OPPGJØRET:.  Landssviksaken mot Vidkun Quisling, som overgav seg til norsk politi 9. mai 1945 .
Foto: NTB arkivfoto / SCANPIX
OPPGJØRET:. Landssviksaken mot Vidkun Quisling, som overgav seg til norsk politi 9. mai 1945 . Foto: NTB arkivfoto / SCANPIXVis mer

Den evige krigen

Mange ønsker at vi skal bli ferdige med Den annen verdenskrig. Det er ikke mulig, og heller ikke ønskelig.

DEN TYSKE OKKUPASJONEN under annen verdenskrig varte fra 1940 til 1945. Som politisk og kulturelt tema ser det likevel ut til at krigen har evig liv. Produksjonen av bøker og filmer viser ingen tegn til avmatning, og forskningen avdekker stadig nye sider ved nazitida. Årsakene til den vedvarende interessen er komplekse og sammensatte, men en klar fellesnevner er krigen som et brudd. Nesten alt ble revet opp og forandret: Dagliglivet, politikken, arbeidslivet, matforsyningen og tilliten mellom menneskene. Det ble etablert en ny og fundamental utrygghet, nye fiendebilder og frykt for svik og angiveri. Demokrati ble erstattet med diktatur. Og over det hele det store spørsmålet: Hvor kom all denne ondskapen fra? Hva var det som fikk folk til å gå fiendens ærend, mens andre ofret livet i motstandskampen? Vi er stadig på leting etter svarene på disse spørsmålene.

KRIGENS PLASS i norsk historie - og i vår bevissthet - har en materiell side som gir innblikk i konfliktens dimensjoner. 10262 nordmenn døde i ulike typer krigshandlinger og i fengsler og konsentrasjonsleire, av dem 3638 sjøfolk. Rundt 44000 kom i tysk fangenskap, herunder rundt 8000 som ble sendt til konsentrasjonsleire i Tyskland og Polen. Det var rundt 100.000 krigsfanger fra Sovjet og Jugoslavia i Norge, fordelt på mer enn 400 fangeleirer. Nesten 20000 av fangene mistet livet her.

Artikkelen fortsetter under annonsen

OGSÅ PÅ DEN andre siden har tallene dimensjoner. På det meste hadde Wehrmacht mer enn 300000 soldater i Norge. Medlemstallet i Nasjonal Samling nådde toppen i 1943 med 43.000 voksne tilhengere. 15.000 nordmenn meldte seg til fronttjeneste for tyskerne, men bare 5000 ble akseptert. Etter krigen ble det opprettet landssviksak mot 93000 personer, og 46.000 fikk dom. 30 nordmenn og tyskere fikk dødsdom, 17000 måtte i fengsel. Det ble født ca. 10000 barn med tyske soldater som fedre.

TALLENE FORTELLER ikke hele historien. Langt fra. Men de gir en indikasjon over hvor stort krigens lerret egentlig var. Og det utvides hele tida gjennom ny forskning, nytt kildemateriale og nye fortellinger. På kort tid har det kommet to bøker som viser hvorfor vi ikke blir ferdige med krigen. Den viktigste er «Himmlers Norge. Nordmenn i det storgermanske prosjektet», forfattet av forskerne Terje Emberland og Matthew Kott. I stor bredde dokumenteres SS-føreren Heinrich Himmlers planer for Norge, og hva de førte til. Forfatterne legger fram bevisene for at norske SS-soldater deltok i folkemord på Østfronten. Som Kott sier det: «Det er heretter umulig å påstå at nordmenn ikke kjente til, ikke bevitnet og ikke var implisert i folkemordet i Ukraina».

DEN ANDRE BOKA er den første i en serie med samletittelen «Nådeløse nordmenn», skrevet av NRK-journalisten Eirik Veum. Dette er statspolitiets historie, en beretning om hvordan 900 norske politifolk direkte eller indirekte bidro til tortur, omfattende mishandling, drap og henrettelser. Boka har fått mest oppmerksomhet fordi forfatteren navngir alle ansatte i dette norske Gestapo-korpset. Detaljrikdommen har samtidig en rystende effekt: Vi ser hvordan mennesker med alle typer bakgrunn og personlighet fant veien til rollen som hersker i torturkamrene.

KRIGSHISTORIENS retning og fortolkning har gått gjennom ulike stadier. Hovedfortellingen har hele tida handlet om nasjonsbygging. Etter krigen skulle motstandskampen framheves, fienden demoniseres og svakheter i det norske statssystemet kamufleres. Hele tida presset tidligere NS-folk på med sin versjon, men de hadde problemer med å nå fram. Nye forskere stilte seg imidlertid kritisk til hjemmefrontens polerte historieversjon, og sakte har et mer komplett og mer komplekst bilde vokst fram. Enkelte har fortolket dette inn i vår tids hodeløse tro på objektivitet: Det var gode motiver på begge sider og derfor ingen vesentlig forskjell på landssvik og motstandskamp.

DE TO BØKENE om statspolitiet og nordmenn i SS river masken av den forestillingen. Den samlede tyngden av folkemord og overgrep er så overveldende at ingen skjønnmaling i verden kan dekke over den. Og hvis noen skulle ha trodd noe annet: Nordmenn er selvsagt i stand til å være håndlangere for den ytterste ondskap. Der skiller vi oss ikke fra andre nasjoner. Også Anders Behring Breivik trakk i uniform da han skulle ut og myrde barn.