Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den evigvarende krigen

Nærmer vi oss med «Call of Duty: Finest Hour» snart slutten på annen verdenskrig?

ALLEREDE MED spillserien «Medal of Honor» hadde vi så å si tatt livet av nær sagt alle nazi-soldatene som kjempet under annen verdenskrig. Da «Call of Duty» kom på PC i fjor, klarte det likevel å gjøre krig til en artig affære - og takket være en glimrende flerspillerdel dro spillet i land en toppscore her i avisa.

Nå har «Call of Duty» tatt steget over til konsollene. Og der PC-versjonen seiret i frontlinja, sitter vi nå med en avart som knapt tør stikke hodet opp fra skyttergravene. Ikke at det er et lurt trekk, men det er visstnok slik man vinner kriger.

HER BLIR DU i tur og orden kastet inn i frenetiske og velkjente krigsepisoder, i rollen som forskjellige soldater fra Sovjet, USA og England. Der du som russer i ett øyeblikk løper opp dødens bakker i Stalingrad, skal du i neste gjøre ditt beste som snikskytter mot framrykkende tyskere. Britene kjemper på sin side i Nord-Afrika, mens amerikanerne går rett til sakens kjerne i Tyskland.

Dette kunne veldig lett vært en engasjerende affære, på tross av at vi har spilt ørti-førti tilsvarende spill tidligere. Men det er det altså ikke. Det er nesten slik at man må stille spørsmålstegn ved om utviklere av slike spill i det hele tatt rører konkurrentenes spill? Klarer de ikke på egenhånd å finne ut hva som funker, og hva som ikke gjør det? Eller tar de rett og slett rennefart og gir blanke ?

I «FINEST HOUR» er nemlig fiendene nøyaktig like stokk dumme som dine medsoldater. De løper rundt på måfå, gjerne i sirkel, og oppfører seg kun delvis bra om du går nøyaktig der spillet forventer at du skal gå. Gjør du ikke det, blir det akk så tydelig hvor lite åpent spillet egentlig er. Fortsatt kunne det vært et morsomt og givende spill, var det bare ikke så mye annet som trakk ned.

Hva sier du for eksempel til at grafikken virker grøtete, og at ting innimellom skurrer (spesielt når mye skjer på skjermen)? Eller at det er komplett umulig å styre lengden og kraften på granatkast? At det nesten ikke er noen mellomlagringsplasser i spillet, og at du dermed må regne med å spille store områder på nytt? Hadde det bare vært en interessant flerspilldel, kunne mye vært glemt. Heller ikke på den fronten imponerer spillet - vi har sett bedre flerspillerløsninger i mange andre spill.

Som om ikke alt dette er nok, er det også anstrengende å forholde seg til det som for meg ikke blir annet enn orkestral støy, blandet med krigens sedvanlige drønn. I Tsjajkovskijs 1812-ouverture funker det godt med et kanonskudd. I «Finest Hour» gjør det ikke det, ettersom alt blandes sammen til noe jeg ikke kan beskrive som annet enn støy .

DET ER PÅ tide at vi sier farvel til denne typen krigsspill. Krigsspill som følger en utslitt oppskrift, uten å tilføre sjangeren noe nytt. Om du ikke er mett på denne type spill, er det godt mulig at du kan få en storartet opplevelse med «Finest Hour».

Selv håper jeg at neste generasjons konsoller kan tillate spillutviklerne å utvide repertoaret sitt - for det er ikke et snev av tvil om at også framtida vil bringe med seg en mengde krigsspill.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media