Den første kjærlighet

Siri Sunde er ikke som andre prester. Hun broderer, hun ser «Hverdagsliv» og hadde ikke sex før hun var godt over 30.

Læsbe, sier Siri Sunde på bredt bergensk.

- Det gikk kaldt nedover ryggen min når de ropte det i Bergen.

- Ropte de etter deg?

- Å nei, på demonstrasjoner og sånt. Det var klangen av ordet jeg ikke likte. Nå skjønner jeg ikke hvorfor noen ikke liker det ordet. Vi trenger det.

RANDSFJORDEN ligger under osfrosne utstikk er passert. Og Dokka. Servitrisa på Dokka sa at «sånne gamle særinger som itte ville ha Siri Sunde som prest fins overalt. Kjerka er for alle». Gutta utenfor Caféen sa: «Næsj, detta har interessert oss null, men så slit vi itte ned malinga i kjerka, hell.» Det gjør Siri Sunde (40).

Nå står hun med nesa i en blomsterbukett i spisestua. Prestefruen Eleanor koker kaffe og danderer wienerbrød på kjøkkenet. Her er bøker i furuhyller, kobberkjel bak glassdører, en sofa før Ikeas tid. Og blomster.

- Den lukta - kan det være fresia - på denne tida? Se, det er våren ispedd vinteren. Knoppene spirer!

Det står en rødvinsflaske der i prestestua også. I gullpapir fra soknepresten. «Gratulerer!»

- Når visste du at du var lesbisk?

- Det er ikke sånn at du våkner en dag og finner ut at «a-ha, jeg er lesbisk». I tenårene opplevde jeg at jeg ble tiltrukket av jenter. Da jeg jobbet som kateket i åtte år, hadde jeg ikke mot nok til å konkludere med at jeg var lesbisk. «Du har sikkert bare ikke truffet den rette gutten,» tenkte jeg. Jeg har alltid visst det ikke var galt å være lesbisk - hvorfor kunne jeg ikke si det til meg selv? Når jeg ser tilbake, føles det sårt: At jeg gikk der og ikke kunne åpne meg for meg selv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

ENGLER har gult hår, små, yndige føtter, blafrende blåsymrevinger og skjelvende ynde. Siri Sunde liknet aldri en engel. Hun hadde rødt, langt hår og var tykk.

- Jeg fikk ikke være engel. Det var veldig vondt da jeg var liten. Jeg var helt enig med jentene i klassen, jeg; engler så ikke ut som meg.

Men ingen av de andre jentene torde synge «Fra himlen høyt jeg kommer her» - det gjorde hun. Og Siri ble engel.

Hun er bergenser. Av den sorten som sier «EG». Faren sang salmer for barna. Men foreldrene gikk aldri i kirken. Siri Sunde fant veien selv.

- Jeg var med i KFUK-speideren og ten-sing, jeg kan vel si det svingte litt på en måte.

Munnen ler, og brystene duver.

- «Svingte» - mener du halleluja og vekkelse?

- I de kristne organisasjonene jeg vanket i, var det en sterk inndeling mellom oss «kristne» og «de andre».

- Hva gjorde dere «kristne»?

- Vi sang og var livsbejaende. Så dro vi på turer og spilte gitar og sketsjer.

- Fester «de andre» hadde, da? Gikk du på dem?

- Jeg likte ikke så godt fester. Det hadde nok noe med forholdet mitt til gutter og kropp å gjøre. Jeg var bevisst at jeg ikke var slank og dermed diskvalifisert. Mmmmm. Jeg var aldri sporty og likte nok best å sitte rundt leirbålet til langt på natt. Jeg tror det var slik jeg ble stemplet som prektig av «de andre».

- Når mistet du det «prektig»-stempelet?

- Har jeg mistet det, synes du?

- Ja.

I tillegg til å være praktiserende, utøvende, virkende LESBISK PREST i Den norske kirke - har Siri Sunde sett femten-hundre-og-et-eller-annet episoder av «Hverdagsliv». Hun drømmer om å kjøre fort, men holder seg til fartsgrensa. «Faktisk.» Hun er en bedagelig TV-slave som lytter til Mozart og revyviser, synger salmer og knapt kan kalles «kul».

- Jeg tenker alltid at jeg skulle vært mer oppdatert når jeg underviser konfirmantene.

- Du har kanskje en lesbevits?

- Jeg kommer ikke på en eneste en. Men jeg ler av lesbevitser! Man må jo le av seg selv.

KAFFESLURK. Den er kald. Hun merker det ikke og spør ikke om påfyll. Hun ånder trygt i sin egen stue. For nå er livet etter Eleanor.

- Jeg dro til Oslo for å fullføre teologistudiene da jeg var 31. Der var det faktisk en hel gruppe lesbiske, homofile og bifile. På det tidspunktet var jeg kanskje bifil i egne øyne. Jeg kvidde for å sette merkelappen «lesbisk» på meg selv. Først da jeg hadde fylt 33, hadde jeg mitt første forhold. Eleanor.

Det kniser i den store damen. Der andre kysset i trange bergenssmug og kjente kroppen rykke som sekstenåring, ventet Siri.

- Det høres kanskje stort og pretensiøst ut, men livet åpnet seg. Den selverkjennelsen det var å si «OK, eg e' lesbisk» er som om du tenker på et fotografiapparat: Du finstiller for å få motivet i fokus. Sånn var det med meg også. Endelig kom mitt bilde av meg selv klart fram. Jeg kunne puste ut, ta imot livet. Og så kom Eleanor. Alt falt på plass. Vi skapte et hjem sammen da vi nærmet oss førti, ingen av oss har bodd med noen andre før. Livet mitt har aldri vært så godt som de siste årene med Eleanor. Søstrene mine kom hjem med sine første kjærester som tenåringer. Jeg var noen og tretti.

- Å erkjenne at du var lesbisk, forandret det deg på andre måter?

- Jeg tok et oppgjør med kroppen min. Jeg har aldri vært slank, men nå er jeg blitt så fornøyd med den jeg er. Så fornøyd at jeg kanskje kunne slanke meg. Det er jo faktisk sunt! Nå har jeg skjønt at det er helt OK å ha rødt hår også.

- Hvem er «mannen» og hvem er «dama» av dere?

- Det der er virkelig en myte. Det spennende i et forhold mellom to av samme kjønn er jo at vi må skape nye roller. To damer, vet du, er drillet til å se hva som skal gjøres. Vi er opplært til å ta hensyn. Av og til snakker vi om at vi er litt sånn...skikkelige damer begge to. Jeg broderer og Eleanor har begynt å strikke!

- Veldig prektige?

- Nå er jeg blitt stemplet som en rabulist, en kirkesplitter og jeg vet ikke hva. Noen framstiller også lesbiske og homofile som sexdyr.

- Er dere ikke det?

- Heh, det er vanlig at man som førtiåringer nyter livets goder, men jeg forundres over at det virker som om alt dreier seg om sex. Seksualitet er en viktig del av livet, men det er ikke alt det dreier seg om.

- Hva ville livet vært for deg uten sex?

- Det går ikke an. Når en har vært så heldig som meg å finne en livsledsager, kan man ikke stenge ute den formen å vise hverandre kjærlighet og hengivenhet på. Livet mitt er blitt utrolig mye rikere etter Eleanor. Beriket, altså. Det er en Guds gave. Hi-hi - et under!

- Hvordan da, mener du?

- At en treffes er et under og en pussighet. At Eleanor er den hun er. Når du elsker og blir elsket, mottar du Guds kjærlighet. Derfor er det så smålig av kirken å kreve at vi skal gi avkall på dette.

- Det der fikk du sagt ganske fint.

- Mmmmmm.

SØNDAG skal hun ha sin første gudstjeneste på et og et halvt år i Torpa.

- Jeg har lest teksten, forberedt salmene. Men det er jo fortsatt bare onsdag.

- Hva skal du preke om?

- Denne søndagen er Kristi forklarelsesdag. Jesus tar med tre av disiplene opp på et fjell, der så de ham i et nytt lys.

- Tror du menigheten vil se deg i et nytt lys?

- Gudstjenesten handler ikke om meg, men jeg vil legge vekt på at vi er forskjellige, at det finnes forskjellige måter å tro på, det er ikke slik at det ene er mer verdt enn det andre. Jeg kjenner meg liten fordi jeg representerer noe nytt.

KLISJEER er klissete. Kanskje fordi de er drøvtyggede sannheter. At Siri Sunde har kjempet for kjærligheten er også en klisjé. Hadde bare ikke Bibelen forkynt samliv mellom mann og kvinne i ekteskapet.

- Skal man ikke lenger ta Bibelen for Guds ord?

- Guds kjærlighet og nåde er lettere å se i den avgjørelsen Køhn har tatt, enn hos de som hamrer løs på vedtak og bibelvers. Siden jeg var liten har Gud vært trygghet, en som har elsket meg som jeg er. Det tenker jeg fortsatt, men i den siste tida har jeg sett mer av den kjempende Gud. Ha, jeg oppdaget et artig bibelsk bilde av Gud som en rasende bjørnebinne som forsvarer ungene sine. Ikke den trygge, milde med armene ut, men den som ikke tåler urettferdighet og raser. Det kan sikkert forklares psykologisk.

Hun ser ikke akkurat ut som et psykisk tilfelle der hun sitter ved enden av bordet. Hun ser mer ut som en mett, gullig Ole Brumm: Ja takk, begge deler. Kall og kjærlighet.

- Tvilte du aldri?

- Det er ikke alltid jeg føler heh - Guds nærvær - det er vel mer sånn: Herre jeg tror, hjelp meg i min vantro.

Hun er visst vant til å snakke uten riktig å vite om hun snakker til seg selv eller flere. Blankt blikk på svarte vindu. Ute er det natt. Men Siri Sunde er trygg nå, hun har Køhn i ryggen, Eleanor i etasjen over, sjefen sjøl over der igjen.

- Du og Eleanor, var det kjærlighet ved første blikk?

- Hva vil det si?

- Vet ikke helt.

- Heh, jeg husker Eleanor ringte og stilte frivillig til gudstjeneste da jeg manglet en assistent i Åpen Kirkegruppe. Da ble jeg imponert.

- Kanskje det ikke var så tilfeldig?

- Kanskje ikke. Jeg tenkte jeg ikke skulle gi meg før noe var prøvd. Det handler om å våge. Våge å holde et blikk, ikke trekke seg unna, tørre å bli avvist. En må ha tro på seg selv for å finne noe. Vi er ikke enige om hvem som fridde først.

- Skal dere ha barn?

- He-he - vi har tenkt å spare kirken for det.