Den filmindustrielle revolusjonen

Oscar-utdelingen i april 1968 markerte starten på Hollywoods eget sekstiåtteropprør.

I fjor introduserte vi filmer med stygge ord. I år gir vi deg bildene til å illustrere dem, spøkte konferansier Bob Hope med dårlig skjult avsky, Oscar-kvelden for 40 år siden. Den aldrende komikeren så med vemmelse på utviklingen og kunne rett og slett ikke forstå hvordan den voldsforherligende «Bonnie and Clyde» var blitt nominert til beste film, eller hvorfor debutanten Dustin Hoffman, med sitt underlige utseende, hadde blitt nominert til beste skuespiller. Alt var ikke helt som det pleide.

I den nye kloke boka «Pictures at a Revolution» beskriver filmjournalisten Mark Harris hvordan det mektige studiosystemet - som hadde eksistert omtrent uendret siden 30-tallet - brøt sammen på slutten av 60-tallet, og ble erstattet av en ny generasjon selvbevisste filmskapere, skuespillere, og filmer. Og Oscar-utdelingen i 1968 var kvelden som for alvor synliggjorde dette vannskillet.

Tre år tidligere hadde Jane Fonda invitert til en storslått 4. juli-fest i sin villa på stranden i Malibu. Som datter av en filmstjerne var hun født inn i stjernelivet og hennes nettverk var følgelig imponerende. Til stede var kremen av Hollywoods adel: Gene Kelly og Lauren Bacall, regissørene William Wyler og George Cucor, mogulen Darryl Zanuck og selvfølgelig patriarken selv, Henry Fonda. Men i strandkanten samlet det seg også en gruppe mindre kjente og langt mer jevnaldrende av Jane for å lytte til en konsert med The Byrds, innleid for anledningen. Den unge selvbevisste stjernen Warren Beatty drakk øl og minglet med en konstant jointrøykende Dennís Hopper og Janes bror Peter Fonda. Teaterregissøren Mike Nichols hadde nettopp ankommet vestkysten fra New York og lot seg underholde av møtet med en ny og fremmed kultur. Komikeren Buck Henry minnes at festen «hadde en voksenseksjon, og en ungdomsseksjon der alt det morsomme foregikk». På et tidspunkt forlot den 60-årige Henry Fonda sine gråhårete og etablerte kolleger som hadde samlet seg innerst i huset, og skrek inn i øret til sin marihuanahøye sønn: «Kan du ikke få dette bandet til å spille lavere!»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samme generasjonsgapet som åpenbarte seg på festen til Fonda, skulle i løpet av de kommende åra endre Hollywood til det ugjenkjennelige. Mark Harris er selvsagt ikke den første til å påpeke filmrevolusjonen fra «Old Hollywood» til «New Hollywood». Filmhistorikere som Thomas Schatz og Peter Biskind har teoretisert og popularisert fortellingen om dette skiftet, ikke minst med sistnevntes bestselger «Easy Riders, Raging Bulls» fra 1998. Harris’ bok skiller seg likevel ut ved å ta utgangspunkt i det som viser seg å være en ytterst eksemplarisk case: de fem Oscar-nominerte filmene for beste film i 1968: «Dr. Dolittle», «Guess Who’s Coming to Dinner», «In the Heat of the Night», «The Graduate» og «Bonnie and Clyde». På hvert sitt vis eksemplifiserer de sin del av et generasjonsmessig, politisk og estetisk spektrum: fra det gamle til det unge, fra det konservative til det radikale, fra det velprøvde til det vovete og friske.

Til høyre for midtgangen under oscarshowet (i mer enn geografisk forstand) satt representantene for kveldens dyreste nominerte film: «Dr. Dolittle» handlet om en lege som kunne snakke med dyrene. Musikalen var en anemisk representant for det gamle (og døende) Hollywood, og det måtte enorme mengder «wining and dining» på filmstudioets regning for å få den nominert. «Dr. Dolittle» var også kulminasjonen av en fullstendig feilslått strategi fra studioenes side. Tre år tidligere hadde de kommersielle suksessene «Mary Poppins» (1964), «My Fair Lady» (1964) og ikke minst «The Sound of Music» (1965) skapt en grenseløs tro på at familieorienterte storproduksjoner var veien å gå. Med et blindt øye for de motkulturelle strømningene på midten av 60-tallet, satset alle de store filmselskapene på muntre og svinedyre musikaler.

Under Oscar-utdelingen var det for lengst klart for alle involverte fra Fox-studioet at «Dr. Dolittle» var en kommersiell og kunstnerisk katastrofe. Deres resignasjon markerte på mange måter begynnelsen på slutten til både den storslåtte familieorienterte filmmusikalen som filmgenre og den tradisjonelle studiomodellen som produksjonsform. De trengte ikke se lenger enn til venstre for midtgangen for å få øye på framtida.

Der satt nemlig folkene bak «Bonnie and Clyde». Arthur Penns forrykende gangsterdrama brøt med de fleste av Hollywoods inngrodde konvensjoner. Filmens lave budsjett, dens omfavnelse av fransk nybølgeestetikk, eksplisitte beskrivelse av vold og unektelige sympati for to morderiske bankranere, opplevdes som et slag i trynet for mange av de gamle traverne i bransjen.

For selv om «Bonnie and Clyde» handlet om et gangsterpar på begynnelsen av 30-tallet, traff den en nerve i tidsånden. 30-åringen Warren Beatty (som også var noe så uvanlig som filmens produsent) og Faye Dunaway personifiserte i sine tittelroller den gryende motviljen blant datidas unge til alt som smakte av autoriteter og tradisjoner.

TRAFF EN NERVE: Arthur Penns heftige gangsterdrama «Bonnie and Clyde» (1967) brøt med de fleste av Hollywoods inngrodde konvensjoner. Warren Beatty spilte Clyde Barrow og Faye Dunaway Bonnie Parker. En nyrestaurert spesialutgave av filmen  er nettopp kommet på dvd. Foto: NFI
TRAFF EN NERVE: Arthur Penns heftige gangsterdrama «Bonnie and Clyde» (1967) brøt med de fleste av Hollywoods inngrodde konvensjoner. Warren Beatty spilte Clyde Barrow og Faye Dunaway Bonnie Parker. En nyrestaurert spesialutgave av filmen er nettopp kommet på dvd. Foto: NFI Vis mer

På samme måte som Penn så for seg at Bonnie og Clyde var i opposisjon til det etablerte, betraktet «The Graduate»-regissør Mike Nichols den fremmedgjorte studenten Benjamin (Dustin Hoffman) som representant for en generasjon som ikke lenger vil spille i henhold til foreldrenes regler. Med sitt Simon and Garfunkel-soundtrack og sin provoserende slutt - der Benjamin jager vekk en illsint foreldregenerasjon med et stort forgylt kors og stikker av med bruden - hadde filmbransjen i Hollywood endelig funnet fram til en stemme som appellerte til en ung generasjon, drøye 10 år etter Elvis.

Noen dager før Oscar-utdelingen hadde verden blitt rystet av en sjokkerende nyhet. Drapet på borgerrettsforkjemperen Martin Luther King 4. april 1968 var en grusom påminnelse om hvor sterkt rasismen fremdeles sto i USA på 60-tallet. Betimelig nok, var det også temaet for to av de Oscar-nominerte filmene det året: den ene sett gjennom øynene til det gamle Hollywood, den andre med det mer nådeløse og mindre sentimentaliserende blikket til en yngre generasjon. Begge hadde hyrt inn Hollywoods eneste svarte filmstjerne på 60-tallet: Sidney Poitier.

Med både Katharine Hepburn og Spencer Tracy på rollelista hadde «Guess Who’s Coming to Dinner» dype røtter i studioæraen. Den var til alt overmål skutt utelukkende i studio, med klossete utescener der en malt vegg utgjorde San Franciscos skyline. Og regissør Stanley Kramers prisverdige liberale agenda til tross: historien om en svart lege som drar til middag til sine framtidige hvite svigerforeldre for å spørre om datterens hånd, hadde selv i 1968, et noe arkaisk premiss.

Da virket kveldens siste nominerte, Norman Jewisons sobre kriminaldrama «In the Heat of the Night» langt mer relevant og oppdatert, om enn ikke spesielt vågal. Her spilte Poitier en genial svart detektiv fra Philadelphia som blir involvert i en drapsetterforskning i en rasistisk småby i Mississippi.

Det var aldri aktuelt for Jewison og den normbrytende fotografen Haskell Wexler å skyte filmen i studio, men det viste seg likevel umulig å filme i sørstatene. På slutten av 60-tallet var det fremdeles alt for farlig for en svart filmstjerne å vise seg noe særlig sør for Mason-Dixon. Løsningen ble en småby i Ohio. Hollywood vil aldri være i front når det gjelder kunstnerisk eller politisk dristighet. Konserverende krefter som profitthensyn og boikottrusler holder utviklingen i sjakk.

Slik sett var det ikke overraskende at «In the Heat of the Night» til slutt stakk av med Oscar for beste film. Den er en eneste stor brubygger av en film: mellom svarte og hvite, og mellom det gamle og nye Hollywood. Men denne aprilkvelden i 1968 hadde filmindustrien likevel fått en smak av framtida. Den tilhørte en helt ny generasjon og navn som Coppola, Scorsese, Lucas, Altman, i tillegg til Penn og Nichols. Rock’n’roll-generasjonen hadde inntatt filmbyen. Og de hadde kommet for å bli.



Ulrik Eriksen er filmskribent.

Den filmindustrielle revolusjonen