Den egentlige religion?

TERROR-AKSJONENE i London og Sharm-el-Sheikh har på ny satt søkelyset på religion og religiøse institusjoner. Mange har sagt at dette dreier seg om misbruk av religion. Dagbladets lederartikkel 27.juli 2005 er et godt eksempel. Den bærer overskriften «Ta Islam tilbake». Hensikten med artikkelen er den aller beste. Det implisitte budskap i en slik oppfordring er at den egentlige Islam ikke kan brukes til å forsvare terror-handlinger. Oppfordringer om å vende tilbake til det egentlige budskap kommer gjerne etter terror-handlinger utført i religionens navn.

Terrorister på sin side hevder alltid at de står for religionens egentlige budskap: Kristne aktivister bomber abort-klinikker og dreper leger i Jesu navn. En jødisk bosetter dreper over tredve bedende muslimer i moskeen i Hebron. En buddhistisk fanatiker gasser t-banen i Tokio slik at tolv mennesker dør og over 5500 blir skadet. Religion er til alle tider blitt brukt til å gi maktmisbruk en legitimitet det ellers ikke ville hatt.

JEG SKULLE ønske det var slik at man ubeskyttet kunne si at religionenes egentlig budskap er fred og forsoning. Dessverre er det ikke slik. I denne verden finnes ingen religion i ren form. Det finnes intet religions-destillat. Ingen religion finnes som ren og pur substans som man kan ta tilbake.

Religion finnes bare som tolket religion. Bibelen er en samling enkeltekster som vi troende mener gir et felles perspektiv. Hver for seg er imidlertid Bibelens enkelte tekst en fortelling om mennesker som betoner og forsterker ulike elementer i sin tro. For en troende gir dette et fascinerende og rikt bilde av Gud. Mange muslimer er overbevist om at Koranen er resultatet av at Gud dikterte profeten Muhammed hva som skulle skrives. Til tross for Bibelens eller Koranens selvforståelse har troende likevel drøftet, kranglet og til dels sloss om hvordan tekstene skal tolkes og troens innhold formuleres.

Religion og religiøse tekster finnes aldri løsrevet fra religionens tilhengere. De er ulikt organisert, men religion er alltid grunnleggende sosial. Tolkning av religionens innhold skjer alltid i religiøse fellesskap. Korstogene var resultatet av en middelalderteologi (ved siden av noen økonomiske, politiske og militære interesser), på samme måte som de siste ukers terrorhandlinger er legitimert av en bestemt type muslimsk teologi. Begge typer teologi er vokst frem på skoler, i akademiske instisjoner og i religiøse miljøer. Den som ønsker å begrunne overgrep med teologi, er alltid i stand til å tolke hellige skrifter på en slik måte at handlingene kan legitimeres.

DET FINNES fellestrekk mellom all «overgreps-teologi»:

Verden er delt i to, i en strid mellom det gode og det onde. Det gode og det onde kan lokaliseres og identifiseres i denne verden. I kampen mot det onde er terror og overgrep legitime midler.

I en delt verden er martyrene i kamp mot demonene og dem som er demonisert. Om martyrene ikke får sin belønning mens de lever, kan de være sikre på å få den etter sin død. Om martyrene skulle bli forfulgt, er det bare et bevis på at de har rett. De mener at en fiendtlig verden ikke ønsker å høre sannheten.

De som mener seg å være de sanne troende, gir seg ut for å representere den opprinnelige versjon av sin egen religion. De mener å vite hva Gud egentlig vil. Siden dette dreier seg om Gud og Sannheten, gir det dem unike rettigheter i forhold til vantroende og kjettere - disse kan ekskluderes fra det religiøse fellesskap og eventuelt utslettes.

I møte med terrorister som henter sin legitimitet fra religion, er det nytteløst å be om at de skal vende tilbake til religionens opprinnelige og egentlige budskap. Det er nettopp dette de bruker til å begrunne sin terror. I stedet er det nødvendig å bli seg bevisst hva det innebærer at religion aldri finnes i ren form.

HVERKEN TERRORISTER eller noen av oss andre er mennesker uten forutsetninger. Det er ikke spedbarna som bruker religion til å legitimere terror. Det er mennesker med en historie, en oppvekst, noen erfaringer og verdier som preger deres perspektiv på verden. Vi fødes ikke med forutsetninger og nøkler til å tolke religionens innhold. Når religion alltid er tolket religion, er spørsmålet hvilke tolkningsnøkler vi bruker. Vi kan ikke bare hente dem ut av de hellige skrifter. Forutsetninger og tolkningsnøkler blir aktivisert i selve i møtet med religion og hellige skrifter. Nettopp av denne grunn må forutsetninger og tolkningsnøkler hele tiden drøftes og kritisk vurderes. Den teologi som legitimerer terror (og for så vidt all fundamentalisme) hopper vanligvis bukk over disse spørsmålene. Den ønsker ikke å drøfte sine egne forutsetninger og tolkningsnøkler. For å kunne motvirke terrorens teologi er det viktig å fastholde to anliggender som er fundamentale for all religion og for forståelsen av den enkelte religion:

I forholdet til Gud står alle mennesker på like fot. Det vi vet om Gud og Guds vilje, er like tilgjengelig for alle. Ingen av oss er Gud, og ingen kan gjøre seg til Guds talsmann eller -kvinne og bruke sin angivelige innsikt som et våpen mot andre mennesker.

Menneskeverdet er ukrenkelig. Alle religioner hevder at ethvert menneske er skapt av Gud. Både godhet og ondskap finnes hos alle mennesker. Hvor grensen mellom de to går, er det bare Gud som vet. Gudstro kan ikke brukes som et våpen mot andre mennesker.

NÅR RESPEKTEN for Gud og for mennesket får være fundamental for religiøs tro, blir det umulig å konstruere en teologi som legitimerer terror eller undertrykker andre i religionens navn. Skrift- og religionstolkning er en virksomhet som aldri vil ta slutt. Den krever en kritisk innstilling, godt kjennskap til skriftenes historiske opprinnelse, evne til selvkritikk, en etisk bevissthet - og ikke minst en inngående forståelse av vår egen samtid. Alt dette må til for å hindre at religionenes tekster og tenkning brukes til å krenke menneskers verd. Dialog mellom religioner er helt nødvendig for at den enkelte religion skal lære å se seg selv med en annens blikk. Husblindhet og manglende evne til selvkritikk finnes i alle religioner. Religionsdialog er oppdragende på den nødvendige kritiske tenkning. Den gjør det dessuten lettere å arbeide sammen for fred og rettferdighet. Dette gjelder også i vår umiddelbare hverdag. Mange kristne og mange muslimer ønsker religiøse friskoler. Møtet med terroren bør lede oss til en kritisk holdning til slike anliggender. Det er nettopp oppdragelse og utdannelse i isolerte miljøer som muliggjør en utvikling av terrorens teologi. I skolen skjer møtet med andre, leken, den felles oppgaveløsningen, foreldremøtene - alt slikt som bidrar til samarbeid og et åpent sinn. Det gir erfaringer av at vi sammen med mennesker av annen tro og overbevisning virkelig kan bygge en verden hvor det er godt og trygt å leve.