Den entusiastiske poesiforskeren

FØLG SAKEN

BOKFAKTA

Vold, Jan Erik
Tydelig. 33. Essays 1965-1998
Gyldendal
432 s. Kr. 349,-

Enig - uenig?
>> Lesernes egne anmeldelser!

Vold oppsummerer hva han liker og ikke liker. Men er det egentlig nødvendig?

Vold, Jan Erik

Tydelig. 33. Essays 1965-1998

Gyldendal

432 s. Kr. 349,-

Enig - uenig?

>> Lesernes egne anmeldelser!

Av Øystein Rottem

Jan Erik Volds jubileumssamling «Tydelig. 33» likner en unødig utgivelse. Det meste foreligger på trykk både to og tre ganger før, også i bokform.
Vold opplyser at «en del» av tekstene finnes i tidligere samlinger. Det er en eufemisme. I alt dreier det seg om tjue essay. Når dertil kommer at åtte andre er opptrykk fra antologien «Storytellers», det vil si over halvdelen av innholdet i en bok som kom ut så seint som i fjor høst, må man kunne fastslå at gjenbrukskoeffisienten er temmelig høy.
Men la oss ikke være smålige. JEV fyller 60, og det må være lov å feire seg selv. Og dessuten gir dette utvalget et bra tverrsnitt av hva dette arbeidsjernet av en formidler har stelt med i de siste 35 åra. For oss som har de tidligere samlingene i bokhylla, byr utgivelsen seg i tillegg fram som en god anledning til å søke etter linjer i JEVs poesisyn og essayistikk selv om vi får dem tilrettelagt av jubilanten selv, for det er selvsagt Vold himself som har stått for utvalget. Han er ikke av dem som overlater noe til tilfeldighetene, dvs. til andre menneskers skalten og valten.

Nye helter


Uvilkårlig spør man seg selv hvorfor han har valgt den og ikke den. Hvorfor har han fra profiltida valgt essayet om Christie og ikke det om Mehren? Hvorfor Vinduet-artikkelen om Beckett fra 1965, og ikke foredraget om den samme i Studentersamfundet i Trondheim året etter? Og hva angår disposisjonen - hvorfor er det troikaen Beckett, Vesaas og Ekelöf som blir omhandlet under overskriften «Heltene»? JEV har jo så mange litterære helter. Hvorfor ikke Williams, Hauge og Tranströmer? Allerede på 60-tallet sto JEV fram som en uhyre belest litterat, åpen for påvirkning, sterk i sin beundring, men samtidig også med polemisk snert mot dem som ikke passet inn i hans kram. Og i tidenes løp har han skaffet seg nye helter. Den siste i rekken er Gunvor Hofmo.
Det er utrolig hva den mannen har nådd over - både av norsk og utenlandsk lyrikk. Man tar neppe munnen for full hvis man hevder at ingen i Norges land har mer forstand på lyrikk og har lest så mange dikt som ham. Og han farer ikke lett over de diktene han tar fatt i - enten han liker dem eller han tar dem i skole.

Forskertype


JEV er en grundig mann {ndash} på mange vis også en forskertype. Det vitner hans iherdige arbeid med innsamling, tekstkommentarer og utgivelse av f.eks. Orvil og Hofmo om. Noen teoretiker er han imidlertid ikke. Det gir han seg da heller ikke ut for å være.
Selv om det er trangt om plassen i JEVs litterære selskap, så er linjen klar. Av «Tydelig. 33» framgår det tindrende klart at JEV er en lyrikkelsker som i et langt liv har vært konsekvent, som stadig har holdt fast ved sitt poesisyn og sine målestokker for hva som er god og dårlig lyrikk, men som likevel i kraft av sin åpne innstilling og sitt fintmerkende sanseapparat kan trykke de mest forskjelligartede lyrikere til sitt bryst og ta dem til inntekt for sitt eget poetiske program.

Livskall


For Vold har et program, ja, man kan si at han har gjort det til et livskall å kjempe for det. Og dette programmet er modernismens program - en modernisme som besinner seg på verden istedenfor å besverge alle slags idealistiske forestillinger om verden. Slik Vold ser det, vant denne modernismen innpass i Norge først i siste halvdel av 60-tallet. Det oppbruddet Paal Brekke og hans generasjon sto for, var altfor beheftet med gamle symbolistiske synder. Ønskedikttradisjonen ble ikke forlatt. Jeg-trykket var for stort. Og dessuten ble oppgjøret med Øverland - en av de få virkelig store skurkene i Volds univers - aldri sluttført. Brekke var for snill, for kompromissvillig, mener Vold. Men forløpere finner han, også i Norge. Det er aksen Wergeland, Obstfelder, Uppdal, Jacobsen, Hauge, Vold som etter jubilantens syn utgjør det «modernistiske» gjennomløp i norsk lyrikk.
I det foreliggende utvalget er han mest opptatt av å formidle det han synes godt om. Og takk og pris for det. Han skriver så absolutt best når han er begeistret, når han vil forklare oss og overbevise oss om at det store er stort, enten det tidligere har vært anerkjent - eller underkjent, som i tilfellene Orvil og Vreeswijk. Når han tar diktere i skole, har han en tilbøyelighet til å opptre, ja, nettopp som skolemester i sin petimeteraktige jakt på feil og mangler. Og tydeligere enn når han er begeistret blander han her estetisk vurdering og livssynskritikk. Noe annet er vel umulig. Det gjør vi alle, og Vold er da også ærlig nok, om enn det skjer motstrebende, til å innrømme at han gjør det.

Fy, fy!


Det er fire ting Vold misliker sterkere enn alt annet. Det er besvergende lyrikk, sterkt jeg-trykk, manglende billedlogikk og uforløst lengsel - og av disse størrelsene er det vel bare den tredje som kan sies å være av estetisk art. I denne boka er det især Reiss-Andersen og Brekke som får unngjelde. Med rette imøtegår han dem som har hevet svisken «Til hjertene» opp i skyene, premissene han gjør det på, er tvilsomme. Her handler det om uforløst lengsel i renkultur - fy, fy! - som om det ikke kan skrives gode dikt ut fra en slik følelse.
Et nesten pinlig inntrykk gir essayet om Brekke fra 1979.
Diktene hans hviler ikke innenfor sitt eget landskap, men peker utover seg selv mot en uro de aldri forsoner, hevder Vold. Flere av dem vitner om at det er en frustrert sjel i et frustrert legeme som fører ordet. Og det kan det ikke bli gode dikt av. Men til slutt slippes katta ut av sekken. Brekke maktet aldri å overvinne sitt «fadersdilemma». Han satte ikke Øverland grundig nok på plass. Nølende inntok han sin «fadersposisjon» og dermed skjer det fatale: «Det rettferdighetens lys som skulle sendes ut, er da iblant blitt av oscillerende karakter.» Der fikk du den, min gode mann, som ikke viste god nok forståelse for Vold og hans gelikere!
Heldigvis er det entusiasten Vold vi møter i langt de fleste essayene i denne boka, især i opptrykkene fra «Storytellers». Her opplever vi formidleren Vold på sitt aller beste. Så kjøp heller den, kjære leser, hvis du er tvunget til å velge. Da får du ytterligere sju gode essay med på kjøpet.

SØK OG KJØP: Vold, Jan Erik