Anmeldelse: Toril Brekke, «Dement diamant»

Den forjævlige alderdommen

Toril Brekkes nye roman skildrer aldring og demens fra pårørendes perspektiv.

MOR OG DATTER: En gang sto Toril Brekkes mor og malte med håret hengende løst. Så sank hun sammen. Når Brekke forteller den vonde historien om morens sykdom, har hun valgt romanformen. Foto: Hans Arne Vedlog
MOR OG DATTER: En gang sto Toril Brekkes mor og malte med håret hengende løst. Så sank hun sammen. Når Brekke forteller den vonde historien om morens sykdom, har hun valgt romanformen. Foto: Hans Arne Vedlog Vis mer
Publisert

Det er crazy at pensjonister må ta seg av sine oldingeforeldre, sier en pårørende i Toril Brekkes nye bok «Dement diamant». Kafka-aktig og Catch 22 er andre karakteristikker som ofte brukes når folk stanger hodet i veggen mot et byråkratisk hjelpeapparat. Det er skrevet hjerteskjærende sakprosa og rasende debattbøker om norsk eldreomsorg. Toril Brekke har valgt romanformen.

Brekke er en dreven forteller. Hun har en lang merittliste med oppvekstromaner, historiske romaner, slektsromaner og utvandrerromaner bak seg. I 2002 utga hun biografien «Paal Brekke. En kunstner. Et liv», et nærgående portrett av sin far, den kjente lyrikeren Paal Brekke. Nå skriver hun om sin mor, men i en delvis fiksjonalisert form.

Maleren Bjørg

Hun skriver om sin mors demens. Om maleren Bjørg Brekke som en gang sto foran staffeliet i malerfrakk full av fargeflekker og håret hengende løst og langt nedover ryggen. Som en gang gnistret av farger og jubel og temperament. Nå er hun «sunket sammen til noe lite», skriver datteren: «Øynene hennes får meg til å tenke på rosiner, de virker kantete i formen, forvirrede og annerledes enn før; for hun aner ikke hvor hun er.»

Det er en vond historie fra en lite flatterende intimsfære hun vil fortelle, men hun vil samtidig skåne både seg selv og moren for utleveringer: «Derfor må jeg fortelle ved hjelp av stedfortredere. Noen som ikke er oss, men som opplever det samme.»

Stedfortrederen Mai

Slik kommer romanfiguren Mai inn i bildet. Hun er fabrikkarbeiderdatter fra Moss. Hun har fiolblå øyne og drømmer om å komme seg vekk og inn på Otto Treiders Handelsskole i hovedstaden. Hun er på noenlunde samme alder som Toril Brekkes mor, men lever et helt annet liv. Mai blir lykkelig gift med den sporty og sjarmerende Østre Atlet, som forsvinner i en kanoulykke når datteren deres Kitty bare er et par år gammel.

Mai og Kitty er tett knyttet til hverandre. Vi følger deres historie gjennom Kittys oppvekst, ekteskap, barn og barnebarn. Dette er underlig flatt beskrevet, nesten summarisk, som en litt overflatisk transportetappe før man når romanens egentlige anliggende, utviklingen av Mais demens og Kittys fortvilte gang fra dør til dør i byråkratiets korridorer.

Toril Brekke avbryter fra tid til annen fiksjonen ved å tre inn som jeg-person og fortelle om egne, liknende erfaringer som dem Mai og Kitty gjør seg. I et fikst grep mot slutten av romanen lar hun de to gamle kvinnene møtes i samme omsorgsbolig. De blir venninner en kort stund fordi de tror de kjenner hverandre fra tidligere. Men de roter jo begge to: «Før kalte vi deg Lise, sier Bjørg til Mai for å få noen puslebrikker til å passe.»

Å møte veggen

Beskrivelsen av Mais demens er vond og realistisk, men ikke uten varme og humor. Her veksler forvirring og trass med barnslig glede over å se småfugler i hagen. Verst er historien om møtene med såkalte hjelpere, irrgangene i bydelsbyråkratiet, hjemmebesøkene fra saksbehandlere, telefonene til Fylkesmannen som aldri blir besvart, skjemaene som må undertegnes av en dement person som ikke er juridisk i stand til å undertegne osv. Det er en helvetes papirmølle, en vollgrav av misforståelser før man endelig øyner en sykehjemsplass – og får avslag.

Det er skremmende for de gamle, og det er utslitende for de pårørende. Toril Brekke skriver: «Nå er de helt alene, for Kitty og jeg er ikke der, vi har ringt og sagt det, at vi ikke kommer på en stund, at kroppene våre har stivnet, at vi greier ikke å kjøre bil …»

Brekkes erfaringer er opprivende; å dele dem via stedfortreder svekker tidvis følelsen av autentisitet.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer