Den eldste tar ordet

Gjendiktning med nyttige kommentarer til dunkle eddadikt.

BOK: «Brageseilet» er den tredje boka der Erling Kittelsen gjendikter og går i dialog med eddadiktningen. Det startet i 1989 med «Hun» - en gjendiktning av «Voluspá», med originalteksten gjengitt, forsynt med kildekritiske kommentarer, tilføyd en syklus med «motdikt», der vårt eldste diktverk ses i lys av dagens samfunn. Her fungerte kombinasjonen av gjendiktning, kommentarer og samtidsperspektivering på en fin måte. Fortsettelsen, «Vindkald» (2001), er en gjendiktning av «Grogalder» og «Fjolsvinnsmål», to av de yngre eddadiktene. Også her var gjendiktningen god nok, men kommentarene virket diffuse og unødig springende.

Rebuser

Med årets utgivelse, «Brageseilet», retter Kittelsen opp inntrykket. Her overføres for første gang til moderne norsk de 28 strofene som er overlevert etter Brage den gamle. Brage levde sannsynligvis i første halvdel av 800-tallet. Diktene hans opptrer i Snorres «Edda», og han er den eldste skalden vi kjenner strofer fra.

Det er ingen lett oppgave Kittelsen har tatt på seg. Brages strofer er så menn litt av en rebus. De er dunkle og krever inngående kjennskap til norrøn mytologi. Især inneholder kenningene (d.e. omskrivningene) mange nøtter som det krever stort skarpsinn for å kunne knekke. Gjennom sine mangeårige studier i den norrøne forestillingsverden har Kittelsen ervervet seg de kunnskaper som skal til. På en lekmann virker gjendiktningene plausible. I sine fotnoter og kommentarer diskuterer dessuten Kittelsen andre mulige måter å oppfatte visse kenninger og andre vanskelige passasjer på.

Forsker

Han går m.a.o. til verket med forskerens framgangsmåte. Hvordan våre professorer i norrønt forholder seg til Kittelsens synsmåter, vet jeg ikke, men han underbygger dem i alle fall godt, og framstillingen som sådan har tjent på denne tilgang til stoffet.

I denne utgivelsen har Kittelsen redusert tidsparallelliseringene til et minimum. Hva han måtte mene om hva Brage-diktene kan si oss som lesere i dag, må vi lese oss til gjennom hans framleggelse av omstendighetene omkring strofene. Her beveger han seg på kryss og tvers gjennom den norrøne verden, fra det ene dikt til det annet, der de samme mytiske personene opptrer. Sprangene er mange og store, men slik må det være hvis kenningene til bunns skal bli forståelige for oss.

Men Kittelsens kommentarer er ikke bare preget av kunnskap om og fascinasjon for den norrøne verden, de er også, og ikke minst, preget av en dyp respekt for den norrøne diktningen. Slik skriver han f.eks. om en særlig poetisk sammensatt kenning: «Snakk om kenning, den viser ikke videre til en annen størrelse i det hele tatt, hviler i seg sjøl, i sin egen grunn, som innhold og språk.»

Slik er også Kittelsens «eddabok» denne gangen. Den hviler i seg selv, og det er godt nok.