Den ekspanderende detaljen

For fem år siden ga Heidi Bonde ut en roman som het «Detaljenes diktatur». Under lesingen av Svein Jarvolls bok «Et hvilket som helst glass vann» falt tankene på denne boka, især tittelen, for detaljene står også i fokus i flere av essayene til Jarvoll. Men hos ham er perspektivet et annet.

Detaljen framstår nok nesten som diktatorisk styrende på hans framstilling, og det i en grad som til tider virker anmassende, men bare nesten, fordi han klarer å vriste så mye mening ut av selv de tilsynelatende minst betydningsfulle ting at han på sitt beste får oss til å se verden på en annen måte, eller rettere sagt: han lærer oss til å se det som vi før har oversett.

Her kan han minne om Tor Ulven og delvis også om Ole Robert Sunde, to av Jarvolls åndsfrender, som i likhet med ham envist har fulgt sine egne smale veier.

Detaljene

Detaljens diktatur? Ja, i den forstand at detaljene får herredømme over den som lik Jarvoll lar seg fortape i disse, eller med hans egne ord: lar detaljen løpe av med seg. Dette er ikke nødvendigvis av det onde. Jarvoll taler om en «detaljens ekspansjonsvilje» som ikke er ensbetydende med at alt forfaller til small talk.

For en detalj kan også «generere helheter, oftest delhelheter, men det er ikke i og for seg noe i veien for at en detalj kan generere en hel roman».

Her minnes man uvilkårlig den unge Dag Solstads påstand om at innholdet i et kjøleskap kan romme stoff nok til en roman.

Jarvoll utdyper ideen bak en slik ekspansjonsvilje. Den innebærer «først en maksimalt ekspansiv bearbeidelse av detaljen, så i neste stadium en ekspansiv assosiasjonsmetode hvor fokuset snart ligger her, snart ligger der, etter spesifikke assosiasjoner diktert av og forpliktet på selve det konkrete ved metodens opphav».

Øyeåpnere

Disse sitatene er hentet fra «De små tingene» . Både her og i andre essay teoretiserer Jarvoll over sin metode. Blant annet knytter han den til den engelske 1800-tallslyrikeren Gerard Manley Hopkins og hans anvendelse av John Duns Scotus' haeccetias-begrep, som dreier seg om tingenes framtredelsesformer.

Jarvoll trekker i det hele tatt mange og til dels overraskende linjer og springer tilsynelatende uten besvær fra den ene filosofen til den andre, fra den ene kulturkretsen til den andre. Dette kan virke intellektuelt inciterende, og noen av tekstene kan til og med fungere som de rene øyeåpnere.

Best er imidlertid Jarvoll der han praktiserer sin teori om detaljens ekspansjon skjønnlitterært, som for eksempel i teksten «Bileams esel» .

Hummer og kanari

Denne boka er en blanding av hummer og kanari. I noen tekster viser Jarvoll klør, i andre slipper han seg kvitrende løs, i atter andre roter han seg inn i resonnementer som ikke fører noe steds hen. Samlingen veksler mellom teoretisk/analytiske og skjønnlitterært-essayistiske bidrag. Til de første hører en artikkel om Paal Brekkes «Det skjeve smil i rosa» .

Her fins en del gode poenger, men nettopp denne artikkelen demonstrerer en av Jarvolls svakheter: tendensen til å overfortolke og trekke en idé for langt.

Det fungerer i hans mange cross-overs, men det virker fortenkt når han holder seg til en enkelt bok.

Et bidrag for seg selv er «Demonveggen i Sauherad kirke», der Jarvoll rekapitulerer arbeidet med restaureringen av dette relativt ukjente kunstverket. Her er Jarvoll i sitt ess, og alt i alt er dette et høydepunkt i samlingen.

Et uromoment

I den ukjente kunstner synes dessuten Jarvoll å ha møtt sin overmann i utøvelsen av den ekspansive detaljens kunst. Her har demonene tatt luven fra ham som fra først av pustet kunstnerisk liv i dem. Dette er en hendelse etter Jarvolls hjerte. Som litterat lar han seg lede av de strøtanker som dukker opp i hans hektisk arbeidende hjerne.

Om «Det skjeve smil i rosa» hevder Jarvoll at han ikke lenger kan tro på den voldsomhet som preger dette verkets innskriving i verden. Etter hans syn skal det strømme en ro ut fra et kunstverk.

Meget kan sies om Jarvolls egne litterære frambringelser, men at det strømmer en ro ut fra dem, er ikke det første man ville finne på å si. Stein Jarvoll er et uromoment i vår samtidslitteratur. På sitt verste er han en fiks ordkløver, på sitt beste en årvåken sporhund. I «Et hvilket som helst glass vann» møter vi ham i begge utgaver.