NY BOK: Forfatter og journalist Vetle Lid Larssen har skrevet bok om to norske menn som ble slaver i Algerie på 1700-tallet. Foto: Erik Berglund / Dagbladet



Foto:Erik Berglund Magasinet/Dagbladet
NY BOK: Forfatter og journalist Vetle Lid Larssen har skrevet bok om to norske menn som ble slaver i Algerie på 1700-tallet. Foto: Erik Berglund / Dagbladet Foto:Erik Berglund Magasinet/DagbladetVis mer

Den ene havnet i grusomt slavefengsel, den andre i herskerens harem

Forbilledlig dokumentarroman fra Vetle Lid Larssen om norske slaver i Algerie.

ANMELDELSE:: I tredje etasje på Bergen museum ligger det en algerisk kaffeskjenkeruniform fra 1700-tallet, bestående av posebukser, skinntøfler og en liten fez med dusk. Den har tilhørt en av Bergens mer vellykkede handelsmenn, Christian Børs, og stammer fra hans tre år lange opphold som slave hos deyen i Algerie.

Uniformen er et av få håndfaste bevis på at det fantes hvitt slaveri på 1700-tallet. I stor skala viser det seg. I 250 år livnærte den tyrkiskstyrte røverstaten Algerie seg på kapring av europeiske handelsskip, og tok mannskapet til slaver.

Handelen varte frem til 1800-tallet, og en regner med at millioner av europeere og nærmere fire tusen dansker og nordmenn ble solgt på slavemarkedet i disse årene.      

Fakta og fiksjon
Vetle Lid Larssen har funnet spor etter to av disse slavene. Gjennom de to, samt historiske fakta og nedskrivningene til en svensk konsul, en norsk orlogsprest og en dansk admiral, har han sirklet inn denne for allmennheten ukjente — eller fordekte - del av europeisk historie.

Det har blitt en forbilledlig dokumentarroman, med en imponerende skikkelighet når det gjelder forholdet mellom fakta og fiksjon. Der bokas driv ikke går på spekulative dikteriske friheter, men komposisjon, stil og språk — og de mest fantastiske fakta som overgår den mest den spekulative historiske roman.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

I 1769 stevnet «Jomfrue Christina» ut fra Trondheim. Ombord var den litt trinne matrosen Niels Moss. Utenfor Portugal ble skipet kapret og ført til Algerie. Mannskapet fikk jernringer smidd rundt føttene, og sammen med et hundretalls andre hvite slaver ble Moss avkledd og solgt på slavemarkedet. Moss ble forvist til et liv som besto av iskalde netter i en overfylt fengselscelle, og dager under brennende sol med umenneskelig slit, grusomme avstraffingsmetoder og sult. Noen år senere gav Moss ut dagboksnotatene sin i skriftet «En fullstendig historisk efteretning om de medfarendes skiæbne på skipet jomfrue Christina» (1779), som er en av kildene Lid Larssen bruker.

Grusom straff
Syttendehundretallsmennesket uttrykte seg gjerne nøkternt om sine innerste tanker, skriver Lid Larssen. Han har imponerende nok klart å holde seg fra å føle på deres vegne.

Den ene havnet i grusomt slavefengsel, den andre i herskerens harem

Det kommer tydelig fram hvor Lid Larssen bare gjetter seg fram, med et «han kan ha tenkt». Hvor grusomme forholdene var, får vi innblikk i blant annet gjennom Lid Larssens gjengivelse av de grusomme straffemetodene der nede. De kunne bli spiddet levende, og her refereres en dansk konsulatsekretær som på danskers vis skriver: jeg «blev saa qvalm om Hjertet ved dette Syn, at jeg ilede Hjem og fik mig en dygtig Snaps».

Kaffeskjenker
Mangelen på spekulasjon er spesielt imponerende i forhold til Christian Børs' skjebne. Han var (kanskje?) heldigere enn Moss, og og havnet i deyens harem som en av førti vakre gutter og menn. «Jeg maa nock bede at han icke leder mig i fristelse», skrev han til mormoren, som er den eneste skriftlige kilde etter hans tre år lange opphold der. Vakre, høyreiste Børs ble deyens personlige kaffeskjenker, det høyeste rang en slave kunne få. I stedet for innforlivede skildringer av hva Børs' forhold til deyen ellers kan ha bestått i, gir Lid Larssen en historisk redegjørelse for tyrkernes avslappede forhold til homoseksualitet — og den påfallende mangel på kvinner i deyens palass.   

Lid Larsen er god til å mane frem tiden ved hjelp av landskapsskildringer, lukter, farger, kjappe riss av historiske fakta og spissformulerte portretter. Om Christian Børs, som var kjent «for sin ånds blidhet og munterhet», legger forfatteren til at Børs nok ville skåret høyt hos moderne hodejegere, «han hadde den flegma og kanskje ikke minst den fantasiløshet som skaper en vinner».

Anbefalelsesverdig
Ved siden av de to har Lid Larssen sirklet inn fortellingen gjennom dagboken til den svenske konsulen Henrik Brandel; en pengelens diplomat, som i likhet med de andre europeiske konsulene måtte fjeske for deyen — og som trøstet seg med en mystisk oppfinnelse han holdt på med i mange tiår.

Endelig følger vi den danske kontreadmiral Christian Fredrik Kaas, som i 1770 sto i spissen for en eskadre med sju krigsskip og 2400 menn, som ble sendt ned for å frigi slavene. Her får vi innblikk i et mektig dansk-norsk rike på hell. Samt at vi følger nordmannen Hugo Frederik Hiorthøys nedtegnelser. Han var orlogsprest på eskadren. Parallelt har forfatteren klippet inn sin årelange jakt på å oppspore denne ukjente perioden i Europa, samt at han gir et bilde av røverstaten Algerie i dag.

Slike samtidsparallelle brudd er ofte risikable i historiske dokumentarromaner, fordi det kan hemme flyten i fortellingen. Her derimot forsterker det autentisiteten og gir leserne innsikt i det vi vet, og det vi bare kan ane, om denne tiden. Igjen med Lid Larssens lette penn og imponerende evne til å levendegjøre stoffet.

Han har i tillegg 200 sider med rene kildehenvisninger. Hvordan det gikk med eskadren, og hvordan slavene tilslutt ble frigitt, skal ikke røpes her. Det er en del av den indre driv som gjør «1001 natt» til en av denne sterke bokhøstens mest anbefalelsesverdige utgivelser.