FELLES: Schibsted jobber med en spareplan for å kutte kostnadene med inntil 700 millioner kroner innen 2016. Delvis felles nyhetsdekning og felles meningsjournalistikk er blant de foreslåtte tiltakene. Her administrerende direktør Rolv Erik Ryssdal. Foto: Krister Sørbø / NTB scanpix
FELLES: Schibsted jobber med en spareplan for å kutte kostnadene med inntil 700 millioner kroner innen 2016. Delvis felles nyhetsdekning og felles meningsjournalistikk er blant de foreslåtte tiltakene. Her administrerende direktør Rolv Erik Ryssdal. Foto: Krister Sørbø / NTB scanpixVis mer

Den endelige synergieffekten

Schibsted vil ikle seg hvit rustning, og forsvare det hellige mangfoldet i norsk media helt på egenhånd.

Spareplaner har alltid mystiske navn. RP15 er navnet på en smartkort-leser, en jordbruksmaskin - og på Schibsteds plan for å kunne kutte kostnader på mellom 450 og 700 millioner kroner innen 2016.

«Redaksjonell Posisjonering 2015» er det fulle navnet, og Dagens Næringsliv (DN) har i god detalj avslørt hvordan mediehuset ser for seg posisjoneringen for de fire avisene Aftenposten, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen.

Blant annet felles anmelderi, felles meningsstoff, felles helgebilag, felles produksjon av «fellesnyheter» - spesielt til nett, felles utenriks, felles innsikt og forskning, felles nytteredaksjon.

I tillegg forslår nyhetsredaktør Ole Erik Almlid i Aftenposten i RP15-rapporten at mediehusene i større grad skal akseptere sponsorater som en del av finansieringen av journalistikken.

Timingen for lekkasjene er interessant, for det skjer samtidig som kulturdepartementet jobber med en endring av medieeierskapsloven.

I går presenterte departementet sitt forslag, som i korte trekk består i at grensen for eierkonsentrasjon holdes på en tredjedel på nasjonalt nivå - men at medietilsynet får en viktigere rolle ved at de skal fastsette og oppdatere måle og regnemetoder for eierposisjoner.

Det siste gjøres for at loven skal bli mer fleksibel i en tid med stor teknologisk utvikling.

De regionale eierbegrensningene foreslås opphevet, men at medietilsynet skal «fastsette når betydelig eierstilling normalt anses å foreligge».

Artikkelen fortsetter under annonsen

I bunn og grunn betyr dette at regjeringen ønsker å ha flere store medieeiere, nettopp fordi de anser at dette er nødvendig for å opprettholde mangfold i media - som kulturminister Anniken Huitfeldt har gitt tydelig uttrykk for flere ganger.

Schibsteds RP15 understreker Huitfeldts poeng: I en tid der opplagsinntekter faller og annonsesvikten på papir setter inn for alvor, vil behovene for innsparing til slutt også omfatte kjernevirksomheten til mediene sett i et demokratisk perspektiv: nyhetsdekning og meningsjournalistikken.

I karikert versjon vil det bety at vi kan ende opp med å få like mange meninger og vinklinger som det finnes mediekonsern.

Det er fra før kjent at de fire avisene møttes etter 22. juli for å koordinere dekningen.

Den økonomiske tyngdekraften i mediebransjen tilsier at det er grunn til å frykte liknende tiltak etter at A-pressen er ferdig med å sluke Edda Media.

Det triste er å se hvor lite penger det faktisk er å spare på dette.

I DNs reportasje kommer det fram at felles anmelderi og felles meningsstoff skal gi en besparelse på fattige 3,5 millioner kroner.

3,5 millioner kroner - knapt en toroms i Oslo sentrum, er verdien på meningsmangfold.

Et så lavt beløp betyr at dette umulig kan omfatte alt anmelderi og alt meningsstoff, men besparelsen er uansett deprimerende ussel sett i et større perspektiv.

Schibsteds liker ikke at Huitfeldt ønsker å bevare de nasjonale eierskapsbegrensningene.

Administrerende direktør Rolv Erik Ryssdal i Schibsted mener reguleringer i en tid med så store forandringer i bransjen vil kunne gi uheldige bieffekter.

Den fremste av disse, er at norske konserner vil tape mot internasjonale aktører som Facebook, Google og Youtube.

Det må sies å være høyst usikkert om et norsk mediekonsern på alvor vil kunne konkurrere med verdens største selskaper.

Uansett er i alle fall jeg lite lysten på å la Schibsted ikle seg hvit rustning og representere det hellige mangfoldet i norsk media helt på egenhånd.

Det er grunn til å frykte den endelige synergieffekten.