POPULISTER: To kjente norske populister som ifølge kronikkforfatteren utfordrer rettssystemet i Europa og bidrar til å undergrave det, Frp-profilene Sylvi Listhaug og Per Sandberg. Foto: Ned Alley / NTB Scanpix
POPULISTER: To kjente norske populister som ifølge kronikkforfatteren utfordrer rettssystemet i Europa og bidrar til å undergrave det, Frp-profilene Sylvi Listhaug og Per Sandberg. Foto: Ned Alley / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Populisme

Den farlige populismen

Rettsstaten gjelder bare hvis den passer inn i Sylvi Listhaugs eget bilde.

Meninger

Det er mye snakk om populisme i dagens norske politiske debatt. Uttrykket brukes i hytt og vær, om alt og alle man ikke liker, om dem som utfordrer tradisjonell tenkning og dem som tar kontroversielle standpunkter.

Slik blir populismen alt og ingenting. Den blir ufarliggjort, Vi klarer ikke å se hva som er den ekte populismen, som ofte har banet veien for autoritære utviklingstrekk.

GENERALSEKRETÆR: Thorbjørn Jagland.
GENERALSEKRETÆR: Thorbjørn Jagland. Vis mer

I den norske debatten er det gjerne småpartiene som får merkelappen. Senterpartiet er populistisk fordi partiet spiller på misnøye med sentralisering og ulv. Miljøpartiet er populistisk fordi partiet utfordrer oljenæringen og inntar urealistiske standpunkter i miljøpolitikken. Fremskrittspartiet fordi man tar til orde for en restriktiv innvandringspolitikk. Og så videre, og så videre ...

Den gjengse oppfatning synes å være at å spille på populære standpunkter i visse deler av velgerfolket, bruke følelser og høy retorikk, er ensbetydende med å være populist. Med et slikt utgangspunkt blir i grunnen alle partier populistiske. De spiller alle på følelser og dyrker standpunkter som «deres» del av velgerflokken liker.

Men det er jo dette demokratiet handler om, at folks ulike preferanser blir representert. Så blir det styrkeforholdet i valg mellom de ulike preferansene som avgjør hva som blir resultatet i konkret politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Slik sett er for eksempel Senterpartiet og Fremskrittspartiet ikke mer populistiske enn de andre partiene. Motstand mot ulv og sentralisering er legitimt. Innvandringsmotstand eksisterer i deler av det norske folk.

Vi husker Einar Gerhardsens ord fra EF-kampen i 1972 om at hvis ikke Arbeiderpartiet hadde hatt EF-motstandere måtte partiet ha skaffet seg noen.

Men deler av Fremskrittspartiet er likevel i en særstilling, for den historisk farlige populismen er den som deler befolkningen inn i den opprinnelige etnisk rene mot alle de andre som truer dette folket. Folket er i deres forstand en homogen masse som er under trussel fra de andre. «Vi, og bare vi, forsvarer folket. Og fordi vi representerer ‘folket’ har vi rett til å sette til side alle som begrenser vår egen makt til å gjøre som dette folket vil.»

Det er et karaktertrekk ved den reelle populismen at den forsøker å delegitimere alle andre som står i deres vei: media, sivile organisasjoner, domstoler og internasjonale forpliktelser. Alle disse representerer hindringer for deres egen utøvelse av makt. Særlig domstolene er skyteskive.

Menneskerettighetene, slik de er nedfelt i FNs universelle menneskerettighetserklæring og konkretisert gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, danner særlige begrensninger. Derfor blir Menneskerettighetskonvensjonen i økende grad utsatt for angrep – og undergraving – ved å ved å spre desinformasjon ut i befolkningen.

Det er her Sylvi Listhaug og andre deler av Fremskrittspartiet kommer inn i bildet. Per Sandberg sa for eksempel for en tid siden at Norge selv kan velge hvilke dommer Menneskerettighetsdomstolen under Europarådet kan gjennomføre, hvis det er i vår (folkets) interesse.

Dette strider fundamentalt mot rettsstatens prinsipper, der domstolenes avgjørelser er bindende. I tillegg harselerte han med dommerne som en «samling akademikere som fratar oss muligheten til å beskytte folket».

Sylvi Listhaugs utsagn nylig om at Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er et hinder for å beskytte egen befolkning er en del av denne populismen. Rettsstaten gjelder bare hvis den passer inn i hennes eget bilde.

Civita og Aftenposten, på kommentarplass, har forsøkt å forklare dette, gjøre det penere og snillere enn det er: Listhaug bare utfordrer Konvensjonen, heter det. Men når liknende tale skjer i Ungarn eller Polen har pipa en annen lyd. Sannheten er at mange mørke krefter i Europa «utfordrer» rettssystemet i Europa på den samme måten og bidrar dermed til å undergrave det.

Hvis Listhaug ønsker å fengsle alle som har fått avslag på sine asylsøknader til de er sendt ut av landet, må det vedtas en lov som gjør dette mulig. For – det er fire artikler i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen som aldri kan fravikes, heller ikke i krig eller under unntakstilstand. Det gjelder artikkel 7 om forbudet mot å straffe noen uten grunnlag i en lov, samt forbudet mot dødsstraff (artikkel 2), tortur (artikkel 3) og tvangsarbeid (artikkel 4).

En egen lov må altså til for å gjøre det Listhaug vil. Men å gjøre alle som har fått avslag på sin asylsøknad til kriminelle og fengsle dem på kollektiv basis strider mot prinsippet om forbud mot kollektiv avstraffelse. Det vil være mer enn å utfordre Menneskerettighetskonvensjonen.

Vi ser autoritære trekk ved populismen over hele Europa. Angrep på Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen var sentralt i Marine Le Pens valgkamp. Dansk Folkeparti har lenge spilt den samme melodien. Det er særlig artikkel 8 i Konvensjonen som får gjennomgå, fordi denne er et hinder for å gjennomføre den politikken man ønsker når det gjelder familiegjenforening. Jeg har grunn til å tro at det er denne artikkelen også Fremskrittspartiet tenkte på da man fikk Stortinget til å vedta at internasjonale konvensjoner på flyktningområdet må revideres.

En yndet påstand er at menneskerettighetskonvensjonen hindrer medlemsstatene i å beskytte sin egen befolkning.

Etter angrepene i New York ble det sagt fra øverste hold i USA det som Listhaug nå sier. Dette ble en ulykke for verden. Tortur i Abu Ghraib fengslet gikk verden rundt og ble effektivt brukt i terrornettverkenes propaganda.

Europa har mange problemer knyttet til terrorbekjempelse. Det at vi respekterer menneskerettighetene er ikke et av dem.

Det er grunn til å være på vakt nå.

Når noen nå tar til orde for å endre internasjonale konvensjoner fordi de hindrer flertallet i utføre sin politikk, kan vi fort komme på skråplanet For lovene og konvensjonene er jo der for å sikre grunnleggende rettigheter og standarder, når de er under press. I solskinnsvær trenger vi dem ikke, men de må forsvares da også slik at de kan være et vern i vanskeligere tider.