Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Den falmede gullgutten

Magasineieren Chris Hughes gikk fra elsket til hatet på rekordtid.

FALLEN FRELSER:  Chris Hughes (31) var Facebook-medgründeren som kjøpte The New Republic for å redde det. To år senere har de fleste fått sparken eller sagt opp i protest. Foto: reuters / NTB Scanpix
FALLEN FRELSER: Chris Hughes (31) var Facebook-medgründeren som kjøpte The New Republic for å redde det. To år senere har de fleste fått sparken eller sagt opp i protest. Foto: reuters / NTB Scanpix Vis mer
Kommentar

Kjærlighet kan vende seg hurtig til hat, særlig når det er penger involvert. De siste ukene er det 31 år gamle Chris Hughes som har sittet på vippehusken. Hughes var Mark Zuckerbergs romkamerat på Harvard og bidro til å bringe Facebook ut av hybelen. Han regnes som medgrunnlegger og har fått med seg om lag 700 millioner dollar derfra.

I 2012 kjøpte Hughes tidsskriftet The New Republic, som var like ærverdig som økonomisk presset. Nylig ga han tidsskriftets redaktør Frank Foer og litteraturredaktør Leon Wieseltier sparken. Masseoppsigelser fra resten av staben fulgte, samt harmdirrende polemikker skrevet av TNR-lesende aviskommentatorer. Hughes, som før ble hyllet for sin oppriktighet og intelligens, blir nå kalt en dilettant, en bedrager, en bortskjemt guttunge. Historien er interessant på et faglig, et sosialt og et personlig plan.

Mediefaglig er det en følelsesladet konfrontasjon mellom to ytterpunkter i en rådvill og retningsløs bransje. På den ene siden står de som forsvarer tidsskriftet de kjenner og elsker og ikke vil det skal forandre seg, selv om det betyr å bli hengende etter i en virvlende verden der en langsom rytme med ti utgivelser i året gjør det vanskelig å sette dagsorden. På den andre siden står den unge, uerfarne og utålmodige som vil ha klikk og likes, som vil «nyskape TNR som et vertikalt integrert digitalt medieselskap», tilsynelatende uten noen sterk følelse for hva som går tapt hvis tidsskriftet hans blir som alle andre.

Sosialt handler det om hvordan folk oppfører seg rundt andre folk som kan gi dem penger. Hughes har blitt intenst kurtisert fra mange hold. Det er ikke så rart om han har fått høye tanker om sin egen dømmekraft når han har blitt sammenlignet med TNR-grunnlegger Walter Lippmann, og når han og ektemannen Sean Eldridge har blitt trukket frem i sosietetsspaltene som det mest glamorøse og generøse unge paret i Washington. Eldridge smalt nylig inn i sin egen virkelighetssjekk da han tapte kongressvalget han var kandidat i med 30 prosentpoeng, en valgkamp finansiert med en formue av ektemannens penger. De som har bygget oppunder selvbildene til Hughes og Eldridge for å få dem som velgjørere, bærer noe av ansvaret når de to gjør overmodige valg.

Personlig handler det om en ung mann som har fått stort utbytte med seg for liten med innsats, som kanskje er klar over det selv og kjenner på behovet for å sette spor etter seg. Hughes’ rolle i Facebook-suksessen var mindre vesentlig enn de andre grunnleggernes. Men den gjorde ham til en rik mann som braste inn i en bransje som desperat trengte penger.

Men så var han, som så mange rike mennesker før ham, ikke bare en pengesekk, men også en uforutsigbar kombinasjon av behov, ambisjoner og frykt for å være en bankkonto og ikke en visjonær kraft. Den som kurtiserer noen og lykkes, får dem med alt de er, og The New Republic fikk ikke bare et kredittkort, men en vilje. De kaver ennå etter sjokket.