Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den farlige latteren

TV2s Davy Wathne og Siri Lill Mannes avslutter alle nyhetssendinger med vittigheter. På den måten ufarliggjør de nyhetene og latterliggjør alvoret.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

VERDEN

er kanskje mer komplisert nå. Før var det nok med én nyhetsoppleser på tv.

Så ble det brakt to nyhetsankere inn i studio. Daværende Dagsrevy-sjef Viggo Johansen og NRK var først ute, men det tok ikke lang tid før TV2 fulgte etter med å bringe flere stemmer og ansikter på skjermen.

Nyhetsankerne formidler ikke bare hver sin type nyheter, de snakker også sammen. Ankerne forsøker å prate som vanlige folk i gata, men klarer det aldri, fordi samtalen er konstruert, kanskje til og med lest opp fra en skjerm bak kamera.

Den lette samtalen skal gjerne si det alle tenker, og kommentarene blir ofte følelsesladet og har så godt som ingen informasjonsverdi. Samtalen virker å ha som mål å lede til neste innslag, som kommer før eller siden likevel.

TV-SEERNE

har etter hvert vent seg til et muntert innslag, gjerne en kuriositet eller en nyhet om dyr mot slutten av nyhetene. Etter innslaget ler og spøker ankerne seg imellom. Davy Wathne forteller en vittighet, og kollega Siri Lill Mannes sprekker. Dermed forsøker de å løse opp stemningen gjennom et slags katarsis, slik at tv-seerne igjen kan gli tilbake til det kollektive velbehaget. På den måten uthuler de også alvoret.

Vitsen og latteren ser ut til å være bevisst spontan. Nyhetssendingene er som kjent svært viktige for tv-kanalene. De som har flest seere under nyhetene, får gjerne også flest seere resten av kvelden. TV-seerne skal forenes - gjerne gjennom latteren. Rett før været, og for TV2s vedkommende - reklamen - der seerne ofte presenteres for den kjøpsutløsende humoren.

DEN LEDIGE TONEN

i tv-studio er problematisk på mer enn en måte. Det åpenbare problemet er at småpraten fører til mindre tid til selve nyhetsinnslagene. Samtidig er flere nyhetsankere med på å forsterke den autoritative presentasjonsformen av nyhetene. TV-seerne får en opplevelse av at det er flere som har stått for utvelgelsen av dagens viktigste hendelser. At det er et riktig tidsbilde av hvordan «vi» nordmenn ser verden. Er verden blitt mindre viktig, siden nyhetsankerne bruker sendeflata på å småprate? Noen ganger i munnen på hverandre?

Sigmund Freud mente at vi forteller vitser og ler av dem, fordi vi har et behov for å slippe unna denne jævlige verden en kort stund. All humor er derfor svart humor, mente han.

Men hvordan

forholder seerne seg til de alvorlige ansiktene og dype stemmene til nyhetsankerne når de tragiske hendelsene blir formidlet? Noen ganger er det nettopp alvoret i en presentasjon, som ufrivillig framstår som det egentlige komiske. På grunn av den ofte konstruerte lettsindigheten, kan også alvoret synes påtatt. Selv om det ikke er det.

Nesten ingenting er verre for en tv-kanal, enn at de på skjermen har det morsommere enn de som ser på.