STUSSLIG: Er det egentlig så ille å være alene de få dagene? Foto: NTB Scanpix
STUSSLIG: Er det egentlig så ille å være alene de få dagene? Foto: NTB ScanpixVis mer

Den ensomme mannen i jula

Du er førstelinjetjenesten, til et visst punkt.

Meninger

Det er mange som er alene i jula, av diverse grunner og ikke alltid like tragisk som folk vil ha det til. Alene og ensom er tross alt to ulike ting, og det er fullt mulig å ha en gyldig 24. desember uten at alle skal synes synd på deg.

Det er ikke det man spiser mellom jul og nyttår som gjør at du legger på deg, men det du spiser mellom nyttår og jul. Og det er ikke om du har noen å tilbringe jul og romjul med som er forskjellen på alenehet og ensomhet. Det er alle de andre dagene.

Å være ensom er trist og leit, og vi sympatiserer øyeblikkelig med den ensomme gamle mannen julaften.

Problemet er at den ensomme gamle mannen på julaften har større vansker om han er alene resten av livet. Det har for øvrig alle andre som er uten familie (eller uten dugandes familie, det holder ikke med blodsbånd om man har vært så uheldig å ha fått utdelt dårlige varianter av dem), eller uten partner eller nettverk generelt.

Det å ikke ha noen rundt deg er livsfarlig.

Mennesket trenger søvn og mat og bevegelse og sosialt samkvem. Vi er et flokkdyr fra naturens side og å være uten flokk har målbare negative konsekvenser på helsa. Dårligere søvn, høyere nivåer av stresshormon. Og på den andre siden kan å være rundt andre, inkludert kjæledyr, redusere stress.

Å ignorere at mennesker trenger kontakt med hverandre er som å late som om vi ikke trenger særlig mat eller søvn.

Pardannelse er for øvrig antakelig noe av det sunneste du kan ta deg til. Gifte lever mye lenger, selv om man tar med i beregningen at single har større risiko for usunn livsstil. Og det har de.

På den mer praktiske siden: Vi har egentlig gode velferdstjenester her i landet, og tilbud eksisterer for alt fra unge med et brukket bein til eldre med behov for hjelpemidler i hjemmet. Det er ikke lenger nødvendig med barn til å stelle deg som gammel eller far til å huse deg om du plutselig er uten bolig. Men det er det.

Dette er førstelinjetjenesten. Dette er det som gjør at velferdsstaten ikke trenger gripe inn. Nettverk skaffer strøjobber så du holder hodet over vannet til du får en ny jobb ved arbeidsledighet.

Familien og nettverket bestemmer om du i framtida får låne en sofa eller penger til en billett hjem til pappa, eller ikke. Det er ektemann eller barn som følger med og ser som skjønner at bestemor begynner å rote.

Vi har en liten plikt til å følge med. En stor en, egentlig. Om alle sier at noen må gjøre noe, og ingen gjør noe, er «noen» deg.

Men vi kommer ikke utenom et visst egenansvar for nettverk og familie. Da en eldre døde av kulde i 2010 fant de familien, etter mye medieoppmerksomhet. De forklarte seg godt: Bak eufemismen at de ikke hadde kontakt fordi «hans livsstil var uforenelig med deres familieliv» ligger det mye usagt som det er lett å tenke seg.

Det samme gjelder de eldre sjømannskirken har kontakt med i Spania som familien ikke vil vedkjenne seg, og som ikke har noen andre.

Du velger ikke din familie, dessverre. Men man har et valg om hvordan man forholder seg til den, og om hvordan man bygger seg andre nettverk om det trengs.

Plikten til å ta ansvar for andre er der, men den er ikke utømmelig. Den strekker seg bare så langt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook