KOMMENTARER

Den digitale veien til politistaten

Innlegg etter at Edward Snowden fikk Bjørnsonprisen under en seremoni i Molde lørdag 5. september 2015.

TOM STOL:  Edward Snowden mottar Bjørnsonprisen av styreleder Hege Newth Nouri under en seremoni på Bjørnsonfestivalen i Molde. Den tomme stolen med diplom og statuett symboliserer at Snowden ikke fikk komme inn i landet for å motta prisen. Snowden snakket på link fra Moskva.. REUTERS/Svein Ove Ekornesvaag/NTB Scanpix
TOM STOL: Edward Snowden mottar Bjørnsonprisen av styreleder Hege Newth Nouri under en seremoni på Bjørnsonfestivalen i Molde. Den tomme stolen med diplom og statuett symboliserer at Snowden ikke fikk komme inn i landet for å motta prisen. Snowden snakket på link fra Moskva.. REUTERS/Svein Ove Ekornesvaag/NTB Scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Interne kommentarer: Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.
Publisert
Sist oppdatert

Ingen har uttrykt drømmen om total politisk kontroll med folks tanker og handlinger mer presist enn Erich Mielke. Han sa (på tysk): «Um sicher zu sein, muss man alles wissen» - eller på norsk: «For å være sikker, må man vite alt». Ingen gjorde mer for å realisere denne drømmen - i sin tid - enn Erich Mielke. Fra 1957 til 1989, dvs. til Berlinmurens fall, var han sjef for det politiske politiet Stasi i DDR. Hans formelle tittel var «minister for statssikkerhet». I Mielkes tid som Stasisjef (tall fra 1989) hadde han 91 000 heltidsansatte og 173 000 uoffisielle medarbeidere som overvåket befolkningen i DDR.

Alle landene i Østblokken var diktaturer og politistater, men ingen gikk lenger inn i den private sfæren enn Stasi. Hele befolkningen ble overvåket og ingen steder var sikre for Stasis øyne og ører. Ektefeller, barn. nære slektninger, arbeidskolleger eller venner ble rekruttert for å overvåke hverandre. Det fantes en egen Stasibrigade som undersøkte søplet til mistenkte dissidenter for å finne bevis på bruk av vestlige forbruksartikler. Ikke minst hadde Stasi et eget program - som gikk under navnet «Zersetsung» - og som hadde som mål - med hemmelige midler - å ødelegge utvalgte menneskers selvtillit. Det skjedde ved å sette ut falske rykter, organisere feil i målpersonens arbeid og ved å knuse personlige relasjoner med andre. Dissidenten skulle paralyseres og brytes ned fra innsiden. Uten at statens makt var synlig. I sum kan vi si at Stasi hadde skjønt noe helt sentralt: Fjerner du menneskets rett til en privat sfære der verken statlig eller annen offentlighet (f. eks. mediene) har adgang, ødelegger du også mulighetene for å utøve politisk og annen frihet. Frykt og isolasjon fryser ned nye tanker og lammer opposisjonelle handlinger og alle typer innovasjon. Uten private fristeder er ikke frihet mulig. Kunnskapen om privatsfærens demokratiske nødvendighet har røtter i opplysningstida. Og den pipler fremdeles opp i enkelte akademiske utredninger og essays. Men hovedtrykket har gått i motsatt retning. Både teknologiske interesser og kommersielle foretak sier: I den digitale tidsalder finnes det ikke noe privatliv eller noen privat sfære. Alt er offentlig, og vi kan bare venne oss til det først som sist.

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.