FLU HARTBERG
FLU HARTBERGVis mer

Helgekommentaren om de pløsete hvite menn:

Den eneste gruppen man kan utsette for kroppsskjemming offentlig er altså hvite menn

Og, sånn ser man at det fortsatt er vi som har makta.

Meninger

Forhåpentlig har alle hatt en god 8. mars, med sterke og tydelige markeringer for kvinners rettigheter. I den anledning kan det være en tanke å se på hvilken rolle språket spiller i kampen mot menns privilegier. I siste nummer av det utmerkede filmtidsskriftet Wuxia står en notis om podcasten «Whiting Wongs». Manusforfatterne Jessica Gao og Dan Harmon snakker om «rase og hvordan manusforfattere forholder seg til rase når de skriver tv». I notisen dukker følgende setning opp: «Det vil sikkert irritere mange at også her skal en hvit, pløsete mann albue seg med i rasediskusjonen.»

Koblingen mellom hvit og pløsete er unik. Kun disse to ordene lar seg kombinere i offentlig omtale av en navngitt person. Hvis man bytter ut hudfargen eller kjønnet, blir setningen uakseptabel. Ingen ved sine fulle fem ville ha beskrevet en overvektig afrikansk mann som en «svart, pløsete mann» eller en overvektig hvit kvinne som en «hvit, pløsete kvinne».

Dette er også en umulig setning: «Det vil sikkert irritere mange at også her skal en hvit, veltrent mann albue seg med i rasediskusjonen.»

Når fargen er hvit og kjønnet er mannlig, blir imidlertid fettprosenten en naturlig del av karakteristikken. Den eneste gruppen man fortsatt med god samvittighet kan utsette for kroppsskjemming i offentlig sammenheng er altså hvite menn. Som hvit, pløsete mann kjenner jeg at denne språkbruken går innpå meg, og at jeg blir litt lei meg for at det fins diskusjoner jeg ikke kan delta i uten å irritere andre bare ved å være tilstede. Samtidig innser jeg at såpass må man tåle. Enkelte hvite menn går på ski for å redusere fettprosenten, men det er i beste fall en utsettelse av det uunngåelige fysiske forfallet. Uansett er pløsetheten mer enn et ytre fenomen. De kan være skrapa på utsiden, men mentalt er de hvite skigående mennene like pløsete som sine hvite, mannlige jevnaldrende.

Kroppen er ikke bare et jordisk hylster, den blir også et tegn på psyken hos den hvite mannen: Den tar for mye plass og den skaper ubehag for andre mennesker. Når man hører til en gruppe mennesker som har bedrevet systematisk undertrykking av mennesker med annen hudfarge, kvinner og seksuelle minoriteter, må man regne med før eller senere å få denne forskjellen vendt og brukt mot seg. Dette er prisen vi hvite menn må betale for våre privilegier, vi som alltid har tatt vår egen talerett for gitt.

Avskyen som tilsynelatende er rettet mot hvite menns pløser og valker handler egentlig om at hvite menn har urimelig mye makt. (Pløsekarakteristikken gjør dessverre ikke forskjell på hvite menn. Selv hvite menn som selv har blitt undertrykt av hvite menn må regne med å få høre det.) I opprørets kultur er bildet av undertrykkerne alltid forbundet med overvekt. Kapitalistkarikaturen med flosshatt og knebelsbart er en tjukkas. Kongen som spiser folkets mat er bælfeit. Den franske karikaturtegneren Daumier fremstilte kong Louis Philippe den første slik, selv om han på de offetnlige portretten bare ser alminnelig velfødd ut. (Det kan selvfølgelig hende at oljemaleriet trekker fra ti kilo.) Fedmen var et politisk virkemiddel som vekket folkets avsky, flesket ble en metafor for dekadanse og maktmisbruk. Det blir tross alt lettere å hate folk når de har høy BMI, siden de ser ut som om de har mer enn de trenger, på andres bekostning.

Vi hvite, pløsete menn kommer til å bli satt på plass stadig oftere, med henvisning til hudfarge, kroppsmasseindeks og kjønn. Vi må regne med å bli utdefinert og fratatt vår meningsberettigelse. Ikke bare skal vi tåle dette, vi skal være takknemlige. Denne språkbruken er et tegn på vår makt. Den hadde ikke vært mulig om det ikke hadde vært for at det fremdeles er vi som bestemmer det meste, tjener mest og føler oss tryggest.

Den tilsynelatende urimelige kritikken er del av enhver frigjøringsprosess. Som forelder lærer du deg å leve med at ungene smeller med dører og kaller deg dum. Du finner deg i det fordi det er sånn barna markerer sin egen vilje, sånn de begynner å rive seg løs fra foreldrenes makt, på vei ut i samfunnet som frie individer. Når kvinner kaller hvite menn pløsete, handler det om det samme, bortsett fra at denne motstanden ikke endrer maktforholdene.

Vi hvite menn tåler såpass, på samme måte som vi lever helt greit med å framstilles som mindreverdige i komiserier og tv-reklamer: som unnasluntrere, sofaslitere, latterlige, ufølsomme, kåte, uappetittlige. Denne diskrimineringen er et tegn på vår makt. Det er denne ufarlige formen kritikken mot oss tar, i et samfunn hvor kvinner heldigvis har ytringsfrihet, men ennå ikke lik lønn.

Jeg kan ikke snakke for alle hvite, pløsete menn, men jeg gjetter at hvis kroppsskjemming er prisen vi betaler for å beholde våre privilegier, vil de fleste av oss mene at den er verdt det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook