Den forsømte epidemien

Hvordan kan samfunnet medvirke til at deltagelse i arbeidslivet blir en mer positiv faktor som hindrer syk- dom og fremmer helse? Stadig flere faller utenfor arbeidslivet på grunn av helsemessige plager; vi trenger derfor mer forskning og mer kunnskapsbasert innsats for forebygging av arbeidsrelaterte sykdommer og skader.

Å ARBEIDE, i betydningen meningsfull beskjeftigelse, er noe av det beste vi mennesker kan gjøre for å holde oss friske på kropp og sinn. Likevel kan deltagelse i arbeidslivet for noen av oss gå på helsa løs. Det kan synes som om et økende antall mennesker opplever sitt arbeid som negativt for helsa og som ekskluderende når sykdom eller funksjonshemming rammer. Hvordan kan samfunnet medvirke til at deltagelse i arbeidslivet i sterkere grad blir en positiv faktor som hindrer sykdom og fremmer helse? For å få svar på det, må vi først stille spørsmål om hvor vanlige arbeidsrelaterte sykdommer og skader er i befolkningen. Antall dødsulykker i arbeidslivet er gledelig nok synkende, trolig som følge av systematisk forebyggende arbeid. I 2004 dreide det seg om 38 tilfeller. Antall yrkesskader som fører til medisinsk behandling holder seg rimelig stabilt mellom 20 000 og 25 000 i året. Men hvor mange av skadene som fører til langvarig sykdom eller uførhet, er det ingen som vet. Ifølge Rikstrygdeverkets statistikker var det ved utgangen av 2004 om lag 9 700 personer som mottok noen form for varig yrkesskadestønad, men da er også yrkessykdommene regnet med. Norske leger melder hvert år i underkant av 3 000 tilfeller av yrkessykdommer til Direktoratet for arbeidstilsynet. Det er grunn til å tro at dette tallet er for lavt fordi mange leger ikke har kunnskaper om årsakssammenhenger eller aldri har lært at arbeidsrelaterte sykdommer skal meldes. Statistikken gir uansett ikke svar på vårt spørsmål om hvor stor andel av sykeligheten i befolkningen som har sammenheng med uheldige arbeidsmiljøpåvirkninger, og egentlig kunne vært forebygget.

DET ER GJORT ulike forsøk på å besvare spørsmålet om hvor stor andel av sykeligheten som har arbeidsrelasjon. En undersøkelse fra Buskerud viste så tidlig som i 1986 at nesten halvparten av sykmeldingstilfellene hadde sammenheng med det pasientene oppfattet som tungt arbeid og at nesten en tredjedel hadde sammenheng med psykologiske arbeidsmiljøfaktorer. Fra Danmark og Sverige har senere undersøkelser vist at leger vurderer at 10-20 prosent av pasientene har arbeidsrelaterte sykdommer og plager, mens det for pasienter med muskel-skjelettlidelser var 35 prosent som ble vurdert å ha arbeidsrelasjon. I en undersøkelse som jeg for få år siden var med på ved legekontoret i Nærøy, fant vi ut at 40 prosent av de kvinnelige pasientene og 54 prosent av de mannlige mente at deres helseplager kunne være forårsaket av påvirkninger i deres arbeidsmiljø. En annen undersøkelse fra Midt-Norge fant at over 70 prosent av personer som var sykmeldt for astma, mente at sykdommen var relatert til arbeid. Når man internasjonalt har vurdert flere undersøkelser samlet, har man kommet fram til at ca 15 prosent av astmasykdom og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) og 20 prosent av lungekreft blant menn kan tilskrives skadelige arbeidsmiljøpåvirkninger. Sykdomsstatistikk ser ofte på hva vi dør av. Dette blir av noen brukt som grunnlag for å si hvor betydelige forskjellige sykdommer er. Og det er slik at de fleste av oss dør av kreft eller hjerte-karsykdom, men som regel i nokså høy alder. Det er imidlertid helt andre sykdomsgrupper som dominerer som årsak til sykefravær og uføretrygding. De to viktigste sykdomsgruppene i så måte er muskel-skjelettlidelser og psykiske sykdommer og plager som er så pass betydelige at folk faller ut av arbeidslivet. Faktisk er mer enn 60 prosent av de uføretrygdede i Norge registrert med enten en muskel-skjelettlidelse eller psykiske plager.

ANTALL PERSONER som i Norge faller utenfor arbeidslivet på grunn av helsemessige plager er dessverre økende. De sist tilgjengelige statistikker viser 302 369 på uføretrygd og 128 397 på attføring, rehabiliteringspenger eller lignende. Dessuten er det til en hver tid om lag 125 000 som er sykmeldt. Tallene viser altså at 555 766, eller i overkant av en fjerdedel av arbeidsstyrken, til enhver tid faller utenfor arbeidslivet grunnet helsemessige plager. Hvor stor andel av dette er arbeidsrelatert og kunne egentlig vært forebygget? Når vi ser på de undersøkelsene som jeg har nevnt tidligere, kan vi trygt si at 35 prosent av muskel-skjelettlidelsene og kanskje 30 prosent av de psykiske plagene som fører til uførhet er relatert til påvirkninger i arbeid så som tunge løft, ensidig gjentagende arbeid, stress, manglende tilpasning, og for noe trakassering av ymse slag. Det utgjør i tilfelle bare for de to sykdomsgruppene i overkant av 100 000 mennesker. For alle sykdommer sett under ett kan en regne med at det er arbeidsrelasjon for om lag 150 000, eller 27 prosent av de som i dag faller utenfor arbeidslivet på grunn av helseplager. En stor andel av disse kunne ha forblitt friske og fortsatt i arbeid med tidlige primærforebyggende tiltak på arbeidsplassen.

FOR Å FOREBYGGE arbeidsrelaterte sykdommer og skader må vi kjenne årsakene til disse. Vi kjenner i dag mange årsaker, men antakelig er de fleste ennå ukjente. Ved siden av økt satsing på å utnytte eksisterende kunnskap for forebygging i arbeidslivet, er det derfor også nødvendig med mer forskning på feltet, spesielt for å se på samspillet mellom arbeidsmiljøforhold, livsstil og helse. Kanskje særlig når det gjelder muskel-skjelettlidelser og psykiske plager, er det behov for økt kunnskap om årsaker som grunnlag for forebygging. For å skaffe et slikt grunnlag trengs det langt flere samarbeidsprosjekter mellom ulike deler av helsevesenet, arbeidslivet og helse- og sosialmyndighetene. Når folk først blir sykmeldt fra en arbeidsplass, er det helt avgjørende for mulighetene for å komme tilbake at fraværet ikke trekker i langdrag. Dessverre er det slik at når en person har vært sykmeldt i åtte uker, er sjansen for å komme tilbake til arbeidsplassen mindre enn 50 prosent. Derfor er tidlig intervensjon og tilrettelegging på arbeidsplassen helt avgjørende for å hjelpe sykmeldte med å komme raskt tilbake i arbeid. Dette krever imidlertid en langt mer aktiv og bevisst rolle fra helsevesenet og arbeidslivet enn det vi ser i dag.

SAMFUNNET MÅ gjøre mer for å hindre at stadig flere av oss faller utenfor arbeidslivet på grunn av helsemessige plager. Den nylig forlengete avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv er på mange måter vel og bra, men langt fra tilstrekkelig. Vi må ha mer forskning på området og mer kunnskapsbasert innsats for forebygging av arbeidsrelaterte sykdommer og skader samtidig som vi også må vite å utnytte arbeidets helsefremmende sider. Det trengs økt innsats og mer samarbeid mellom bedriftshelsetjenester, primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten på den ene siden og arbeidslivet og trygde- og sosialmyndighetene på den andre. Hvem tør å investere litt mer for å snu utviklingen i riktig retning?