KJELL INGE RØKKE:  Ap-vennen Røkke fikk lukratuve trålkvoter mot å sikre mottakene råstoff hele året. FOTO: Erik Hattrem
KJELL INGE RØKKE: Ap-vennen Røkke fikk lukratuve trålkvoter mot å sikre mottakene råstoff hele året. FOTO: Erik HattremVis mer

Den farlige fisken

Kjell Inge Røkke har startet fiskekrig i Nord-Norge. Det er en dristig strategi.

DET ER GÅTT 10 ÅR siden Kjell Inge Røkke gjorde sitt inntog i nordnorsk fiskerinæring til stående ovasjoner fra ordførere og hvitkledde filetarbeidere rundt i ulike fiskevær. Aker ble sett på som det eneste reelle alternativ for å sikre fiskeforedling og bosetting. Med Ap's støtte fikk Røkke 30 lukrative trålkvoter. Politikerne, også Arbeiderpartiet, la alle eggene i en kurv. Planen var at «Ap-vennen Røkke» skulle sørge for aktivitet på mottakene ved å sikre dem råstoff hele året. Vi snakker om Norges nest viktigste næring med hensyn til verdi - på lengre sikt antakelig den viktigste.

ENKELTE AV TRÅLKVOTENE følges av leveringsplikt. Hva har skjedd? Stikk i strid med intensjonene blir mindre og mindre av fisken levert til mottakene på land. Den sendes i stedet med såkalte «frysehotell» direkte ut på det globale markedet.

PÅ MINE REISER i mitt gamle hjemfylke Finnmark har jeg de seinere år merket en stadig større irritasjon og spenning knyttet til utformingen av fiskeripolitikken. Applausen for Røkke har lagt seg. Når stillheten senker seg over filethallene, og frykten for nedleggelse og fraflytting griper tak, rettes aggresjonen helt forståelig mot Røkke og politikerne.

VI ER PÅ VEI INN i et valgår, og for Arbeiderpartiet og regjeringskameratene er dette en alvorlig sak. Fiskeridirektoratet har gitt Aker Seafoods fiskerinekt for flere trålere i mange måneder for brudd på leveringsplikten. Aker har anket, og sanksjonene er ikke iverksatt. Paradoksalt nok vil straffen ramme de som politikerne vil hjelpe - filetarbeiderne. Resultatet er mer trøbbel for regjeringen: LO reagerer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FISKERIMINISTEREN varsler nå at ordningen med leveringsplikt for trålerne skal skjerpes. I nord sier den markante Hammerfest-ordfører Alf E. Jacobsen at Røkke om nødvendig må levere tilbake fiskekvotene. Spørsmålet er bare hvem Jacobsen tror står klar til å overta? Nå sier Jacobsen at Røkke aldri hadde fått tak i kvotene dersom man hadde vist at han ønsket å skille trålerne ut i eget selskap. Det har vært en grunnleggende forutsetning i norsk fiskeripolitikk at industribedrifter som også eier og driver fiskefartøy, skal sikre anleggene på land råstoff. Når man nå ser resultatet høres det ut som tidenes fiskeskrøne. Røkke eier så godt som hele fiskeindustrien i Finnmark. Men den gang - i 2002 - ikke bare svelget politikerne agnet han la ut - men hele trålposen.

AP KAN TIL EN VISS GRAD skylde på Høyres fiskeriminister Svein Ludvigsen. Det var han som ga fiskebåtrederne anledning til å kjøpe seg evigvarende kvoter. Og det var han som lempet på bestemmelsene om leveringsplikt, og i stedet innførte det som het tilbudsplikt. Problemet ser vi nå når den som eier fartøyene også eier landanleggene.

Kritikerne den gang påpekte det etisk problematiske ved det som skjedde. Fisk har historisk sett tilhørt fellesskapet i dette landet. Men nå solgte man ut en nasjonal, verdifull naturressurs - en begrenset råvare som må forvaltes med omhu.

FRA Å VÆRE EN alliert av den sosialdemokratiske familien, har Kjell Inge Røkke brått blitt en kravstor og farlig motpart. Han endrer spillereglene når det passer hans egne interesser. Nå sier han rett ut at leveringsplikten som fulgte trålerkonsesjonene gjør virksomheten ulønnsom. Derfor vil han legge ned fiskebruk og konsentrere virksomheten på land til et sentralanlegg. Røkke kaller det uansvarlig å gå mot en slik omstrukturering av næringen. Som vanlig er milliardæren fra Molde meget utfordrende og direkte i sin språkbruk. Han skjeller ut Hammerfest-ordføreren, men det er regjeringen som er den endelige adressen.

DET SISTE DEN rød-grønne koalisjonen trenger er et nytt uroområde. Det gjelder i særlig grad Nord-Norge hvor den har gjort store politiske investeringer. Satsingen på nordområdene er en av de få strategiske grep regjeringen har utviklet og gjennomført. Uten en fungerende fiskeripolitikk har denne satsingen liten troverdighet.

En ren høstingspolitikk som bare flytter Nord-Norges ressurser ut av landsdelen, skaper ikke utvikling. En slik linje er heller ikke politisk bærekraftig.

NORD-NORGE FÅR økt strategisk betydning i tiåra framover. Det gjelder olje, gass og mineraler, men i enda høyere grad ressursene i havet. Hele landets framtid er knyttet til at vi forvalter, kontrollerer og utvikler kysten og de enorme havområdene som er under norsk jurisdiksjon. Næringene nordpå må selvsagt bygge på en lønnsom utnyttelse av menneskelige og materielle ressurser. Det må også være en lønnsomhet som har et bredere fundament enn Kjell Inge Røkkes driftsregnskap og balanse.

I NORD-NORGE er det tett sammenheng mellom bosetting, næringsutvikling, sikkerhetspolitikk og en troverdig suverenitetsutøvelse. Åpnes det for fraflytting og forfall, svekkes den nasjonale kontrollen. Derfor må også næringspolitikken ha et strategisk perspektiv. Lønnsomme næringer knyttet til lokale ressurser er nøkkelen. I særlig grad gjelder det fisken. Kjell Inge Røkke kan endelig ha løftet den opp på et sted hvor hele nasjonen ser fiskeripolitikkens betydning. Det er ikke sikkert han vil like resultatet. Men han kan likevel ha gjort landsdelen - ja, hele Norge - en tjeneste. Det er på høy tid at fisken blir en hovedrett også i politikken.