Den fæle, svarte mannen

Er det flest svarte menn på college eller i fengsel? Filmskaper Janks Morton mener tida er inne for et oppgjør med mytene.

Are there more black men in college or in jail?

Spørsmålet stilles av filmskaper og aktivist Janks Morton i hans dokumentarfilm «What black men think» som diskuteres under Afrikan History Week i Oslo denne uka.

En mann i grønn skjorte trenger ikke ett sekund betenkningstid før han svarer: - Jail.

Mannen i brun skjorte svarer: - Jail.

Mannen i blå: - Jail.

Hip hop-gutten roper og skolejentene og mødrene stønner: - Jail.

Ti av ti på gata svarer i filmen: «Fengsel, fengsel, fengsel». Spør Morton så bare hvite mennesker? Nei. Alle som svarer i filmen er afroamerikanere. «Sannheten» er gjentatt og banket inn. Det er opplest og vedtatt gjennom tiår, i nyhetene, debattprogrammene og i filmer og andre populærkulturelle uttrykk: Det er langt flere afroamerikanske menn i fengsel enn på videregående skole.

- Feil, feil, feil, sier Janks Morton. Sannheten er at det er flere på college enn i fengsel.

SUKSESSEN: Smitter ikke Barack Obamas suksess til andre afroamerikanske menn? Foto: Scanpix
SUKSESSEN: Smitter ikke Barack Obamas suksess til andre afroamerikanske menn? Foto: Scanpix Vis mer

I filmen står Morton foran ei tavle og skriver fakta ned, svart på hvitt: I 2005 var det ifølge Census Bureau, amerikanernes versjon av Statistisk sentralbyrå, 864 000 svarte menn på college. Ifølge Justisdepartementets statistikkavdeling satt 802 000 svarte menn i føderale og statlige fengsler. Begrenses utvalget til unge menn mellom 18 og 24 år, er forholdet en til fire. Flest på videregående, færre i fengsel. Men selvsagt, fortsatt altfor mange.

Artikkelen fortsetter under annonsen

JANKS MORTON som Dagbladet møter på Litteraturhuset der Afrikan History Week foregår, omtaler afroamerikanske menn som «svarte menn». Han sier at hensikten ikke er å bagatellisere kriminalitet og sosiale problemer, men å peke på overdrivelsene.

- Den svarte mannen mistenkeliggjøres, demoniseres og kritiseres mer enn noensinne. Han befinner seg nå i en dyp identitetskrise. Det som bekymrer meg mest i dag er ikke andres blikk på oss, men at vi selv ikke lenger tror det beste i oss selv.

Morton er både researcher, reporter og produsent for «vekkelsesfilmen» som har skapt debatt i kretser av svarte intellektuelle i USA. Den oppfattes som et nødvendig, etterlengtet grasrotopprør fra en ressurssterk mann som er lei svartmaling. Den svarte mannen blir altså gjennomgående presentert som kriminell. Han sitter i fengsel og selger crack. Han er arbeidsløs og fattig. Han er notorisk utro og har barn som han ikke tar ansvar for, med minst tre ulike kvinner. Att på til er han kanskje bifil.

Med andre ord: Denne mannen er komplett upålitelig. Ingen har så dårlig rykte i statene som ham.

- Stereotypiene ydmyker, fornærmer og demoraliserer oss. Vi har selv begynt å tro på stereotypiene. Dermed øker faren for at vi oppfyller dem. Unge, sinte menn internaliserer bildet som males og glorifiserer skikkelser som Tupac Shakur (red: verdens mest berømte hip-hopartist som ble drept i 1996 i «krigen» mellom vestkysten og østkysten) Jeg ser at også unge gutter i Norge sægger. Men vet de at de sægger fordi det ikke var lov å bruke belte på buksa i fengsel?

Han er bekymret fordi så mange unge gutter har et sinne uten en retning.

- Tupac er stor i dag fordi sinne og hat er veldig populært i USA i dag.

Den fæle, svarte mannen

IFØLGE MORTON vedlikeholdes stereotypiene gjennom et symbiotisk forhold mellom regjering-media-sentrale organisasjoner & svarte ledere.

- Det er mange penger å hente på krisemaksimering. Kriser er penge- og betalingsutløsende. Alle programmene rettet mot svarte familier er en enorm profittsektor i USA. Mange svarte aktører konkurrerer om midlene og oppdragene. Det er svarte ledere som utnytter andre svarte og oppfører seg som halliker.

I filmen presenteres de sosiale problemene blant afroamerikanere på løpende bånd: Høyest abortrate, flest skilsmisser og ekstremt mange single kvinner. Av en eller annen grunn er kjønnsfordelingen mellom afroamerikanske kvinner og menn 55 til 45. Ingen andre grupper har slike forskjeller.

- Jeg finner ingen god forklaring. Dette skremmer meg virkelig, sier Morton.

Mangelen på gode, svarte menn fører til at ekteskap mellom svarte menn og hvite kvinner, kritiseres og oppfattes som rasesvik.

- Jeg har ingenting imot ekteskap mellom ulike befolkningsgrupper. Men jeg påpeker vår tendens til å overfokusere på alt vi ikke har: Jakten på en Mercedes-Benz, en stor villa og en hvit kvinne. Vi viser oss fram for å føle at vi er bra nok.

EN KVINNE KALLER alle svarte menn for «bikkjer» i filmen. Mange kvinner sier at det ikke fins bra menn.

- Vi har i dag en usunn spenning mellom kvinner og menn. Det er mye mistenksomhet. Familiestrukturene har brutt sammen.

Når kvinnene går rundt og forventer at mannen er kriminell og notorisk utro, blir han forhåndsdømt. Hun blir mistenksom. Eller hun senker forventningene og stiller ingen krav. Sirkelen er uansett tung.

Morten sier mye hat og sinne egentlig er rettet mot foreldrene, mot far som stakk sin vei, mot mor som heller ikke tok gode valg, mot mors menn som kom og forsvant.

- Mange hater sine fedre. Men slik vi er oppdratt er det umulig for en ung mann å være sint på sin mor. Så sinne forvandles til hat mot læreren, mot jobben, samfunnet, sier Morton.

- Sinne skyldes vel også rasisme som unge folk møter?

- Selvsagt. Men hatet fører dem ingen steder. Martin Luther King jr. sa at jeg ikke kan hate deg, «for hvis jeg hater deg, eier du meg». Også Malcolm X og Tupac modererte seg veldig før de døde. Men det har ikke unge folk fått med seg.

MORTON PEKER på 60-tallet som et farlig vendepunkt. Den gang hadde 80 prosent av alle husholdninger i USA to foreldre.

- Tidligere plasserte individene seg selv under Gud og familien. Med 60-tallet kom «Me, myself, I»-generasjonen. Signalet var at det var viktigere å finne seg selv gjennom selvrealisering enn å ta vare på familien slik svarte familier alltid har gjort. Vi har overlevd slaveri, undertrykkelse og rasisme fordi vi har holdt sammen. Men vi gikk fra selvoppofrelse til egoisme.

- Nå høres du veldig konservativ ut?

- Noen kaller meg tradisjonalist. Jeg bryr meg ikke. Infrastrukturen i alle samfunn er familier som holder sammen. Og ingen kan nekte for at to par foreldreøyne ser et barn bedre enn et par øyne har mulighet til.

INGEN HAR LÆRT nordmenn så mye om afroamerikanere som Oprah Winfrey.

- Hun er den del av sensasjonalismen. Oprah lager for eksempel et program om at 70 prosent av alle svarte kvinner over 18 år, er single. Tallet er ekstremt. Men det er ikke korrigert for det store, eksisterende kvinneunderskuddet. I prosenten inngår også alle enker, skilte, separerte kvinner og til og med alle kvinner som har menn som er i Irak!

Han mener Oprah peker på symptomene, ikke årsaker. For et halvt år seinere kommer, selvsagt, programmet «How to get a black man?» Og: «Dating out of your race?». Og så kommer boka om hvordan man lever godt som singel kvinne.

- Det blir som en sykdom, der man kanskje er interessert i å kurere symptomene, men ikke finne kuren for sykdommen. Men, for all del, jeg sier ikke at folk ikke bør se på Oprah. Hun gjør også mye bra.

- Men du virker heller ikke begeistret for Barack Obama?

- Obama og jeg er uenige om man bør utvide regjeringens rolle eller begrense den. Problemet er at Obama blir sett på som unntaket. Det er også en del av det rasistiske USA: Obama er en suksess, altså må han være unntaket som bekrefter regelen. Men på den andre siden, hadde USA faktisk vært så rasistisk og Ku Klux klan-infisert som mange i Europa tror, og slik vi ofte framstilles, ville ingen ha stemt på Obama.

Trude Ringheim er kommentator i Dagbladet.

<B>HISTORIEN:</B> Borgerrettighetsbevegselsens Martin Luther King hadde planer.
<B>IKONET:</B> Tupac uttrykte hatet, frustrasjonen og desperasjonen.