger, vist oss det. I USA ble NSAs invaderende program for registrering av innenlands samtaler erklært ulovlig i domstolen og forkastet i Kongressen. Det kom for en dag at programmet aldri hadde hindret ett eneste terrorangrep. . EU er i ferd med å stramme inn sin lovgivning på området. Næringslivet har skjerpet sine sikkerhetsrutiner betydelig. Det forteller at et informert publikum har makt. Stor makt. Det er den makten som nå må mobiliseres og tas i bruk. Og fordi vi er på Bjørsonfestivalen er det naturlig å minne om hva dikteren sa: «Fred er ei det beste, men at man noe vil». Vi må ville. Vi må si høyt og tydelig: Erna Solberg, fyll den stolen som i dag står tom.