Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den dumme, fæle mannen

Vi mangler filmer som framstiller den norske mannen slik han faktisk er.

De to norske filmene «Mer eller mindre mann» og «90 Minutter» har nylig hatt premiere. De skildrer mannen på henholdsvis barnslig og voldelig måte. Begge filmene har sine meget gode sider både rent filmatisk og uttrykksmessig, men de har også mye givende og bra å fortelle. Der førstnevnte film noe overdrevet og forenklet viser den norske mannen anno 2012 som både ansvarsløs, barnslig og unyansert, forteller «90 Minutter» om den voldelige mannen. Han som klikker og mister grepet om livet og hverdagen, og som på forskjellig vis løser problemer med vold.

Både denne barnslige uvoksne mannen og den voldelige utrivelige karen finnes i samfunnet vårt, ja kanskje også dessverre i hopetall. Er tiden nå likevel kommet for å få se den mer balanserte realistiske og vanlige mannen, han det forhåpentligvis tross alt er flest av i blant oss, på film?

Det er selvsagt tilfeldig at de to manneportrettene kommer med kun én ukes mellomrom. Men summen av dem skaper et ganske så skrikende hull av norske filmer hvor den moderne mannen skildres som den han stort sett faktisk er. Ikke voldelig, totalt egoistisk, hjerteløs, dum eller barnslig uansvarlig. Er ikke en historie om denne mannen like interessant? Føles tanken på en slik film for kjedelig? Er det ikke et publikum for en slik skildring?

Hadde det ikke vært morsomt, givende og kult om en eller flere regissører og produsenter ville ta tak i denne mannen, og løfte ham opp for en gangs skyld? Menn fremstilles selvsagt både titt og ofte på film på en god måte, joda, men selve manneportrett-filmen av dette gode slaget savnes vel fremdeles.

Hva med å gjøre en kobling, for all enkelhets skyld, mellom «Mer eller mindre mann» og «90 Minutter» og finne en naturlig mellomting, med både humor, snev av barnslig leken voksen mann og hans evne til å utvise temperament i hverdagen, som sagt slik vi fleste mannfolk jo er? Gjenkjennelsesaspektet vil kunne bli mye større for flere og dermed har man også dekket en meget stor publikumsgruppe, både blant kvinner og menn. Er det fremdeles for «feil» og «flaut> å hylle mannen, i frykt for å falle i mannsjåvinist- eller i likestillingsfella, til at noen filmfolk tør, akter og finner det interessant?

At det i samme grad mangles kvinneportretter, av dagens kvinne, er nå også en side av samme sak. Men hvordan hadde man reagert om det ble laget to ytterpunkter av noen filmer om den norske dama? Da tror jeg savnet etter en mer nyansert, balansert og bredere film jammen meg også hadde gjort seg gjeldende.

Følg oss på Twitter
503 Service Unavailable
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media