HAR LYKTES: Den eneste tenketanken som har fungert er Civita. Civitas bidrag til den politiske situasjonen i Norge har vært en strategisk og realpolitisk bragd, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra da Civita var vert da Erna Solberg og Jonas Gahr Støre møttes til valgkampens første duell i fjor. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
HAR LYKTES: Den eneste tenketanken som har fungert er Civita. Civitas bidrag til den politiske situasjonen i Norge har vært en strategisk og realpolitisk bragd, skriver artikkelforfatteren. Bildet er fra da Civita var vert da Erna Solberg og Jonas Gahr Støre møttes til valgkampens første duell i fjor. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Den eneste tenketanken som virker er Civita

Tomme tenketanker.

Meninger

Da Venstres partileder i april i år konkluderte med at «Venstre og Frp er likere enn jeg trodde», kunne tenketanken Civita sprette den aller dyreste champagnen: 12 års arbeid var kronet med fullt gjennomslag. Målet om å få Frp og Venstre i samme regjering – noe de fleste mente var umulig bare for få år siden – var nådd.

Etter at de rødgrønne vant valget i 2005 har Civita i regi av Kristin Clemet jobbet for å samle de borgerlige ytterkantene: Tor Mikkel Wara, Torbjørn Røe Isaksen, Sylvi Listhaug og tidligere NRK-journalist Terje Svabø har deltatt på møter sammen med flere sentrale rådgivere og statssekretærer fra Bondevik II-regjeringen.

Ikke bare var målet nådd. Det var også avdramatisert, framsnakket og velsignet av Trine Skei Grande, Venstre-leder og statsråd i samme regjering som Siv Jensen fra Frp er finansminister.

Hva gjør de andre tenketankene? Det karikerte inntrykket er at sosialdemokratiske Agenda tar selfies med kjente forskere de har lest en bok av. Magnus Marsdal i Manifest, leder med Rødt-sympatier, mener å vite hva Ap gjør feil (spoiler: de er for lite radikale). Nils August Andresen og Jan Arild Snoen i Minerva – om de kan kalles en tenketank – sitter fast i identitetsdebatten og forsøker forgjeves å skravle seg ut. Den kristne tenketanken Skaperkraft har ikke skapt noe som helst.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den eneste tenketanken som har fungert er Civita. De fyller leserbrevsider og turnerer Dagsnytt Atten. De finner unge talenter og gir dem rom. De har, i alle fall fram til det siste, hatt et godt grep om den brede høyresidens ungdommer. Det arbeidet Civita gjør er med på å forme den politiske hverdagen i Norge. Civitas bidrag til den politiske situasjonen i Norge har vært en strategisk og realpolitisk bragd.

Det har to årsaker. Det ene er at de ledes av en strategisk ringrev, en førsteklasses orator og en politisk diakon. Skulle venstresiden hamlet opp med dette burde de hatt en tenketank ledet av Kristin Halvorsen.

Det andre er pengene. Med millioner fra Kristin Skogen Lund, Stein Erik Hagen, Christen Sveaas, Jens Ulltveit Moe, Arne Blystad, Odd Gleditsch, Carl Otto Løvenskiold og Johan H. Andresen er høyresiden i stand til å betale for ting som ingen andre er i stand til.

Hva kan matche dette?

Civitas største svakhet er ideene og sakene. Siden Civita ble opprettet har de vært manisk og programmatisk opptatte av én politisk sak, nemlig å fjerne formuesskatten, et usosialt og svært lite effektivt skattekutt. Det er nok ikke uten tilfeldigheter en kampsak de deler med sine store, rike bidragsytere. Civita er sterke på sosial nettverksbygging, men deres svakeste punkt er den politiske kreativiteten. Det er mulig å slå Civita på nye og relevante politiske ideer om hvordan vi kan utvikle velferdsstaten.

Hvordan velferdsstaten kan utvikles er et spørsmål som ikke er mindre viktig nå som nesten hele den europeiske venstresiden står og leter etter retning. Finanskrisa var skapt av de store partiene som trodde at lav skatt skulle gi høy vekst. Sosialdemokratene var medansvarlige for denne tankegangen, også i Norge. Finanskrisa skapte også en politisk mulighet for mer progressiv politikk, men de europeiske politikerne ble enige om at løsningen på finanskrisa var enda mer av det samme: Kutt i offentlige velferdsgoder.

Da er det ikke rart folk gir politikerne opp.

En annen årsak til at vi trenger de gode politiske ideene er for å tenne en motild til vår tids store avledningsmanøver, nemlig identitetsdebatten. I økende grad ser vi et Europa på politisk leting ender opp med at det bygges fremmedfrykt, høyreradikal hatretorikk, nasjonalisme og piggtrådgjerder som forsterker hverandre i høyden. Vi ser allerede sporene av det samme i Norge også, med Frp's «norske i passet, ikke i hjertet». Høyrepartiene turnerer og dominerer debattarenaen med «verdier», for å unngå debatten om fordeling.

En god tenketank må skape politiske ideer, være aktivistiske og ha et politisk formål. Tankesmien Agendas hittil største bragd var å få kjendisøkonomen Thomas Piketty til Norge. Hans ideer er arveavgift og formuesskatt som verktøyer for å holde forskjellene lave og statsinntektene oppe. Dette er gode, men ikke banebrytende ideer i Norge, snarere har ideene vært politikk for flere partier på venstresiden lenge. Ap kvitterte imidlertid ut besøket til Piketty med å frede Frp's fjerning av arveavgiften.

Vi hadde kanskje ikke engang trengt tenketankene, om partiene selv hadde vært velfungerende idélaboratorier. SVs forslag om billigere tannlege, om finansskatt, om økt barnetrygd, om profittfri velferd og om barnehageforliket (som ga full barnehagedekning og radikalt lavere priser) kom ikke fra noen tenketank. De kom fra partiet selv.

I en tid der høyrepopulismen får fotfeste trenger venstresiden nye og konkrete politiske ideer som kan ta opp kampen – både mot høyresiden, mot prat og mot fastgrodde stier.

Ikke enda en pamflett.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook