CHRISTIAN KROHG
CHRISTIAN KROHGVis mer

Den første gonzojournalist

Maleren Christian Krohg ledet Arvid Bryne inn i journalistikken. Nå har Bryne skrevet biografi om sitt forbilde.

||| Journalistveteranen og forfatteren Arvid Bryne forteller med entusiasme at han som gymnasiast i Stavanger på slutten av 1950-tallet ble inspirert av Christian Krohgs skrivekunst.

- Den berømte maleren skapte, sier Bryne - en muntlig stil som var duggfrisk og levende, klar og konsis. Christian Krohg introduserte intervjuet i norsk presse, han innførte dialektord og folkelige vendinger som fornyet avisspråket, og regnes med rette som en grunnlegger av den moderne journalistikken her i landet.

VI SITTER på Grand Café, under det monumentale maleriet der Christian Krohg troner som en mektig patriark mellom hustruen Oda og en av rivalene, dikteren Sigbjørn Obstfelder; et anegalleri fra hovedstadens moderne åndsliv i frambrudd og gjennombrudd, der Christian Krohg sto i fremste linje som billedkunstner, journalist og polemiker.

En glemt manuskript, som Arvid Bryne fant i Nasjonalbibliotekets håndskriftsamling, kaster lys over den intellektuelle eliten i Kristiania på slutten 1880 -tallet, som skjulte så mange motsetninger, så mye sjalusi og så mange tragedier.

HISTORIEN BEGYNNER med et nærgående portrett, et intervju med Sigbjørn Obstfelder, som sto på trykk i Verdens Gang 17. august 1895; det inneholder mange av de skjønnlitterære trekkene som i dag kjennetegner sjangeren new journalism; med andre ord et fremragende eksempel på Krohgs nyskapende, impresjonistiske intervjukunst. Christian Krohg var gonzoreporter forut for sin tid:

Scenen er, selvfølgelig, Grand Café.

(...)

Jeg skulle til å tegne Obstfelder og stilte ham opp.

«Men De vil vel ikke tegne hele figuren? Da kommer jeg til å se så liten ut.»

«De må ikke stå så stram,» sa jeg.

«Jeg forsøker i den senere tid å venne meg av med å holde hodet på skakke.»

«Ja, men det er ikke verdt, De øver Dem i det nu.»

«Jeg forsøker også å venne meg av med å gå med så korte, nervøse skritt».

Han ville til å lange ut bortover gulvet, men jeg kommanderte ham med

stentorrøst (meget kraftig stemme) til å la det være.

(...)

Intervjuet befestet inntrykket av en sær drømmer som hadde havnet på feil klode. Som hevn skrev Obstfelder en stor, psykologisk novelle som han sendte til Verdens Gang, der redaktør Thommessen refuserte den av «hensyn til min gode venn Kristian Krohg».

- Hva skriver Obstfelder?

- Han skriver rett ut at han en mørk natt vil gå til Kroghs bolig i Skovveien med en ladd revolver i den hensikt å skyte ham.

-
Også Oda, Christian Krohgs kone, frambrakte sterke følelser?

Arvid Bryne tar en tenkepause.

- Jeg er provosert av hvordan min gode venn Ketil Bjørnstad romantiserer og mystifiserer Oda ved å redusere Christian Krohg til en «kvalmende» snill og tålmodig hanrei, mens den syfilitiske psykopaten Hans Jæger tildeles rollen som hennes store kjærlighet. Virkelighetens Oda utnyttet alle menn som kom i hennes vei. Hun var en kvinnelig libertiner etter mønster fra den gamle franske overklassen på 1700-tallet der begrepet kjærlighet var knyttet til intrigerer og maktbegjær.

-
Som i filmen «Dangerous Liaisons», «Farlige forbindelser». Men Oda er kanskje en god rollemodell for feministene?

- Framstillingen av Oda Lasson som enslig mor med to barn er et vrengebilde av en overklassekvinne som jeg tror sjelden eller aldri befattet seg med bleieskift, sier Arvid Bryne.

EKTESKAPET med Christian Krohg ble et tomt skall, en formalitet. Oda var opptatt med å bedra sin ektemann. Hun elsket å bli elsket - av Sigbjørn Obstfelder, av Edvard Munch, av Gunnar Heiberg og av vår gamle Dagblad-kollega Jappe Nilssen ...

- Ketil Bjørnstad har for så vidt rett i at Christian Krohg var tålmodig, han må ha vært tålmodig inntil selvutslettelse, og inderlig glad i sin kone. Hver gang hun reiste sin vei, drakk han seg fra sans og samling.

- Men det kom noe god ut av det også?

- Du tenker på historien om mjøsisen?

- Ja, vi som vokste opp på 1950-tallet, husker Hauk Aabel som hver jul leste «En sledeferd over isen på Mjøsa», det var et ritual, som «Grevinnen og hovmesteren» ...

- Krohg skrev sin berømte humoreske i 1901 da han var innlagt på dr. Krohn-Holms alkoholiker- og omsorgshjem i Ringsaker, forteller Bryne.

KURSTEDET lå ute på odden mot Helgøya, med god utsikt over Mjøsa. Behandlingen besto av sunt kosthold, ro og hvile. Og Krohg fikk både ro og hvile, men også tid til å skrive om sin berømmelige sledeferd; historien ble publisert i Verdens Gang under tittelen «Isa paa Mjøsa».

Vi er i Victoria Hotell på Hamar, der Krogh blir oppsøkt av sin venn, godseieren fra Toten, som vil ta ham over til «den rette sida av Mjøsa».

Krohg har sine innvendinger, men godseieren er utålmodig:

(...)

Det gaar ikke an at vente paa det, saa blir Isa saa blaut som Smør. Jeg skal skydse Dem over nu med det samme.

Hvor blød er den nu da?

Jeg er da kommet levende over den idag, som De ser, og jeg er tung.

Jeg er ogsaa tung.

Aa, den holder nok — tænker jeg.

Der druknede en Mand idag.

Jeg ved det. Men det har ingenting at sige. Gjør Dem færdig naa bare! De behøver ingen Pels i denna Varmen, det er jo som midt paa Sommeren.

Men har ikke Varmen Indflydelse paa Isen?

Ja, det skal jeg forklare Dem, naar vi kommer udpaa.

(...)

Utsnittet av Krohgs mest kjente fortelling er her gjengitt i opprinnelig språkdrakt, for å vise hvor muntlig og moderne han kunne være på sitt aller beste.

Christian Krohg var ustanselig i pengenød, han malte og skrev for livet. Mange av de mest populære kystmotivene ble fullført av akademielever og bare signert av mesteren. Men det hendte aldri at andre skrev artikler i hans navn.

En stor del av Christin Krohgs journalistiske arbeider er samlet i firebindsverket «Kampen for tilværelsen» fra 1920 — 1921. En ettbindsutgave på 800 sider ble redigertav Johan Borgen og utgitt i 1952.

HER ER 100 landskaper og 700 figurer presentert i form av reiseskildringer, dialoger, essays, noveller, petiter og intervjuer. Vi møter sjømenn, skuespillere, komponister, kusker, pianister, polfarere, politikere og prostiterte, skreddere og bybud.

- Er du ferdig med Christian Krohg nå, Arvid Bryne?

- Jeg kan ikke bli ferdig med en gammel kollega som gjerne ofret et standpunkt for et godt poeng. Da Erik Werenskiold bebreidet ham for å skifte standpunkt, repliserte Krogh: «Det er med meninger som skjorter, jeg synes det er direkte urenslig ikke å skifte mening en gang iblant.»

ARVID BRYNE Foto: Steinar Buholm
ARVID BRYNE Foto: Steinar Buholm Vis mer