GULLALDEREN: Graeme Souness og Kenny Dalglish løfter trofeet etter serievinnercupfinalen i 1981, da de slo Real Madrid i finalen. I kveld møtes de to gigantene igjen i Kiev. Titusenvis av norske supportere ser fram til finalem ned angst og forventning. Foto: France Paris
Sport
GULLALDEREN: Graeme Souness og Kenny Dalglish løfter trofeet etter serievinnercupfinalen i 1981, da de slo Real Madrid i finalen. I kveld møtes de to gigantene igjen i Kiev. Titusenvis av norske supportere ser fram til finalem ned angst og forventning. Foto: France Paris SportVis mer

Liverpool-Real Madrid

Den engelske syken

Den humoristiske debatten om statusen til engelsk fotball i Norge berører sentrale spørsmål om identitet og tilhørighet.

Meninger

Jeg har ikke tid til å dra til Kiev. Men jeg ser fram til finalen i Champions League, med angst og forventning, skjønt mest det første. Slik er det mange fotballsupportere som har det.

Spaltist

Arve Hjelseth

er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.

Siste publiserte innlegg

Jeg har holdt med Liverpool i rundt 45 av mine knapt 52 år på jorda, og vokste opp i ei tid da det ble vist mer engelsk enn norsk fotball på TV. Norsk fotball, hva var det den gang, for barn som ikke vokste opp i nærheten av en eliteseriearena? Det var korte glimt fra to-tre kamper på Sportsrevyen hver søndag, redigerte opptak fra enkelte landskaper (ofte sendt seint på kvelden, altså etter sengetid), samt cupfinalen. Altså så vi som regel én kamp i året med norsk fotball, mens det i sesongen 73/74, da jeg først fulgte engelsk fotball, ble vist 15 tippekamper. Jeg vet hvilken som var den første jeg så også. QPR slo Coventry 3-0.

Mange fotballentusiaster i min generasjon vokste opp med dette som bakgrunn, og det er et viktig bakteppe for å forstå hvorfor vi fenges så sterkt av engelsk fotball. Seinere fant mange av oss også våre norske favorittlag, også jeg. For noen medførte det at forholdet til den engelske klubben kjølnet, slik at det i ettertid er blitt som minnet om en flyktig ungdomsforelskelse. For andre satte forholdet seg i kroppen og ble der. I noen tilfeller slik at man hadde to favorittlag, et engelsk og et norsk, i andre tilfeller slik at norsk fotball forble en blek avskygning av den engelske, som man aldri klarte å ta helt på alvor.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men selv de som holdt med et norsk lag i sommerhalvåret og et engelsk i vinterhalvåret, hadde små problemer med å håndtere dette. Norsk og engelsk fotball var ulike verdener. Det hendte jo at norske lag møtte engelske i europacupen, og det bekreftet som regel hvor ulike disse verdenene var. Liverpool-Strømsgodset (1974), 12-0 sammenlagt over to kamper. Queens Park Rangers-Brann (1976), 11-0 sammenlagt over to kamper.

Seinere forandret jo dette seg, på flere måter. Fra rundt 1990 ble det for det første gradvis mer vanlig å sende også norsk klubbfotball på TV, noe som gjorde det mulig for ungdom å knytte seg til lag, oftest det lokale, på samme måte som vi gjorde med de engelske. For det andre nådde norsk fotball et nivå hvor klubbene konkurrerte på bortimot like fot med engelske, slik som da Rosenborg spilte jevnt både med Chelsea og Arsenal.

For ti år siden var da også norsk fotball sensasjonelt populær, nivået tatt i betraktning. Seinere har det beveget seg tilbake til normaltilstanden, og muligheten til å se ikke bare engelsk, men også spansk, italiensk og tysk klubbfotball, har naturligvis synliggjort at vi henger etter både når det gjelder sportslig nivå og stadionatmosfære.

Det er derfor ikke så rart at nordmenn heller vil se Barcelona og Manchester City enn Odd og Start spille fotball. Det skyldes faktorer som likner dem som gjør at mange jevnt over foretrekker angloamerikansk film og musikk heller enn norsk.

Men i fotball kommer et annet moment i tillegg, nemlig den utbredte forventningen om tilhørighet, og at denne bør være stedbunden. Normen er å holde med laget som holder til på eller i nærheten av ditt eget geografiske oppvekststed.

Den britiske forfatteren David Goodharts bok The Road to Somewhere har fått en del oppmerksomhet, også i Norge. Goodhart bruker begrepene somewheres og anywheres til å beskrive en motsetning mellom folk som legger hovedvekten på en stedbunden identitet, og folk som kan føle seg hjemme mange steder og i mange sammenhenger. Sagt på en annen måte: Det er stor forskjell på folk som knytter sin identitet til at de kommer fra et sted, og folk som knytter den til at de skal et sted.

De normative forestillingene om som tilhørighet i fotball bygger på «somewhere». Den som holder med et annet norsk lag enn sitt lokale (forstått som oppvekststed), stilles overfor et særskilt begrunnelseskrav som andre slipper unna: Hvorfor holder du med lag x, du som er oppvokst i y og ikke i z?

Ut fra denne logikken er det imidlertid ikke noe i veien for å la seg begeistre av verdens beste fotballspillere, i tillegg til å støtte sitt lokale lag. Man kan godt holde med for eksempel Rosenborg på den ene siden, og samtidig se så mange som mulig av Barcelonas kamper, fordi de representerer noe av det ypperste fotballen har å by på. Slike fotballinteresserte er anywheres, de kan begeistres av hvem som helst fra hvor som helst, bare fotballen er god nok og kulturen som omgir klubbene er interessant nok.

Men slik er ikke alle norske supportere av engelske lag. Siden de interesserer seg for og dyrker klubber som ikke er knyttet til deres egen oppvekst burde de vært anywheres, men mange av dem forsøker – med større eller mindre hell – å oppføre seg og tenke som somewheres. Det er dette Ola Magnussen Rydje berører når han påpeker at slike supportere prøver å adoptere en «stammekultur de verken forstår eller klarer å kopiere».

Rydje kommenterer en debatt som ble initiert av et annet innlegg i Dagbladet, som på ironisk-sarkastisk vis latterliggjorde hele denne særegne norske kulturen. Lokale supportere har ingen interesse av å ha nordmenn der, hevdet Tuftebarten. Vi bør neppe tolke dette innlegget helt bokstavelig, men det tar opp en sentral problemstilling i England, knyttet til hvordan man forholder seg til spenningen mellom lokale supportere og det som best kan beskrives som turistindustri i de største og mest populære klubbene.

På enhver fotballkamp på Anfield eller Old Trafford er det tusenvis av turister. Mange av dem har begrenset interesse for klubben. Målet for disse kan rett og slett være gutteturen, det kan være å få krysset av «engelsk fotballkultur» på sin sosiale CV (dokumentert med et utall selfies), eller det kan være rett og slett å se en fotballkamp uten å la resultatet påvirke sinnsstemningen altfor mye. Noen er «anywheres», de drar med interesse dit den beste fotballen spilles og dit de antar å finne den beste atmosfæren. For mange andre er selve distinksjonen irrelevant i fotballsammenheng, de er bare turister og pretenderer ikke å være noe annet.

Men for ikke så få handler dette om noe mer, som er vanskelig å forstå hvis man selv står utenfor, og som har mange lett komiske trekk ved seg. Norske Liverpool- eller Manchester United-fans som så godt de kan prøver å adoptere den lokale stammekulturen erfarer den – med rette eller urette – som så attraktiv at de ønsker å bli en del av det. Det er selvsagt noe patetisk over (som regel mislykkede) forsøk på å snakke Liverpool-dialekten framfor den engelsk de lærte på skolen, og over å late som man er en innfødt ved å unngå pubene hvor turistene befinner seg. Like selvsagt er det imidlertid at disse supporterne bidrar både til å vedlikeholde og endre den kulturen de forsøker å adoptere.

Det er altså lett å harselere med supportere som ter seg som om de var innfødte i byer få av dem besøkte før de var tjue år, og som de ofte fortsatt bare besøker en gang eller to i året. På den annen side krever brede kulturelle strømninger av oss at vi skal skape vår egen identitet gjennom aktive valg og finne ut hvem vi er og hva vi vil ved hjelp av disse. Er det da til å undres over at mange finner denne identiteten andre steder enn på sitt eget oppvekststed?

De fleste som regelmessig drar til England på fotballkamp, og som forsøker så godt de kan å delta i kulturen heller enn bare å konsumere den, har varierte erfaringer med hvordan lokalbefolkningen ser på dem. Mange er interessert i hvem de er, mens andre er relativt likegyldige. Noen få kan være direkte fiendtlige, og kommunisere en klar oppfatning av at fotballturismen både priser lokalbefolkningen ut av markedet og ødelegger atmosfæren på kampene.

Men for det første er det ikke bare turister som gjør stemningen daffere, og som drar på kamp for å konsumere atmosfæren i stedet for å skape den. Det gjelder også mange engelskmenn. Lokale supportere har nok en tendens til feilaktig å knytte alt som er borte fra engelsk fotball til turistinvasjonen.

For det andre har også mange erfart at hvis man tenker og oppfører seg som en somewhere, uavhengig av hvor man kommer fra, inngir man mer respekt også hos de lokale. Du må vise at du ikke er der tilfeldig, men at du vet noe om klubben og ikke minst om byen. Ydmykhet overfor kulturen hjelper også. Selv om du har vært på Old Trafford eller Anfield 40-50 ganger, er det ikke du som vet mest om hvilken sang som passer best akkurat nå, verken på puben eller på tribunen. Den som vil være en somewhere, kan ikke leke verdensmester på bortebane, om du aldri så mye later som det er hjemmebane. Det er anywheres som har dette privilegiet.

Å adoptere en stammekultur man aldri vil kunne tre inn i for fullt har utvilsomt en del komiske trekk. Men det faller inn under en større fortelling om hvordan mennesket i vår tid kan skape en identitet som er mindre betinget av ens sosiale bakgrunn. Det interessante er ikke om de lykkes i å adoptere stammekulturen, men at så mange forsøker.