Den evige landstryker

Hvem sier at en film nødvendigvis bør ha tale og farger?

DVD: I midten av april 1889 ble to guttebarn født, den ene i Braunau i Østerrike, den andre i Londons East End. Som voksne grodde begge bart. Den ene skulle komme til å vinne hele verden med sin enestående sans for humor, den andre tapte en verdenskrig.

Chaplin og Hitler, bundet sammen nærmest i et skjebnefellesskap. Ingen klarte som den britiske komikeren å gjøre Tysklands diktator til latter for all verden - samtidig som han skapte et universelt portrett av herskertrang og politisk terror.

DA CHARLIE CHAPLINS

film «The Great Dictator» hadde premiere høsten 1940, var krigen blitt såpass alvorlig at mange syntes det ikke gikk an å spøke med den. Men ser man filmen helt ut, forstår man alvoret som ligger bak prosjektet. I sluttscenen står fredsvennen, Gandhi-tilhengeren og anarkisten Chaplin fram med sitt budskap. Som regissøren Milos Foreman gir uttrykk for i Richard Schinckels film «Charlie: The Life and Art of Charlie Chaplin», som er inkludert på en egen DVD i den nye Chaplin-serien: De allierte styrkene befridde Europa for Hitler fysisk og militært. Men Chaplin frigjorde kontinentet i åndelig forstand, med sin totalt avslørende satire.

Og sannelig, samtidig som Antony Beevors bok om Hitlers fall, «Berlin - Nederlaget 1945», går sin seiersgang verden rundt, kommer «Diktatoren» i en flunkende ny DVD-utgave, med en 55 minutters dokumentarisk sammenlikning mellom Hitler og Chaplin som del av bonusmaterialet.

Filmen er en del av den flunkende nye serien på ti filmer, til sammen 18 disker, som nyrestaurert og spekket med interessant ekstramateriale slippes løs på norske filmelskere.

FILMENE SPENNER FRA

Chaplins første helaftens spillefilm, «Småen» («The Kid») fra 1921 til «A King in New York», Chaplins nest siste film fra 1957. I 1921 hadde Chaplin 67 av sine i alt 81 filmer bak seg, blant dem lengre satsinger som «A Dog\'s Life» og «Shoulder Arms». I tillegg til «Småen» lagde han fem helaftens stumfilmer, fire av dem med sin landstryker-figur i hovedrollen. Deretter den første lydfilmen, «Diktatoren», med sine minneverdige, improviserte Hitler-taler på nonsens-tysk, med ord som wienerschnitzel og sauerkraut spyttet ut i krigshissersk vrede.

Så kom det store skillet, med fire lydfilmer, der Chaplins rolleinnsats spente fra massemorder i «Monsieur Verdoux» (1947) til klovn i «Limelight» (1952). Sterke filmer, men liksom en annen Chaplin, uten skalk og stokk. Både besk og sentimental.

I «A King of New York» (1957) er han i sin siste filmrolle sterkt kritisk mot det USA som fordrev ham under heksejakten på kommunister og antiamerikanere etter andre verdenskrig.

Serien speiler med andre ord den siste, lange fasen i Chaplins verk, som overlapper den eksplosive, nyskapende og elleville serien med kortfilmer som ble lagd fra 1914- 1923. Betydningen av disse tidlige, ekstremt oppfinnsomme og ofte nærmest surrealistiske filmene blir poengtert i «Charlie: The life and art of Charles Chaplin». Der går det fram hvordan den klassiske vagabonden, et av det forrige århundres ikoner, ble skapt da Chaplin ifølge seg selv tok i bruk noen tilfeldige plagg som lå i filmstudioet. Så lagde han filmer med en energi og en sans for den rent fysiske kampen for tilværelsen som gjorde at flere av hans filmer ble offer for norsk filmsensur.

CHAPLINS STØRSTE

konkurrent Buster Keaton (de to møtes i en fantastisk konsert i «Limelight») var den store filmfornyeren av de to. Men Chaplin er poeten, de store følelsers ømskinnede dikter. Både Chaplin og Keaton er, som den svenske lyrikeren Lars Forsell har påpekt, fremmede på kloden. Men Keaton er en uskyldig tilskuer, som med stoisk ro og gravalvor tilpasser seg sin absurde skjebne. Chaplin kjemper imot. Med snedighet og kløkt går han ikke av veien verken for å stjele, lyve eller svindle dersom han kan komme seg ut av de knipene han stadig havner i. En som på sin måte kombinerer de to skikkelsene, er Samuel Beckett, i sitt mesterverk «Mens vi venter på Godot».

Chaplin gjør sin entre i «Småen» som en slags aristokratisk fillefrans. Han har hullete hansker på fingrene, og med en fornem mine myser han mot været og plukker fram en passende sneip fra sin blikkboks av et «sigarettetui» før han tenner sin morgenrøyk. Men han lider. Den franske filosofen Roland Barthes bemerker at

Chaplin representerer den alltid sultne proletar: «Ikke noe sosialistisk kunstverk har hittil klart å skildre arbeidernes ydmykende situasjon med slik kraft og medfølelse.» Dette gjelder selvsagt nesten samtlige filmer der han gestalter den lille mann.

Chaplin er likevel revolusjonær, selv om hans «anarkisme (...) representerer i kunsten kanskje den mest effektive form for revolusjon», som Barthes formulerer det.

I sitt foredrag «Chaplin og chaplinismen» siterer den russiske teatermannen Vsevolod Meyerhold dikteren Pusjkin, som mente at «den dramatiske magi rører ved tre strenger i vår fantasi: latter, medlidenhet og angst».

Meyerhold hevder at Chaplin innfrir Pusjkins krav og at han dermed skaper «ekte lidelse, som påkaller tilskuerens medlidenhet».

DET ER RIMELIG

å kalle Chaplins verk ujevnt, men denne holdningen var han trofast mot gjennom hele sin kunstneriske karriere. Han sparket alltid nedenfra og opp.

En folkets mann.

<B>Fra 1925:</B> Chaplins film "The Gold Rush".