KUNSTIG SKILLE: Det er ikke nødvendigvis slik at den blankskrubbede, usminkede versjonen er ditt sanne jeg. Skjønnhetsdebatten som har oppstått i lys av Det Nyes usminkede bildeserie bør bli mer presis i hva som faktisk er kritikkverdig. Foto: Robert Schlesinger / Scanpix.
KUNSTIG SKILLE: Det er ikke nødvendigvis slik at den blankskrubbede, usminkede versjonen er ditt sanne jeg. Skjønnhetsdebatten som har oppstått i lys av Det Nyes usminkede bildeserie bør bli mer presis i hva som faktisk er kritikkverdig. Foto: Robert Schlesinger / Scanpix.Vis mer

Den egentlige kvinnen

Skjønnhetsdebatten stiller opp et kunstig skille mellom det naturlige og det unaturlige.

Kommentar

Hvem er en kvinne, egentlig?

Spørsmålet har på ny kommet tilbake i ordskiftet som har oppstått etter at bladet Det Nye trykket en bildeserie der kjendiser som Ida Fladen og Jenny Skavlan lot seg fotografere uten sminke. I en kronikk i Dagbladet betrakter forfatter Mari Grinde Arntzen oppslaget som oppsiktsvekkende fordi det er så sjeldent, i en tid der unge er i ferd med å segne under skjønnhetspresset og den konstruerte perfeksjonen som prakkes på dem av blader og blogger som handler om skjønnhet og mote. Resultatet er at den «naturlige kroppen oppleves som et unntak», skriver Arntzen, og legger i stor grad skylden på markedet og motepressen, der «innholdet ikke nødvendigvis skal reflektere verden slik den er».

Arntzens kronikk kommer samme dag som et oppslag i Dagbladet forteller at nesten ingen unge er fornøyde med sin egen kropp, og der professorer i pedagogikk og psykisk helse advarer mot den indre belastningen og de drastiske tiltakene skjønnhetspresset kan føre med seg. Og det er lett å dele omtanken for trykkede tenåringer som sammenligner seg selv med verdens vakreste, og dveler ved alle måtene de selv kommer til kort på.

Likevel lugger både premissene og konklusjonen i Arntzens kronikk. Historisk sett har det alltid vært stor interesse for mulighetene til å gjøre seg vakrere. Reaksjonene på de forskjellige motene og skjønnhetsmidlene har holdt seg i en forbløffende stabil tredeling: Du har de som går for langt og for eksempel ødelegger huden sin med kremer med tunge metaller, eller vansirer seg selv gjennom løpsk plastisk kirurgi. Du har de som avfeier hele skjønnhetsjaget som dekadent og overfladisk — og du har de som er nysgjerrige på effektene av klær og kosmetikk og benytter seg av dem, men ikke i hysterisk grad.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Motebladene har ikke som ambisjon å gjenspeile hverdagen, og ingen forventer det av dem: De er der for å orientere leserne sine om hvilke trender, produkter og teknikker som er tilgjengelige for dem — ofte med et tungt kommersielt drag og, dessverre, i en uhygiensk tett omfavnelse med de som betaler dem på den andre siden, nemlig annonsørene. Men i utgangspunktet er det ikke hverdagslig virkelighet de selger, det er en drøm, et ideal, og metodene for å komme seg litt nærmere dette. I dette er de ikke så ulike blader om biler eller baking.

Det er derfor ikke helt presist når Arntzen skriver om «uærlighetskulturen» i moten. Det forutsetter en motsetning mellom det ærlige og det uærlige, det naturlige og det unaturlige, der det første er udiskutabelt positivt og det andre et hemmende onde.

Dette er en forestilling med røtter i romantikken, den innflytelsesrike åndsretningen som på begynnelsen av 1800-tallet dyrket det opprinnelige og uforedlede, gjerne barnet, galningen eller oldtidsmennesket, i en svermerisk forestilling om at det egentlige mennesket var mennesket før det hadde vært utsatt for sivilisasjonens korrumperende kraft.

Men denne oppstillingen er kunstig. En person er et sett av roller og versjoner, et kaleidoskop av faste glassbiter som skifter uttrykk og stemningsleie når du vender på det, ikke noen fast kjerne av stål. Identiteten og måten den kommer til uttrykk på, er noe som kan tilpasses en situasjon og en trend, endres og lekes med. Middelet til omskapelse, klær og sminke, kan fungere både som en tvangstrøye og et frihetsverktøy, noe som smir et bur og noe som sprenger det opp. På mange måter er det en fordel for kvinner at de har en videre vifte å bevege seg på enn menn, at de både kan være den blankskrubbede hverdagsjenta i pysj, og nattemennesket med sotede øyne.

Tradisjonelt er dette noe som har vakt uro blant autoriteter som har likt å kontrollere kvinner: Hvem er hun egentlig? Regimer som vil holde kvinner nede, passer som regel nøye på å begrense mulighetene deres for å endre, maskere og forandre eget utseende. De gir dem nøkterne uniformer som utsletter figurene deres og passer på at de ikke viser for mye hud.

Kvinner som kultiverer sitt eget utseende for mye, som stiller det ut og kler seg opp, kan bli møtt med to typer kritikk med et svakt slektskap seg i mellom: Den puritansk religiøse og den feministiske. Den feministiske kritikken går riktignok gjerne via en kritikk av skjønnhetsindustrien, og påberoper seg å snakke på vegne av jentene som lider under et hardt press. Men begge typene kritikk går ofte ut på at den stylede, transformerte kvinnen, som slanker seg og kjøper designerklær, ikke er den egentlige kvinnen, den ærlige kvinnen, hun som ville vært så mye enklere å forholde seg til.

Dette siste kom særlig frem da det feministiske magasinet Jezebel i fjor utløste en belønning til de som kunne skaffe dem de uretusjerte bildene fra «Girls»-skaper Lena Dunhams fotoshoot for Vogue, og deretter publiserte disse uten Vogues eller Dunhams tillatelse. Dette gjorde Jezebel, sa de, for å vise at de var glad i Dunham «slik hun egentlig er». Som om det var Jezebel som var autoriteten i det spørsmålet.

Men så kan jo pendelen slå svært så langt i motsatt retning. Og samtidig som det er vanskelig å være enig i Arntzens begrunnelser, er det en reell utfordring både hun og professorene snakker om. Det er et enormt skjønnhetspress på ungdom i dag, det begynner svært tidlig, og Instagram og motebloggene gjør at trykket kommer fra alle kanter og døgnet rundt. Det er klart det kan være utmattende. Arntzen har også helt rett i at mye av det som i blogosfæren og nettavisene virker hverdagslig, er nøye kuratert: På grunn av paparazzisvermene og sladrebloggene som stadig oppdateres, er det en rekke filmstjerner som nå nærmest kun forlater huset i stylistkomponerte antrekk med lånte luksusvesker, også når de bare skal gå noen kvartaler for å kjøpe egg og melk.

Selv om generasjonen som vokser opp i dag antagelig er historiens mest bevisste på i hvilken grad livene på sosiale medier er iscenesatte liv, er det ikke bare lett å ha i mente når glanset perfeksjon strømmer mot dem fra flere hold på en regnværsdag. For mange er skjønnhetsidealene noe de har et angstfylt snarere enn lekent forhold til. Mote og sminke kan være verktøy både for å skille seg ut og for å markere tilhørighet, og i disse dager er det det siste som er mest iøyefallende. Virkemidlene brukes for å snevre inn mer enn for å utvide horisonten for hva man kan være. Det er lenge siden jeg så en jente under 21 uten langt hår.

Engstelige tider skaper konformitet, og i mange skolegårder er en krevende, kostbar konformitet som rår. Når elever ved skoler i Oslo føler de ikke får innpass om de ikke har vesker eller jakker fra spesifikke, dyre merker, er det et ytre press og ikke indre uttrykksbehov som er styrende. Det kan være svært vanskelig å forholde seg til.

Men problemet er ikke at idealene er uoppnåelige, for det er idealers natur. Problemet er ikke kunstighet eller iscenesettelse som sådan. Det er heller ikke nødvendigvis kosmetikk- og moteindustrien, hvor usympatisk og kritikkverdig den enn ofte er, for det er ikke så underlig at markedskreftene styrter til for å fylle et eksisterende behov, et behov som øker i et samfunn der grunnleggende behov så til de grader er dekket og en kan bekymre seg for alt det andre.

Det blir et spørsmål om hvordan man forholder seg til idealene, og om man klarer å betrakte dem med distanse i tillegg til eller i stedet for lengsel. Da blir det opp til andre som unge jenter og gutter kanskje hører på, i alle fall iblant: Foreldre, lærere, bloggere og motejournalister, selvstendige jevnaldrende, å gi dem perspektiv og alternative tenkemåter.

Det dreier seg blant annet om bevisstgjøring: Om at mye av det de ser, er et drømmeteater, et som det er lov å hige etter, spille på og la seg inspirere av, men som det ikke er meningen at de skal leve opp til. Om at Fotballfrue retusjerer seg tynnere på bilder og at motebladene fjerner porene til forsidefilmstjernene, og skaper et estetisert uttrykk som de ikke bør sammenligne seg direkte med og sukke for tungt over ikke å nå. Det dreier seg om å kunne gjøre kritiske valg om hvor mye tid og ressurser en legger ned i å ligne de som har som jobb å være vakre. Og om å ha et realistisk bilde av hvor nær idealet det er mulig eller ønskelig å komme — og samtidig leve et godt liv der det skal være plass til så mye mer.

Det gjøres ikke ved å stille opp en hard dikotomi der det ene er sannhet og det andre løgn, det ene naturlig og det andre noe annet. Den usminkede Jenny Skavlan og den oppstasede, Instagram-filterte Jenny Skavlan er to versjoner av samme person. Den ene er henne selv uten at noe er tilført, den andre er en utgave der hennes personlige smak og stil og estetiske idealer er med. En trenger ikke å være begeistret for den ene og forkaste den andre. For det du ønsker å være, er også en del av den du er.