FOR ENKELT: Vår kritikk av eventuelle feil hos Donald Trump må ikke begrense seg til å rose Barack Obama, skriver kronikkforfatteren. Foto: DPA / NTB Scanpix
FOR ENKELT: Vår kritikk av eventuelle feil hos Donald Trump må ikke begrense seg til å rose Barack Obama, skriver kronikkforfatteren. Foto: DPA / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Presidentskiftet i USA

Den farlige romantiseringen av Obama

En skeptisk holdning til Trumps politikk må ikke innebære en skjønnmaling av Barack Obamas presidenttid.

Meninger
Hedda B. Langemyr, Norges Fredsråd
Hedda B. Langemyr, Norges Fredsråd Vis mer

De siste dagene har det blitt skrevet mye om maktskiftet i amerikansk politikk. Donald Trumps tale anklages for å være «splittende» og kroppsspråket «truende», med knyttnevebruk og liknende fakter. Og ser vi på Trumps uttalte politikk, så er det grunn til å være skeptisk og avventende.

Men en skeptisk holdning til Trumps politikk må ikke innebære en skjønnmaling av Barack Obamas, slik vi nå ser tendenser til. Obamas presidenttid var på den internasjonale arenaen full av kritikkverdige forhold. Det er viktigere enn på lenge å diskutere disse, så ikke vår kritikk av eventuelle feil hos Trump begrenser seg til å rose Obama.

Mange husker George W. Bush som en krigspresident. Kjente sitater som «enten er du med oss, ellers så er du med terroristene» sender fortsatt gysninger nedover ryggen på de av oss som mener verden er mer komplisert enn som så. Like fullt glemmer man at der hvor Bush startet to kriger med kongressens støtte, har Obama i forskjellige former fortsatt disse, og attpåtil startet enda flere uten å søke kongressen om støtte. I 2016 alene slapp USA 26000 bomber over ni forskjellige land. De aller fleste av dem land USA ikke har noen formell krigserklæring mot.

Men Obamas krigsiver drukner i Trump-kontroverser. Hadde det ikke vært for at Trumps twitterkonto får oss til å skjelve i buksene og ønske Obama tilbake i Det hvite hus sporenstreks, er sannsynligheten stor for at verden snarere ville husket Obama som drone-presidenten. Under Obama har USAs dronekrigføring tiltatt kraftig. De ubemannede fartøyene er svært kostbare, men minker muligheten for at amerikanske liv kan gå tapt, og er dermed mer politisk gangbart i et USA hvor folk ikke lenger tar lett på at egne borgere brukes som kanonføde i andre land. Siden 2009 har Obama, i kraft av å være president og øverstkommanderende for USAs væpnede styrker, vært direkte ansvarlig for mer enn ti ganger så mange drap ved bruk av droner som Bush i sin tid var – de aller fleste i Pakistan, Jemen og Somalia, som alle har til felles å ikke offisielt være i krig med USA. De som drepes av amerikanske droner i disse landene er derfor å regne som utenomrettslige henrettelser, og både i strid med den amerikanske grunnloven og folkeretten. Likevel har dette hele veien vært en sentral del av Obama-doktrinen. Trump vil selvsagt arve denne presedensen.

Libyakrigen står også som en utenrikspolitisk fadese, noe også Obama har innrømmet. I mars 2011 valgte et knapt flertall i FNs sikkerhetsråd etter påtrykk fra Den arabiske liga å vedta en «flyforbudssone» over Libya, angivelig for å beskytte sivile fra vold fra diktatoren Muammar al-Gadaffi. At påstandene om «folkemord» og «massakrer» på sivile var sterkt overdrevne, eller i verste fall rent oppspinn, var mindre viktig. Ei heller ble det gjort noen reelle forsøk på å få på plass en fredelig løsning, slik det er påkrevd i henhold til FN-pakten.

Det mest kritikkverdige var likevel kanskje at Obama valgte å ikke konsultere Kongressen i forkant. En av begrunnelsene var blant annet at USA ikke hadde «boots on the ground», og at det dermed ikke var overhengende fare for amerikanske liv. Her burde alarmklokkene gått for en småstat som Norge. Hva slags verden legges det opp til når den utøvende makt i en supermakt kan droppe å søke støtte i parlamentet med begrunnelsen at krigen ikke vil skade ens egne borgere? Hva ville vi sagt om Russland eller andre hadde sagt noe liknende?

I konflikten mellom Israel og Palestina lå også Obama på samme linje som Bush. I 2011 la Obama ned veto mot en moderat resolusjon som fordømte israelske bosettinger på Vestbredden. At han før jul valgte å avstå fra å stemme da en liknende resolusjon var oppe, endrer ikke det faktum at Obamas presidenttid har bestått i å holde en beskyttende hånd over Israel og samtidig gradvis øke den finansielle bistanden til landet. Obamas linje her var ikke stort annerledes enn Bush sin.

I 2009 mottok Obama Nobels fredspris. Nobelinstituttet la vekt på Obamas innsats for kjernefysisk nedrusting i sin begrunnelse. I begynnelsen ble det gjort noen framskritt, blant annet ved New START-avtalen med Russland, som søkte å begrense de to stormaktenes strategiske kjernefysiske missil-siloer. Senere har atomvåpenkampen i USA strandet, med den konsekvens at Donald Trump nå arver George W. Bush’ planer om et såkalt «rakettskjold» i Øst-Europa. Et slikt skjold vil forrykke den kjernefysiske balansen i USAs og Natos favør, og dermed gi dem muligheten til å utøve press via trusler mot russerne. Disse vil dermed unektelig svare med å forsøke å ruste opp med andre kapasiteter. Nedrustningsarbeidet som ga Obama fredsprisen henger i en tynn tråd som følge av hans neglisjering av denne formen for opprusting.

Norges Fredsråd mener det ikke er lurt verken å svartmale eller romantisere. Obamas utenrikspolitikk hadde sine positive sider, og det vil forhåpentligvis Trumps også ha. Ingen av oss er tjent med at virkeligheten tilsløres av politisk eller ideologisk regisserte narrativ. Vi må huske hva Obama faktisk sto for, dersom vi skal ha noe håp om å følge opp Trump på en edruelig måte. Nesegrus beundring vil ikke tjene et slikt formål.

SE FORSKJELLEN: Donald og Melania Trumps oppførsel under innsettelsen forrige uke, har blitt grundig analysert av seerne. Flere har lagt merke til at den ferske presidenten er «dårligere» enn sine forgjengere i akkurat denne situasjonen. Video: AP / CNN / Foto: Sipa USA/ Ap Vis mer