ROLLESPILL:  Den kongelige familie lever liv så langt fra det folkelige som det er mulig. Den bader i privilegier. Folkeligheten er jobb og vedlikehold av omdømmet.
Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix
ROLLESPILL: Den kongelige familie lever liv så langt fra det folkelige som det er mulig. Den bader i privilegier. Folkeligheten er jobb og vedlikehold av omdømmet. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpixVis mer

Den falske folkeligheten

Kritikken mot det kongelige skolevalget er et feilspor. De kongelige har aldri vært noen vanlig, norsk familie.

Kommentar

Folkelighet er et bærende element i fortellingen om det norske kongehuset. Utgangspunktet var et tydelig politisk grep. Folkeavstemningen om monarki eller republikk i 1905 (formulert som et ja eller nei til den danske prinsen Carl) handlet ikke bare om konstitusjonell styreform. Den ga også den nye kongen, Haakon 7., et politisk mandat fra folket. Arvekongedømmet ble, ironisk nok, videreført gjennom en demokratisk prosess. I hele resten av sin levetid forble Haakon en intenst politisk konge. Innenfor grunnloven, ja vel, men ofte i dens ytterkant. Det norske kongehuset har aldri latt seg politisk kastrere slik tilfelle er med det svenske.

Denne posisjonen er mulig fordi kongehuset opptrer med stor politisk kløkt i utøvelsen av sin rolle. Denne rollen hviler på en særnorsk forestilling: At det er mulig å forene det opphøyd kongelige med det enkelt folkelige. Tilsynelatende er dette rollespillet en stor suksess. Det skyldes nok at konstruksjonen sammenfaller med verdier som ofte betraktes som typisk norske: Du må gjerne være rik, mektig, pen og privilegert, men ikke tro at du er noe. Glansen fra det opphøyde lever av folkets varme.

Skisporten var inngangen til Kongelig Norsk Folkelighet (KNF). Den nye kongefamilien gikk på skiskole hos Fridtjof Nansen og lot seg fotografere i fullt utstyr. Haakon med sixpence og epleknickers rundt tynne bein, Maud i skjørt og hatt og med en stav. Men framfor alt husker vi det berømte bilde av Olav i svevet. Han lettet fra hoppet i Holmenkollbakken som en dansk-engelsk prins, og tok nedslag som rotekte norsk skiløper. Alt dette skjedde lenge før PR-byråene fikk i oppdrag å kreere maktens image.

Hele veien til vår tid er brolagt med folkelige kontaktpunkter. Ingen bygd eller bakevje er for liten eller avsides for kongelig besøk. Kongefamilien bygger og vedlikeholder sin supporterklubb med hyppige besøk på grasrota og gjennom inkluderende politiske budskap. Den er raskt og tydelig på plass under nasjonale katastrofer og kriser, sliter idrettstribunene, omgås minoriteter av alle slag og vifter med flosshatten på slottsbalkongen.

Samtidig er det noe som skurrer. Bare personlige republikanere av den sureste sorten vil benekte at kongefamilien håndterer den folkelige siden av sin rolle på en effektiv måte. Samtidig er det ikke kvaliteten i framførelsen som er det viktige. Det viktige er å forstå at dette er en rolle og en forpliktelse. Den kongelige familie lever liv så langt fra det folkelige som det er mulig. Den bader i privilegier, rikdom, luksus og bekvemmelighet. Når snorene er klippet, barna med blomsterbukettene har neiet sjenert og de stive samtalene med respektfulle lokalpolitikere er over, velger de kongelige en helt annen omgangskrets. For en stor del består den av landets økonomiske, politiske og kulturelle elite. Folkeligheten er jobb og vedlikehold av omdømmet.

Det er en håpløs og romantisk illusjon å tro at de kongelige kan være en «moderne, vanlig familie», slik silkerepublikaner og DN-kommentator Kjetil B. Alstadheim synes å tro. Det er like dumt å bli så dypt forarget over det kongelige skolevalget som Ap?s Martin Kolberg. Den sosialdemokratiske klippen fra Lier mener foreldrevalget er et skritt i retning av å avvikle monarkiet. Legger man den tankegangen til grunn, tar det ikke lang tid før sosialdemokratiet er nedlagt. I partieliten er det vanlig å sende barna til alternative skoler, f.eks. gjelder det opphøyde familier som Stoltenberg og Støre.

At den norske kongefamilien framstår som mer egalitær og folkelig enn fyrstehusene ute i Europa, skyldes ikke bare en bedre demokratisk forståelse. Det er også en dyd av nødvendighet. Grunnloven av 1814 forbød nye adelstitler og i 1821 ble adelen avskaffet. I 200 år har konseptet arvelige privilegier blitt betraktet som unorsk. Likevel liker vi å la oss blende.

Da kong Olav gikk på trikken under oljekrisen i 1973, med anorakk og bikkje, ble det framstilt og oppfattet som en enestående handling. Som essensen av landet Norge. At mannen hadde reist i landauer og limousin i 70 år, ble visket vekk. Slik vil det fortsette så lenge folkeeventyret om kongehuset blir fortalt og akseptert.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook