Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT: Storbritannia

Den erke-engelske pasienten

I tretti år trodde verden at Margaret Thatcher hadde kurert den engelske pasienten. Men Brexit-kaoset viser at hun må ha stilt feil diagnose. Eller oversett den verste svulsten.

Elite-tenkninga er så inngrodd at den sitter fastspikra i underbevisstheta, også hos dem som tror de bekjemper den, skriver Øyvind Rekstad om UK. FOTO: Stefan Rousseau/PA Wire
Elite-tenkninga er så inngrodd at den sitter fastspikra i underbevisstheta, også hos dem som tror de bekjemper den, skriver Øyvind Rekstad om UK. FOTO: Stefan Rousseau/PA Wire Vis mer
Meninger

Det var midt under misnøyens vinter. Storbritannia, hersker over hav og hemisfærer gjennom århundrene, befant seg på sykeleiet. Landet var blant Vest-Europas fattigste. Og i 1979 var alle i streik.

Tory-leder Margaret Thatcher mente hun hadde funnet feilen: Det var umulig å gjennomføre nødvendige samfunnsreformer fordi fagforeningene var for mektige og velferdsstaten for feit.

Øyvind Søtvik Rekstad,
Øyvind Søtvik Rekstad, Vis mer

Jernkvinnen fikk sveivet i gang de økonomiske hjulene ved å strupe fagforeningene som hadde strupt veksten. Mens enda mektigere institusjoner gikk fri.

Britene fant opp den moderne verden. De var først ute med alt fra dampmaskin til moderne demokrati, fotball og krimromaner.

Som regel er det en fordel å ligge fremst i løypa, men tradisjonsbevisste briter har hatt en forbløffende forkjærlighet for å snu det til en ulempe. Ei sovepute.

I den industrielle revolusjonens vugge må man fortsatt skru på to kraner for å vaske hendene. En for varmt og en for kaldt. Landet er fullt av tungvinte løsninger, og de utdaterte patentene sitter også oppe i hodene.

Da Tony Blair og Labour tok over i 1997, var venstrevridde ideer lagt bort. De store tallene viste at det gikk godt i landet. Hatet mot Thatcher gled over i ei anerkjennelse av at sjokkterapien hadde vært brutal, men nødvendig.

Britpopen rullet over verden. Overklassekvinnen Di var "folkets prinsesse", ifølge folkets Tony.

Men Cool Britannia dekket over kostnadene ved Thatchers reformer. Både klasseskillet og kløfta mellom fattige regioner og et velstående og kosmopolitisk London vokste. Sparekniven etter finanskrisa fordypet begge.

Thatcher hadde rett i at lave lønninger styrker konkurranseevnen. Men økonomisk styrke krever også innbyggere som får utdanning og penger de kan etterspørre næringslivets varer og tjenester for.

Elite-tenkninga er så inngrodd at den sitter fastspikra i underbevisstheta, også hos dem som tror de bekjemper den. Da Blair skulle utnevne lorder istedenfor å la titlene gå i arv, falt det ham aldri inn at det er udemokratisk i seg sjøl å sette dronningens stempel på at noen er bedre enn andre.

Da skole-partiet Liberaldemokratene kom inn i regjeringa i 2010, var de med på å innføre skolepenger ved de få universitetene som fortsatt var gratis.

Alle land styres av eliter, men den engelske pasienten lider av en helt særegen form for innavlet elitisme.

Etter krigen har ti av tretten statsministre studert ved Oxford, verdens beste universitet. Også Thatcher. Fem har også gått på kostskolen Eton.

På Oxford var både Johnson og forgjengeren David Cameron medlemmer av den notoriske snobbe-, drikke-, og hærverk-klubben Bullingdon. Denne eksentriske studentforeninga har hatt flere statsministre de siste fire åra enn hva verdens nest beste skole, Cambridge, har hatt siden 1908.

Bullingdon er omtalt i "Gjensyn med Brideshead" – omdøpt til "Bollinger". Som i sjampanjen. Brexit er grasrotas oppgjør med eliten, men lederne hentes fortsatt fra sjampanje-klubben.

Mange vil si at Brexit har mer med innvandringsmotstand enn med ulikhet å gjøre. Men fremmedskepsisen hadde neppe vært like stor hvis man hadde gitt grasrota skole og høyere lønn.

Underklassen har endelig innsett at elite-styret må bort. Men den går etter feil elite. Ikke sine egne Oxford- og London-pamper, men byråkratene i Brussel.

Kanskje mangler de grå dressene i Brussel den britiske overklassens sjarm. Underbuksehumoren kan ha gitt overklassen et skinn av folkelighet og dekket over elite-svulsten.

Britenes jobber, hverdagsliv og daglige handleturer er like sammenflettet med EU-landene som klippene i Dover er boltet fast til kontinentalsokkelen. Og det er ikke Boris som blir stående i brødkø hvis boltene rykkes opp.

Også i USA trodde demokrater og republikanere at det var trygt å stenge en tredjedel ute fra god jobb og skole så lenge resten hadde det bra. Også her setter man feil medlem av feil elite til å rydde opp.

Britene har slått seg på brystet over valgsystemet. Et klart valg mellom to store partier har gitt styringsdyktighet. Helt til man gjorde noe så ubritisk som å holde folkeavstemning for å rydde opp i interne partiproblemer. I dagens kaos risikerer man i verste fall et nyvalg med fire jevnstore partier, inkludert Nigel Farages Brexit-parti.

Den effektive Westminster-modellen er blitt en utslagsvask med atskilte kraner for varmt vann, kaldt vann, rent vann, kloakk og ale.

Den britiske overklassekulturen har sjokkert og sjarmert oss, enten vi har sittet i sofakroken og beundret søte grevinner som nipper til teen og planlegger neste giftdrap, eller hørt smoking-kledde imperialisters nedlatende prat om det indiske tjenerskapet.

Nå blir landets egen underklasse sjarmert av et morsomt Oxford-utskudd som vil bringe misnøyens vinter tilbake. Winter is coming. Hvis han da makter å vriste ut boltene.

Det er umulig å fastslå om Thatchers sjokkterapi var streng og nødvendig, eller bare streng. Men vi skjønner endelig at inspektør Morse sine krasse utfall mot de arrogante Oxford-professorene var mer enn bare en gretten gammel gubbes bitterhet.

Hadde bare assistent Lewis og det krimelskende britiske folket løftet blikket, ville de ha innsett at Morse avdekket diagnosen som Thatcher aldri fikk stilt.

BREXIT: 23. juni 2016 stemte et flertall av den britiske befolkningen for å forlate Den europeiske union. Tre år senere har de fortsatt ikke meldt seg ut av EU, og Storbritannia befinner seg i et politisk kaos. Her får du en enkel innføring i hele Brexit på 140 sekunder. Vis mer
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media