Den fæle jobben

Måten vi fortsatt snakker om kvinner og arbeid på, gjør deltid helt naturlig, skriver Marie Simonsen.

MENN PÅ JOBB:  Hvis 43 prosent av alle menn i yrkesaktiv alder valgte deltid, ville vi ikke applaudert. 
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
MENN PÅ JOBB: Hvis 43 prosent av alle menn i yrkesaktiv alder valgte deltid, ville vi ikke applaudert. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Det er søndag og himmelen åpner seg over Oslo. Regnet oversvømmer gater og T-banestasjoner. Vann fosser inn i kjellere og kloakken skyller opp av toaletter.

Brann- og redningsetaten rykker ut. Setter inn ekstra mannskap. Rydder opp. Det er jobben deres, også på en søndag morgen når de fleste av oss har fri og spiser en sein og bedagelig frokost.

Arbeidet mennene gjør - for det er et typisk mannsyrke - er fysisk krevende og fordrer bemanning døgnet rundt. Mange tenker nok at brannmenn som kommer dem til unnsetning er reddende engler, men vi omtaler dem sjelden som det, langt mindre som omsorgsfulle og selvoppofrende.

Vi ville heller aldri mene at de er materialistiske karrierister som forsømmer barna sine, fordi de jobber heltid og til ukurante tider som i perioder kan gå utover familieliv. Det forventes av dem, og de tar det for gitt.

Slik er det ikke for kvinner og kvinneyrker. Den siste ukas debatt om deltid avslørte igjen at synet på kvinners og menns yrkesdeltakelse og omsorgsrolle er vidt forskjellig og fordomsfull, fakta om likestilling tatt i betraktning. Tross at norske kvinner ligger helt i verdenstoppen når det gjelder yrkesdeltakelse, snakkes det om jobben deres som noe de gjør på siden av sine egentlige liv. Som en tyv som stjeler tid fra det de egentlig skal gjøre. Fordi kvinner angivelig har naturgitte prioriteringer og bedre verdier. Enn menn? Må menn spørre.

Det er ingen viktigere jobb enn å oppdra barn. Derfor er forholdene lagt til rette for å kunne kombinere arbeid og familieliv, også ved å gi rett til å redusere arbeidstida i en periode.

Men å skape gagns mennesker, som det heter, handler selvfølgelig ikke bare om hva som skjer i hjemmet. Det handler også om hva slags samfunn barn vokser opp i. Skole, fritidstilbud, helsevesen, trygge nærmiljøer og tilsynsordninger, er noen av forutsetningene som krever både penger og arbeidsinnsats. Verdens beste lærere er ikke hjemme med egne barn. De er i skolen med alles barn.

Den utskjelte arbeidslinja, som alle partier er enig i, selv om det ikke alltid høres slik ut, er nødvendig for å opprettholde en bærekraftig velferdsstat og et velfungerende samfunn. Den er alt annet enn egoistisk.

Hadde 43 prosent av menn i yrkesaktiv alder jobbet deltid, ville vi ikke applaudert dem. Vi ville med all grunn vært alvorlig bekymret og spurt hvordan man kunne få dem til å jobbe mer. Det gjøres om andre grupper som er utenfor arbeidsmarkedet uten at man dermed anklager dem for å sluntre unna.

Men det er ikke lov å stille slike spørsmål om kvinner, fordi det utfordrer tunge tradisjoner. Samtidig som man roser kvinners valg om å jobbe mindre som høyverdig, forklarer man valget med at arbeidslivet er spesielt slitsomt for kvinner. Ikke bare på grunn av den famøse tidsklemma, men fordi mange kvinneyrker er fysisk krevende.

Det siste er sant, men det samme kan sies om flere mannsyrker og bør ikke ensidig fremheves som en kvinnelig belastning. Fakta er at de fleste kvinner ønsker å jobbe, trives med det og har overkommelige jobber. Ikke overraskende av samme grunn som menn: For å tjene penger og forsørge seg selv, for å ha et sosialt liv utenfor familien, for å bruke utdannelsen sin og delta i et større fellesskap.

Fremstillingen av kvinners arbeid som et materialistisk onde, er ikke bare en hån mot alle som er uten jobb. Den påstår at kvinner ikke ser egenverdien og samfunnsnytten av utdanning og lønnet arbeid. Er det noe kvinner har sett, er det nettopp det. Men det tar åpenbart lang tid å endre oppfatningen av kvinners arbeid.

Det har vist seg å være lite hjelpsomt å minne om de økonomiske konsekvensene av slike valg, selv om ingen mann ville satset sin velferd på en fellesøkonomi som har over 40 prosent sjanse for å ende i grov skjevdeling.

Det er menn som kommer til å bryte mønstret. Mens det i tidligere generasjoner var akseptert at menn hadde forsørgerbyrden på bekostning av samvær med barna, krever stadig flere menn å dele både plikter og rettigheter. Det vil ikke lenger være kvinner alene som må sørge for balansen, slik det fortsatt i stor grad er.

Imens reddet brannfolk familier i nød en søndag formiddag. Det var en god dag på jobben.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.