Jeg har ikke tid til å dra til Kiev. Men jeg ser fram til finalen i Champions League, med angst og forventning, skjønt mest det første. Slik er det mange fotballsupportere som har det.

Jeg har holdt med Liverpool i rundt 45 av mine knapt 52 år på jorda, og vokste opp i ei tid da det ble vist mer engelsk enn norsk fotball på TV. Norsk fotball, hva var det den gang, for barn som ikke vokste opp i nærheten av en eliteseriearena? Det var korte glimt fra to-tre kamper på Sportsrevyen hver søndag, redigerte opptak fra enkelte landskaper (ofte sendt seint på kvelden, altså etter sengetid), samt cupfinalen. Altså så vi som regel én kamp i året med norsk fotball, mens det i sesongen 73/74, da jeg først fulgte engelsk fotball, ble vist 15 tippekamper. Jeg vet hvilken som var den første jeg så også. QPR slo Coventry 3-0.

Mange fotballentusiaster i min generasjon vokste opp med dette som bakgrunn, og det er et viktig bakteppe for å forstå hvorfor vi fenges så sterkt av engelsk fotball. Seinere fant mange av oss også våre norske favorittlag, også jeg. For noen medførte det at forholdet til den engelske klubben kjølnet, slik at det i ettertid er blitt som minnet om en flyktig ungdomsforelskelse. For andre satte forholdet seg i kroppen og ble der. I noen tilfeller slik at man hadde to favorittlag, et engelsk og et norsk, i andre tilfeller slik at norsk fotball forble en blek avskygning av den engelske, som man aldri klarte å ta helt på alvor.