Den falske åpenheten

Ingress

Meninger

TIDLIGERE VAR DE FLESTE av oss i en tilstand av nokså lykkelig uvitenhet. Vi visste at hemmelige tjenester drev overvåking, kontroll og spionasje. De fleste antok også at virksomheten ikke bare var legitim, men forankret i lover som tok hensyn til borgernes frihet og personvern. Nå er det ikke lenger mulig å holde på den forestillingen. Snowden-avsløringene har dokumentert en global overvåking av alle typer kommunikasjon, også den som foregår blant helt vanlige folk. Vi vet også at Norge - i samarbeid med USA - spiller en viktig rolle i denne virksomheten. Videre er det grunn til å tro at flere avsløringer vil komme. Spørsmålet blir da: Hva gjør vi med denne nye kunnskapen?

VI HAR TRE HOVEDVALG. Vi kan ta opp kampen for retten til en privatsfære der verken staten eller andre har fri adgang. Vi kan resignere og si at slik er det i terrorens og teknologiens tidsalder. Eller vi kan applaudere overvåking som den nye åpenheten - en slags fortsettelse av Facebook og blogging. Mye tyder på at stille aksept av tingenes tilstand er den nye trenden. For få dager siden kom samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen hjem fra Sverige etter å ha drøftet hvordan svensk forsvar og politi kan tappe kommunikasjon fra Norge. Det ga ingen resultater, og det er tvilsomt om det blir gjort noe videre med saken. I forrige uke oppsummerte VG-kommentator Frithjof Jacobsen de hemmelige tjenestenes tillitskrise. Han ga uttrykk for at det ikke er lagringen av kommunikasjonsdata som er problemet, men tjenestenes omdømme.

DET ER INTERESSANT når en av landets ledende politiske kommentatorer tar så lett på et spørsmål som gjelder rettsstatens kjerneverdier. Jacobsen aksepterer at hemmelige tjenester kan lete blant vanlige menneskers digitale kommunikasjon, fordi det er nødvendig for å bekjempe terror og kriminalitet. Det må bare skje på en måte som «i minst mulig grad krenker folks privatliv». Et slappere forsvar av personvernet skal man lete lenge etter. Men det er typisk for en retning i denne debatten: Har du ikke gjort noe galt, er overvåking ingenting å bry seg om. Staten må ha rett til å betrakte alle borgere som mistenkte, enten det finnes noe grunnlag eller ikke. Det er å snu uskyldspresumpsjonen på hodet. Neste runde er forutsigbar: En stat som ikke har tillit til egne borgere, fortjener heller ikke folkets tillit.