Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den første dagen ved Somme

I dag morges kl. 07.30, i den franske landsbyen Poziéres, holdt soldater fra flere land en felles markering. Til lyden av sekkepiper mintes de at det er 90 år siden slaget ved Somme. At også mange nordmenn kjempet i dette slaget har hittil vært ukjent.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DEN VOLDSOMME tordenen fra artilleriet hadde vedvart i nesten en uke da den stilnet brått klokken halv åtte denne vakre sommermorgenen. Selv blant de hundretusen ventende britiske soldatene kom den øredøvende stillheten som en overraskelse. Like raskt som den kom, rives stillheten over de britiske stillingene i stykker av kommandorop og skarpe toner fra offisersfløyter. Langs en front på 30 kilometer myldrer en masse av kakikledde soldater opp fra skyttergravene og ut i det månelignende landskapet som de kaller ingenmannsland. I sakte marsj og med spente blikk beveger de seg mot de fremre tyske linjer, som virker forlatte. Det er de fremste soldatene som først oppdager små bevegelser på den andre siden. Plutselig bjeffer de første tyske maskingeværene. I løpet av sekunder blir rekker av britiske soldater meiet ned. De neste timene ble som scener fra en grotesk skrekkfilm. Gradvis fyltes slagmarken med hauger av døde og døende soldater. Til tross for de store tapene ble stadig nye tropper sendt frem og slått blodig tilbake hver gang. Enkelte avdelinger klarte å forsere de ytterste tyske skyttergravene, men kraftig tyske motangrep kastet dem tilbake. Dette var Europa 1. juli 1916.

RETT BAK dette infernoet av død og lidelse befant den 28 år gamle stavangergutten Theodor Abeland seg. Britene tok egentlig ikke imot frivillige fra nøytrale land, så på vervingskontoret i Bristol et drøyt år tidligere hadde han oppgitt at han var født i Halifax, Canada. For til fronten skulle han. Nå lå Abelands regiment, 6. Gloucestershire, i reserve. Først da slaget var i gang rykket de frem for å fylle tomrommet i de britiske linjene. Realitetene ved det som var i ferd med å skje lenger fremme hadde da ennå ikke sunket inn bak kamplinjen. Selv om Abeland og hans kamerater kunne se slagfeltet, gjorde tett røyk det vanskelig å få oversikt over slagets utvikling. Etter hvert som timene gikk kunne de høre den kontinuerlige og karakteristiske lyden av de tyske maskingeværene. Fra spredte rykter skjønte de gradvis at noe måtte ha gått galt. Da kvelden kom, prøvde man på britisk side å skaffe seg oversikt. Meldingene som samlet seg ved hovedkvarteret var katastrofal lesning for generalene. Tolv timer etter at angrepet hadde startet, kunne de registrere at nærmere 16 000 soldater var drept. Før dagen var omme hadde tallet steget til ufattelige 20 000 drepte - frontlinjen hadde knapt flyttet seg. Det er anslått at minst 40 000 soldater ble såret denne dagen.I forvirringen ved fronten ble sårede soldater ofte liggende igjen i ingenmannsland, langt fra de britiske linjene, uten mulighet til å komme seg tilbake eller bli hentet ut. Mange av dem ble liggende der ute i over en uke, noen for evig.

DE NESTEN UFATTELIGE TAPENE på slagets første dag satte ingen stopper for den britiske offensiven. Over de neste to ukene ble de tyske linjene angrepet gang på gang. Resultatet var ytterligere tap og lidelser uten nevneverdig fremgang. Men kampviljen var - utrolig nok - fortsatt høy blant soldatene. Mye av forklaringen ligger i at mange av dem var fra den nye borgerhæren, også kalt «Kitchener\'s Army» etter krigsminister lord Kitchener. Dette var frivillige, som grepet av nasjonalistisk krigseufori hadde strømmet til rekrutteringskontorene i 1914. De skulle nå erstatte den profesjonelle kolonihæren som i løpet av krigens første år hadde blødd i hjel i skyttergravene. De nye soldatene tjenestegjorde i «kompisbataljoner» med navn som Liverpool eller Leeds Pals, fylt opp av menn fra hele lokalsamfunn, fabrikker og firmaer. En konsekvens av slaget, var dermed at mange steder mistet store deler av sin mannlige befolkning. Motgangen 1. juli gjorde likevel at slagplanen måtte endres, men i stedet for å avbryte angrepet ble det kjørt frem stadig nye styrker. Blant disse var Abelands avdeling. Etter hvert kom det også forsterkninger i form av kanadiske, australske og newzealandske tropper. I slutten av juli skulle australske tropper forsøke å erobre den godt befestede landsbyen Poziéres sammen med britene. I 12.bataljon i den australske 1. divisjon befant Henrik Pedersen seg. Som Abeland var også han fra Stavanger. Etter en artillerikanonade som varte noen få dager, gikk australierne til angrep klokken halv ett den 23. juli. To timer med harde kamper flyttet denne delen av fronten knappe 1000 meter. Fremgangen kostet; blant de drepte var menig Pedersen. Dagen etter falt også Abeland på samme sted. Det er tvilsomt om de to visste om hverandre. Som en skjebnens ironi dukket det fire dager senere opp nok en nordmann på dette frontavsnittet. 28. juli satte tyskerne inn Infanterie-Regiment Lübeck. I dets rekker var Lyder Ramstad fra Oslo, som hadde meldt seg frivillig året før.

OPPMUNTRET av fremgangen fortsatte angrepene. Den 15. september ble det gjort et nytt forsøk på å bryte gjennom øst for Poziéres, forsterket med tropper fra New Zealand. Denne gangen hadde man også noen få stridsvogner til disposisjon. Planen var at infanteriet med støtte fra disse skulle trenge gjennom de tyske stillingene, men mekaniske problemer satte flere av stridsvognene ut av spill før de hadde forlatt sine egne linjer. Nok en gang ble gjennombruddet overlatt til infanteriet, og nok engang endte det i store tap. Først midt i november, da regn og søle gjorde videre kamper umulig, stoppet kampanjen opp. Kampene ved Somme hadde da kostet de allierte 650 000 drepte og sårede, og man stod fremdeles over 5 kilometer unna Bapaume og Serre som skulle vært målet for slagets første dag. Det tilsvarende antallet på tysk side var trolig også rundt 600 000. Ringvirkningene etter kampene føltes over hele Europa, og i strømmen av lemlestede soldater fulgte også flere dødsbudskap til det nøytrale Norge. Et av dem ble levert til et aldershjem i Halden, der ekteparet Olsen fikk beskjed om at deres sønn Alexander, som tjenestegjorde i den newzealandske hæren, hadde falt ved Somme 15. september. For krigshysteriet som rammet resten av Europa i 1914 nådde også Norge, og som på resten av kontinentet måtte også nordmenn betale prisen for det.

SLAGET ved Somme var ikke slutten på galskapen. Den 9. mars året etter mistet britene 84 000 mann da de prøvde å bryte gjennom ved Arras, og den neste måneden mistet franskmennene over 200 000 mann i lignende angrep. Nesten et århundre senere har vi ennå ikke klart å forklare hvorfor første verdenskrig brøt ut, men det er enklere å sette den i kontekst. Teknologiske fremskritt hadde gitt nye og mer effektive måter å drepe på - maskinvåpen, høyeksplosiver, giftgass - men man hadde ikke hatt tid til å utvikle nye militære strategier eller etisk refleksjon rundt bruken av disse våpnene. Resultatet var en ny type krig hvor ødeleggelsen skjedde for ødeleggelsens egen skyld. Nyere forskning viser at det totalt deltok mellom fem og ti tusen nordmenn - på alle sider - i denne krigen, som Europa fremdeles føler ringvirkningene av. Første verdenskrig var også en norsk tragedie.