Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den egentlige arven etter Frank Zappa

I hvilken grad har han påvirket verden slik den er i dag? spør Jono El Grande.

Foto: AP/NTB Scanpix
Foto: AP/NTB Scanpix Vis mer

I LØPET AV SIN LEVETID klarte Frank Zappa å stå for over 60 plateutgivelser. Alle skal nå ut i nyoppusset, nydigitalisert prakt.

Zappa ble sjelden spilt på radio, men tilgjengjeld tok han en posisjon i offentligheten med sterke, systemkritiske meninger gjennom utallige intervjuer utført med presist, kløktig vidd. Han ble et ikon for mange. Men hva med hans posisjon i dag?

FØRST OG FREMST VAR Zappa en observatør, og ingen profet som for eksempel Bob Dylan eller John Lennon. Han var heller ingen trendsetter, så man kan undres over i hvilken grad han har hatt betydning. En viktig innfallsvinkel er å se tilbake på Frank Zappas orientering og formidling som et slags forvarsel på hva som skulle komme til å prege påfølgende generasjoner. Han kritiserte amerikanske maktsystemer, plate- og medieindustri og konservativ middelklasse fra første rille på debutalbumet i 1966. Dette var holdninger som slo godt an i Europa på 60- og 70-tallet, men likevel skulle det samme seinere vise seg å bli gjeldende herover også. Slik sett er det interessant hvordan Zappa på tidlig 70-tall fungerte som en slags symbolsk identitetskatalysator for alternativ europeisk velstandsungdom (eller i hvert fall barna deres) som seinere skulle vise seg å bli en del av den kulturen han kritiserte.

JON ANDREAS HÅTUN: Artikkelforfatteren er kreativ leder i kommunikasjonsbyrået Face2face og komponist under navnet Jono El Grande.
JON ANDREAS HÅTUN: Artikkelforfatteren er kreativ leder i kommunikasjonsbyrået Face2face og komponist under navnet Jono El Grande. Vis mer

ZAPPA BLE STOR I USA på 70-tallet, men han ble enda større i Europa og overraskende populær i lille Norge. Og før folk forsto hvem Zappa egentlig var og hva han formidlet i sin helhet, var det mange med antiamerikanske holdninger som så på Zappa som en viktig stemme.

På det seine 60-tall og langt inn på 70-tallet helte gjerne de med progressiv og alternativ musikksmak i retning av å være «progge» politisk (eller i hvert fall lot mange som om de var det), og enten man var anarkistisk pothead i Christiania eller AKP-ml'er på Blindern eller noe annet imellom der et sted — så var sjansen stor for at man likte frijazz, progrock ... og Frank Zappa.

ALLE HER TIL LANDS som identifiserte seg med alternative uttrykksformer, klesstil og væremåter i 1970-åra var frikere, i diametral motsats til sossene. Det var et sosialt være eller ikke være, der Zappa for mange spilte rollen som den fremste representanten. De lettere alternative velstandsungdommene som syntes de var så kule på tidlig 70-tall lo rått av USA og den tåpelige amerikanske kulturen, og Frank Zappa var den beste til å underholde dem med dette og gi ammunisjon til holdningene. Han hadde et skarpt og presist innsideblikk på alt som foregikk i det amerikanske samfunnet generelt og særlig i musikk- og medieindustrien.

Men den europeiske Zappa-sosialiseringen skulle vise seg å være noe misforstått. At Zappa tok avstand fra både hippier og marxist-leninister gikk de alternative hus forbi. Som systemkritiker ble han tatt til inntekt for antiamerikanske holdninger over hele Europa. Ironisk nok var situasjonen bak jernteppet stikk motsatt: der fungerte han som et antiautoritært ikon mot kommunismen. Men det skjønte ikke vestlige ungdommer før langt ute på 80-tallet.

NÅR MAN SER SEG rundt i Norge og i Europa, er det gått samme veien som Zappa pekte på i statene, både når det gjaldt medie- og musikkindustrien og rundt temaer som kroppsfiksering og skjønnhetsidealer. Man trodde i sin tid at han snakket om de andre, men det har vist seg at hans krasse kommentarer også skulle gjelde her hjemme. Men som det fornuftsmenneske Zappa var, så han ingen mulighet til å forandre elendigheten («Stupidity is the basic building block», «It's all gonna end up ugly»). Han var en skarp observatør, og det beste han kunne gjøre var å få ungdom til å stille spørsmål selv. Og det var kanskje hans eneste og magre håp for verden.  

Zappa var av den oppfatning at de fleste mennesker ikke kunne endres. Han tenkte at alle heller søkte indisier på at det de allerede mente var riktig.

40 ÅR NESTE ÅR: Frank Zappa og The Mothers Of Invention spilte på Kalvøya-festivalen, 26. august 1973. Foto: NTB Scanpix
40 ÅR NESTE ÅR: Frank Zappa og The Mothers Of Invention spilte på Kalvøya-festivalen, 26. august 1973. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Da sosiofrikernes oppfatning av Zappa ble forkludret av hans stadig mer synlige sammensatthet, samtidig som musikken hans ble mer velpolert og finspilt, ble det for mye for dem. De ble dessuten eldre, mens unge punkere og blitzere poppet opp som paddehatter. Da ble plutselig Zappa avleggs.

FRANK ZAPPA VAR først og fremst en dønn seriøs samtidskomponist, et yrke som aldri har vært særlig hipt. Mens de kule tok avstand, utviklet Zappa seg stadig mer musikalsk — og ble i stedet et ikon for et genuint musikkinteressert publikum: nerdete fans. Slik oppsto Frank Zappa Society, en av verdens eneste fanklubber som ble respektert av Zappa selv. De besto av en gjeng, ja, nerder som så på Zappa som den kuleste nerden av dem alle. Han tviholdt på visjonen om å være kompositorisk eksperimentell, og utforsket sjangre, tekniske duppeditter og nye metoder hemningsløst, mer enn hva andre rockmusikere gjorde.

For eksempel lagde han rockopera før The Who («I Was A Teenage Maltshop» fra 1963, med en ung Beefheart i hovedrollen), brukte wah-wah før Jimi Hendrix (faktisk var det Zappa som introduserte pedalen for sin gitarfelle i 1967) og han kastet seg over 16-sporsopptageren mens The Beatles ennå brukte 8-spor under innspillingen av «Abbey Road» (som man kan høre på «Hot Rats» fra 1969). Dessuten samplet, klippet og limte Zappa vilt allerede på 60-tallet, og ble av noen omtalt som «a razor-blade maniac» (det rene orkesterverket «Lumpy Gravy» utgitt i lite opplag på 8-spor i 1967 fikk gjennomgå hardest og gjenoppsto på vinyl i skamløst skamfert versjon året etter).

HAN NASKET UHEMMET passasjer og ideer fra andre komponister til eget bruk. På 1966-debuten «Freak Out»s sistespor leker han fritt over sitt idol Edgard Varèses perkusjonsverk «Ionisation» (legg merke til sirenesitatet og bruken av «lion's roar» — ei tromme med en tråd av hestehår gjennom skinnet som lager et «løvebrøl» når man drar harpiks-inngnidde fingre langs tråden), mens han på andrealbumet «Absolutely Free» (1967) stjal linjer fra Stravinskys balletter «Vårofferet» og «Petrusjka», samt Gustav Holsts «Planetene», og innlemmet disse elementene i rockelåtene sine med den største selvfølgelighet. I tillegg lot han både andre artister og representanter fra publikum få ta del i det som skjedde på scenen.

Samtidig med dette brukte han ivrig trash, bad taste og sexreferanser som virkemidler, både visuelt og tekstlig, han manifesterte frikerne mot etablissementet («Hungry Freaks, Daddy») og mikset snerrende piggtrådrock, ironiske kjærlighetssanger og eksperimentell modernisme. The Mothers-konsertenes sceneshow var spekket med kontroversiell konseptkunst og performance. Fra første stund viste Zappa en unik evne til å mikse høyt med lavt — år før andre rockartister leflet med noe liknende og atskillige tiår før crossoverkultur ble et utbredt fenomen. «We were ugly as fuck», mimret Zappa i selvbiografien seinere. Den visuelle «Sgt. Pepper»-parodien som utgjorde bandbildene tatt i 1967 til coveret av «We're Only In It For The Money» (1968) viser et lurvete The Mothers i brukte damekjoler, som et vidunderlig motbydelig tilskudd i offentligheten.

I DAG ER SAMPLING, sjangerblanding og publikumsinvolvering utbredt kulturell virksomhet, mens trash, bad taste og bisarr sex som virkemidler på mang en samtidskunstscene i verdens storbyer nærmest er å regne som manierisme. Det blir likeframt omfavnet av diskursen som om det var noe nytt og spennende.

STOR STJERNE: Frank Zappa og Mothers of Invention var den første internasjonale toppnavnet som sto på plakaten under Kalvøyafestivalen.
Foto: NTB Scanpix
STOR STJERNE: Frank Zappa og Mothers of Invention var den første internasjonale toppnavnet som sto på plakaten under Kalvøyafestivalen. Foto: NTB Scanpix Vis mer

Europa utsettes stadig for åndløs kommersiell lettvekterkulturimperialisme og samlebåndkunst for kjapp tilfredsstillelse og sosialmedial narsissisme — men som en naturlig, diametral motsats til dette vokser det heldigvis fram et behov for noe mer meningsfylt og substansielt. Det er nerdene som formerer seg og blir sterkere. Mens mainstreamen streamer skit, kjøper mange Zappa tjue år etter hans bortgang. Og de kommer til å gjøre det i uoverskuelig framtid.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media