Den evige kunsthall?

Slapp og antidemokratisk kritikk av Nasjonalmuseet

I DAGBLADET 5.7 hadde jeg en artikkel om det nye Nasjonalmuseet for kunst som jeg på et Norges-besøk hadde sett en del av - det som tilsvarte det tidligere Nasjonalgalleriet. Jeg var lettet, ja begeistret over det jeg så, og ga uttrykk for at den mye omtalte «J.C.Dahl- svekkelsen» (fra 32 til 3 bilder), samt andre reduksjoner, ikke rokket ved galleriets karakter av å være nasjonalgalleri - det var i «høy grad snakk om kontinuitet, i et museum som nå gjemmer mer av sin kunst enn før», skrev jeg. Jeg fikk svar av Lars Roar Langslet 7.7. Så vidt før mitt innlegg hadde også Steinar Gjessing - i Klassekampen 2.7 - gått til generalangrep mot museets basis-utstilling, der han blant mye annet fortolket den som en sterkere fransk kontekstualisering av norsk malerkunst enn den grunnleggende forbindelsen til Tyskland skulle tilsi. Lettsindig valgte jeg i min artikkel å si at hvis du har et skikkelig bilde av J.C. Dahl eller Caspar David Friedrich, så har du Dahl og Friedrich. Hva jeg i alle fall ikke mente, var å gjenta Ronald Reagans vits da han gravde i rasismens skattkiste og fremsatte sin uforglemmelige karakteristikk av californiske readwood-trær: «Når du har sett ett av dem, har du sett dem alle.» Jeg ville betone forbindelsen mellom tysk og norsk malerkunst, ved et sentralt eksempel, og museets Friedrich-bilde henger nå ikke langt fra Dahl-bildene. Jeg hadde høsten før vært på en utstilling i Berlin og sett de to vennenes forskjellige, men uforglemmelige versjoner av alpefjellet Der Watzmann. Dette passet til de - med Gjessings uttrykk - nasjonalt-ikoniske bildene av Dahl som er beholdt i utstillingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TANKEN OM delen-for-helheten passer selvsagt dårligere dersom en legger vekt på Dahls mange skisser og mindre malerier som også museet eier. I fjor høst så jeg en utstilling om skyer, hvor J.C. Dahl glimret med viktig tilstedeværelse. Så altså, Langslet, du har rett: Man kan riktig nok i Berlin sti-muleres til å se Dahl som male av storslagne bilder der det ene maleriet i betydelig grad antyder en kunstners egenart. Men man kan også for eksempel stimuleres til å se ham som glimrende bidragsyter til en multinasjonal beskjeftigelse med skyer. Selvsagt hører også denne siden av Dahl med til det som bør vises i vår nasjonale samlinger. Jeg føler meg plutselig trengt opp i et hjørne: jeg som ikke har så sterke nasjonal-konservative føringer, betoner nå tydeligvis Dahl som nasjonalt ikon. Mens Langslet og særlig Gjessing mindre synes å betone nasjonalkitsch til fordel for utforskning av (blant mye annet) Dahls verk, som man nå må til Bergen for å se skikkelig her i Norge. Nå tuller jeg selvfølgelig. Både Langslet og Gjessing har som hovedpoeng at den nye utstillingen viser alt for lite av det museet har. Gjessing foretar en i følge Langslet «morderisk» gjennomgåelse av museets utvalg - eller «seleksjoner» som vi kanskje heller burde si, i tråd med Gjessings konklusjon er at det er en «stille masselikvidasjon» som er skjedd. «Tradisjonalisten» Langslet og «modernisten» Gjessing kan tydeligvis enes i en utstilling som omfatter mye mer, selv om Gjessing i utgangspunktet syntes det var «forfriskende og fornuftig» å gå vekk fra prinsippet om nasjonale skoler, mens Langslet kanskje knapt tenkte slik. Uansett sier Langslet at det gamle Nasjonalgalleriet nå er omgjort til en kunsthall, uten derved å ta avstand fra kunsthaller: han vil bare ha nasjonalgalleriet også. Gjessing stiller spørsmålet om hvorvidt man vil profilere tyngdepunktene i samlingen eller betone hullene, og da blir jo, som han selv vennlig antyder, svaret opplagt. Lille Norge har jo ikke så mye å skryte av i forhold til mange andre nasjoner. Hvorfor da vise frem bare 1/3, slik tallet angivelig skal være etter de lydløse myrderiene?

DISSE SPØRSMÅLENE er selvsagt ikke til å kimse av, og jeg har nølt litt med dette svarinnlegget, blant annet fordi jeg ennå ikke har hatt tid til å komme til Norge for et mer omfattende blikk. Men mitt opprinnelige inntrykk var, som sagt, lettelse og begeistring. La meg stå ved det. Men la meg føye til et par-tre ting. For det første: Gjessing antyder en liten triumf i sitt innlegg: museumsledelsen er tydeligvis på glid, de vil nok skifte ut basis-utstillingen forholdsvis snart. Kunsthallen skal ikke foreviges med sin første utstilling. Jeg spør: er dette så rart, når det nå faktisk er sant at Sune Nordgren har kunsthallerfaring fra Newcastle og andre steder? Er ikke dette snarere det man med langsletske øye må vente, når en kunsthall-mann slipper inn? Jeg skal ikke her rette Gjessing for Langslet, som synes tiltrukket av ideen om Galleriet med Det Hele i, eller i alle fall Galleriet med Alt Det Gode Gamle. La meg se litt på en parallell: I rettpositivismen er det i en viss forstand slik at det faste er basert på det som beveger seg. Rett er rett i kraft av stadig nye beslutninger, valg mellom alternative muligheter: dette er en rettspositivistisk grunntanke. I sin nye guidebok kan det synes som om Nasjonalmuseet tenker i analoge radikale baner. Man arbeider, fremholdes det, med begrepet om «rullerende basis-utstillinger», som skal antyde «bevegelse og endringer i presentasjonen av samlingene.» Her kunne man nå minne om at rettspositivismen har et problem med de revolusjonære rettsprinsipper som slo gjennom i det attende århundre, slik som menneskerettighetene. Kan de avskaffes gjennom beslutning? Er de ikke «uavhendelige»? Problemet er der. Men det var grovt sett rettspositivistene som måtte gå da Hitler kom i 1933, ikke naturrettsteoretikerne. Rettspositivistene var nemlig demokrater, selv om noen av dem dukket opp som demokratiske naturrettsteoretikere etter krigen. De hadde lært seg at i det flytende dannes det også noe fast, selv om dette rettsteoretisk er et problem.

HVA SIER parallellen? I utgangspunktet bare det åpenbare: Nordgrens seleksjoner er ikke likvidasjoner, de er reviderbare revisjoner. Samtidig antyder forestillingen om en «basis» at det også finnes noe fast, som alle utvalg skal presentere. Det er kanskje for konservativt formulert, for det er selvsagt et problem hva det faste her består i - kanskje et vanskeligere problem enn på rettsprinsippenes område. For det andre. Når jeg drar frem rettspositivistene som demokrater, sier jeg selvsagt ikke per analogi at kunstspørsmål rett og slett er demokratiske spørsmål. Men når Steinar Gjessing beskylder museumsledelsen for autoritær opptreden overfor kritikere, kombinert med kvasi-demokratisk manipulativt frieri til massene, så får likevel jeg en sterk følelse av at hans tone tar en god del av luven fra hans kritikk. Hans artikkel er imponerende og interessant, ja tungvektig, i alle fall for en amatør som meg, men jeg skulle ta mye feil om ikke innlegget også har hevet debatten om Nasjonalmuseet en del. Men hans tone er tilintetgjørende, her er alt galt, her finnes verken innsikt eller smak og det finnes ingen nåde. Kunsthistorikeren er høyt hevet over smakens og behagets «æda-bæda», men stikker som en wagnersk gud gang på gang et morderisk foraktende spyd ned fra skyene, mot alle disse utrolige og umulige ting. Hans artikkel stråler av negativ karisma - ja den dveler formelig karismatisk i det negative. «Maleriene flyter jevnt og konvensjonelt som en treg strøm gjennom lokalene»: der fikk vi den, vi som var lettet og følte oss luftige. Ham alene vite. Det er greitt. Men det er sånn det er, med den artikkelen. Den driver som Jesus handelsmennene ut av tempelet. Det er vel knapt noe demokrati.

HVA LANGSLET angår, så avslutter han sitt innlegg med å være på nippet til å skjelle ut nasjonalmuseumsutstillingen «Kyss frosken» som kulturell utarming, for så å redde seg inn på påstanden om at i alle fall eldre kunst ikke teller lenger, for myndighetene. Dernest avslutter han ironisk med å be Christo om å pakke inn hele den gamle galleribygningen. «Så slipper museet å stille ut noe som helst.» Det er mulig det er et agn, for undertegnede skrev for 10 år siden i Samtiden en lang artikkel om Christo og Jeanne Claudes innhylling av den tyske riksdagen. Det er kanskje for selvopptatt å anta det, men uansett tar jeg agnet:Innhyllingen av den tyske riksdagen i 1995 var intet uviktig innslag i nyere tysk historie, selv om det er grenser for hvor viktig kunst kan bli politisk. Når jeg sier dette, har jeg i frisk «etterfødt» (jeg er av årgang 1946) erindring den store fryktelige rolle min favorittkomponist Richard Wagner spilte i Det tredje rike, og likeledes rollen til Knut Hamsun, Det tredje rikes mest prominente forfatter. Kunsten skal ikke undervurderes, i alle fall ikke når den som stor og mektig står til det forferdeliges disposisjon. Hva Christo og Jeanne-Claude angår, dreier det seg nok ikke om så stor kunst. Jeg kan ikke være enig med min venn Nicolaus Sombart (årgang 1923), som har sagt at de er tidens største kunstnere - han røper nok for sterkt sin begeistring for moteverdenen der. Men jeg skjønner ham på en annen måte:

AKKURAT I BERLIN, akkurat rundt dette dystre, krigsherjede, moderat restaurerte tunge kakestykke som riksdagsbygningen var (og i hovedsak ennå er) - akkurat rundt den passet kunstnernes luftige moteklær perfekt, i et fjorten dagers estetisk øyeblikk. Det tok kunstnerne 27 år å overbevise tyske politikere om at dette kunstneriske eksperimentet kunne våges, i en prosess som toppet seg i en politisk-kunstnerisk debatt andre land bare kan drømme om, og der forbundsdagsrepresentantene naturlig nok ble stilt fritt. Og resultatet har forandret litt på svært mange, mener jeg. Det var 14 dager, men hver gang jeg ser på Sir Norman Fosters funksjonelt uhyre vellykkede kuppel på riksdagen, sniker innhyllingens luftighet seg inn. Det var ikke riksdagen, denne ganske uskjønne frosken av en bygning, som torpederte det første tyske demokratiet. Den fortjente et kyss, den og Berlin og det tyske demokratiet. Langslets vits var altså slapp, og han visste det nok selv. Det Christo og Jeanne-Claude pakker inn, det stiller de også ut: både gjennom innpakkingen selv, og gjennom utpakkingen. Langslet antyder at det kanskje aldri skal pakkes ut. Er det fordi han er redd for den produktive effekten av at noe glimrer ved sitt fravær, for en stund?