FLUKT: Filmplakaten til den kinoaktuelle «Mot naturen» gir et ikonisk bilde på den mannlige flukten. Foto: Filmweb
FLUKT: Filmplakaten til den kinoaktuelle «Mot naturen» gir et ikonisk bilde på den mannlige flukten. Foto: FilmwebVis mer

Den dysfunksjonelle mannen

Hva er galt med oss? spør Geir Ramnefjell.

Kommentar

«Hvis jeg ikke får dra på disse turene, så har jeg ingenting igjen», sier hovedpersonen «Martin» i den kinoaktuelle filmen «Mot Naturen» mens han spenner på seg sekken og løper innover vidda. Ingenting igjen? Hus, kone, barn, jobb. Alt venter der hjemme, men ute i villmarka spinner de mørke tankene. Hvorfor? Hva er det med denne merkelig mannen? Vi kjenner igjen mønsteret i utallige filmen, bøker, tv-serier. Den mistilpassede middelklassemannen. Som har alt på stell, men som ikke får grep om noen ting. Vi snakker ofte om at kvinner er uutgrunnelige, at det er umulig å forstå dem. Men forstår vi mannen?

Slik mannesutring utløser brekningsrefleksen hos mange. For det er jo så ynkelig. Det norske nettmagasinet «Harvest - mannen og naturen», har fått merke denne iboende uviljen mot å kjele med mannens unnvikende natur. Regissør og hovedrolleinnehaver Ole Giæver i «Mot Naturen» har skjønt dette, og framstiller den mannlige flukten i all sin patetiske prakt. Onani bak et tre i friluft, mental nedsmelting på fjellet med påfølgende, mislykket forsøk på å knekke en dvergbjørk. Det ikoniske bildet på filmplakaten der han løper med rumpa bar (etter et litt dumt uhell) forteller mer enn tusen ord.

Alvoret i filmen er ikke noe mindre av den grunn, men den tar høyde for en viktig erkjennelse som forsterker følelsen av mislykkethet: Selvmedlidenhet er en synd.

Karl Ove Knausgård har status både som litterært geni, men også som yppersteprest for mannesutrerne. Jeg kjenner en dame som ikke orket å lese bøkene hans fordi han maste og klaget sånn over hverdagslige prøvelser. Vanskeligheter som var helt overkommelige, hvis han bare hadde gjort ting litt annerledes. Som å gå i butikken FØR du går i barnehagen, og ikke slik som Knausgård gjør: handle etterpå med tre unger slepende etter seg i matbutikken. «Ååååhhh», som han skriver.

Høres det kjent ut, gutter og jenter? Mannen som gjør ting feil. Men som hvis han bare hadde gjort ting litt annerledes, hadde fått et enklere liv? Den detaljstyrte mannen som får ny garderobe og ny livsstil i møte med en kvinne, regnes som et sikkert tegn for omgivelsene på at egenviljen er borte, eller at den har tatt nye, skjulte former.

Å ta tak i livet slik det utspiller seg i den banale hverdagen, med hevet hode og entusiasmen i behold - ja det synes å være ikke bare Karl Ove Knausgårds kamp, men den moderne mannens kamp.

Den nitriste resignasjonen. Flukten innover og utover, vekk fra omgivelsene - tar mange former. Den merkeligste jeg har hørt om er han som nektet å kjøpe oppvaskmaskin. Ikke fordi det var dyrt, eller fordi den bråket. Nei, fordi han trengte den tida for seg sjøl hjemme ved oppvaskbenken, utenfor rekkevidde av den «kjerringstyrte fritida». Dette eksempelet er fra noen år tilbake, og det understreker at fenomenet ikke er nytt. Det er minst like gammelt som Jan Eggum, som synger «Nesten ikkje til stede, i sitt eget liv».

Den følelsesmessig dysfunksjonelle mannen er også tema i NRKs nye dramaserie «Kampen for tilværelsen». (De norske) mannfolkene i Ullevål Hageby synes bare å være middel for kvinnenes selvrealisering, det vil si oppussing, kjøpe hund, kontrollere omgivelsene, vite hva naboene tenker. Jeg kunne ha fortsatt til det kjedsommelige: Erlend Loes «Tatt av kvinnen», eller filmen «Den brysomme mannen».

Stereotypien er så grovkornet at mange kvinner, sikkert også menn, river seg i håret. Nei da, alle er selvsagt ikke slik. Mange menn er velbalanserte, og mange kvinner kjenner seg sikkert igjen i den samme tankemønstrene som vi her forsøker å påklistre mannen. Det er også poenget. Disse eksemplene fra samtidskulturen setter problemstillingen på spissen. For å underholde. Men er det noen som vil påstå at denne sørgelige mannsrollen er en kunstnerisk konstruksjon?

I sin rene form er også Christopher Nielsens nye, animerte kortfilm «Rulletrappen», basert på det samme. Men den byr på en mer kjønnsnøytral versjon. Der møter vi mennesker som går oppover en tilsynelatende endeløs rulletrapp, mens trappa beveger seg nedover. De vet ikke hva som er der oppe, eller hva som er der nede. De vet bare at her og nå gjelder det å stå på i den gledesløse hverdagen.

Men hovedpersonen er en mann, og han setter seg ned i trappa og lar seg føre med nedover.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook