Eldreomsorg

- Den eldre generasjonen har gitt meg min fremtid, nå vil jeg gi dem en verdig avslutning

ILLUSTRASJONSFOTO. Shutterstock / NTB scanpix
ILLUSTRASJONSFOTO. Shutterstock / NTB scanpixVis mer
Meninger

Jeg er 21 år gammel og jobber på en demensavdeling. Jeg startet her i praksis fra videregående, og har jobbet her i snart tre år siden den gang. Jeg er ansatt som assistent, og er på papiret ufaglært. På papiret.

Jeg elsker jobben min og tror ikke jeg noen gang vil få et mer givende yrke enn dette. Jeg er veldig takknemlig for jobben jeg har, kollegene mine, alt jeg har lært og alt jeg kommer til å lære. Etter tøffe dager lærer man fort å sette pris på de fine øyeblikkene, de små tingene som lyser opp dagen. Å bruke humor i jobbsituasjon har blitt rutine, det er viktig å ta ting med et smil.

ASSISTENT: Ane Aspeslåen Dybvadskog jobber som assistent på sykehjem. Foto: Privat
ASSISTENT: Ane Aspeslåen Dybvadskog jobber som assistent på sykehjem. Foto: Privat Vis mer

Vi skal jobbe med hendene på ryggen, sies det. Pasientene våre skal gjøre mest mulig selv, om det så bare er noe så enkelt som å ta på seg sokker. Men jeg har ikke nok tid til å jobbe med hendene på ryggen.

Vi er to ansatte på én avdeling fordelt på åtte pasienter, hvorav alle trenger hjelp, oppmerksomhet, omsorg og pleie. Men vi har ikke kapasitet, tid eller nok ansatte til at hver og en pasient får den hjelpen de trenger, og ikke minst fortjener, til enhver tid.

Den ene vil hjem til sin mor, den andre hallusinerer og tror vi vil h*n alt vondt, den tredje trenger hjelp til toalettbesøk, den fjerde har brukket lårhalsen, den femte har enda ikke fått frokost, den sjette tar i alle dører på huset og vil ut, mens den sjuende tåler ikke stimuli og blir derfor urolig. Den åttende? Den åttende ligger fortsatt i sengen sin og trenger hjelp til stell. Klokken er 11:56.

Jeg leser ofte artikler som omhandler hvordan helsevesenet burde bli flinkere til å ivareta pasientene sine, og ja dessverre, i noen tilfeller svikter systemet. Vi har alle lest om skrekkscenarioer fra sykehjem. En undersøkelse om tilgjengelighet og kvalitet i eldreomsorgen fra november 2018 viser blant annet at:

- Det er store utfordringer med pasientsikkerheten i eldreomsorgen. I rapporten refererer de blant annet til ernæring, legemidler og fall.

- Staten har ikke god nok oversikt over kommunenes arbeid med å sikre riktig kapasitet i eldreomsorgen. Her refereres det til utbyggingen og moderniseringen som har kommet fra investeringstilskuddet, men at det likevel er usikkert om kapasiteten innen heldøgnsomsorg for eldre har blitt noe særlig bedre.

Vi har lett for å glemme menneskene som hver dag gjør så godt de kan for at pasientene skal ha det bra. Vi må få opp øynene for alle assistenter, vikarer, studenter, vernepleiere, leger, helsefagarbeidere og sykepleiere. Altfor ofte har jeg vært både irritert, sint og oppgitt etter jobb. Følelsene tar overhånd, samvittigheten tar overhånd. For noen uker siden gikk det så langt at jeg tok til tårene etter endt arbeidsdag.

Vi ansatte gjør så godt vi bare kan. Vi stresser fra det ene rommet til det andre, i full bevissthet om at pasientene i fellesarealet blir sittende alene, men det er nødstilfelle og vi trenger alle ressursene vi har. Alle de to ressursene vi har på én avdeling. En av pasientene er truende. H*n klorer, klemmer og slår. Hva er galt? En alarm går samtidig som en annen, men vi kan ikke ta dem nå.

En halvtime og noen tvangsvedtak senere, en opprevet håndoverflate og en ansatt dekket i blod, har den hallusinerende endelig kommet seg på do. For det var det som utløste uroen i utgangspunktet, h*n måtte bare på do. Unnskyld, vi mente aldri å klemme hånden din i døra. Midt oppi det hele har en pårørende forsøkt å ringe på avdelingen, men ingen av oss hadde mulighet til å slippe h*n inn. Nå er h*n fortvilet fordi han ikke fikk besøkt sin mor. Hadde vi vært én ansatt til, hadde vi unngått uro, og ikke minst fortvilte pårørende.

Den ene vil hjem til sin mor, den andre må bandasjeres, den tredje må ha hjelp til toalettbesøk, den fjerde har brukket lårhalsen, den femte har enda ikke fått frokost, den sjette tar i alle dører og vil ut, mens den sjuende tåler ikke stimuli og blir mer og mer urolig. Den åttende? Den åttende ligger fortsatt i sengen sin og trenger hjelp til stell. Klokken er 13:46.

H* som vil hjem til sin mor får besøk av sin datter, og blir overlykkelig i det h*n ser henne. De to får servert kaffe og kake, og jeg kan endelig ta meg tid til de to andre alarmene som ringte for en stund siden. Ja, en stund siden. Den ene alarmen var en stol-alarm, det var bare flaks h*n ikke hadde falt, stol-alarm er nemlig lik falltendens. Den andre alarmen var en sensor-alarm, en pasient som vanligvis holder seg inne på eget rom var nå å finne i fellesarealet. Jeg fulgte h*n tilbake og hjalp til med klær. Brått kommer jeg på at jeg har glemt den tredje på do, h*n må ha sittet der i en evighet. Jeg unnskyldte meg så mye, men det forsto h*n svært lite av. I fellesarealet er det fortsatt uro.

Ansatt nummer to hjelper en annen på do, jeg må låse ut datteren som nettopp har besøkt sin mor. Nok en gang, ingen ansatte i fellesarealet. 3-2-1 gjett hva? Lårhalsbrudd igjen.

Den ene som ville hjem til mor, er nå urolig fordi datteren dro, den andre med opprevet hånd har nå fått bandasje, den tredje har fått hjelp til toalettbesøk, den fjerde har brukket lårhalsen - igjen. Den femte har omsider fått mat, den sjette vil fortsatt ut, og den sjuende er urolig som aldri før. Den åttende? Den åttende ligger fortsatt i sengen sin og trenger hjelp til stell. Klokken er 14:15.

Ytterdørene er låst, alle rommene er låst, dørene inn til kontoret er låst. Den sjette blir nå fulgt tilbake til rommet sitt, og holder seg der. Jeg følger den sjuende inn på eget rom, blir sittende der en stund og forsøker å hente frem igjen roen jeg vet bor i h*n. Vi har god kontakt vi to, og h*n kjenner meg alltid igjen, til tross for sykdommen. Klokken blir 14:58, nå har jeg to minutter igjen av vakten min. Men det skjer et uhell, vi hadde ikke tid til å følge den tredje på do igjen. I det jeg hjelper h*n med vask og nye klær begynner h*n å gråte. «Dere er jo aldri her», da begynner jeg også å gråte. Fem sekunder senere har h*n glemt det og lurer på hvorfor jeg gråter.

15:21. Hvor er pasient 305, spør kveldsvaktene. Den åttende? Den åttende er glemt, ligger fortsatt i sengen sin, og trenger hjelp til stell. Unnskyld. 16:05. Kollegaen min og jeg gir hverandre et klapp på skuldra. For vi er jo bare mennesker vi også. Vi har skrevet ferdig rapporten og rusler hjem. Jeg kjenner tårene presse på, igjen.

Jeg er 21 år og jobber på en demensavdeling, og jeg krever at det blir gjort endringer i pasientsikkerheten i eldreomsorgen. Jeg krever at kapasiteten innen heldøgns omsorg blir bedre. Den eldre generasjonen har gitt meg min fremtid, nå vil jeg gi dem en verdig avslutning.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.