Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den første Moderne by

Et spektakulært hundreårsjubileum kan feires for lanseringen av verdens første by tegnet i den modernistiske - også kalt funksjonalistiske - reguleringsform og arkitektoniske stil, skriver Jan Carlsen.

PIONEREN VAR

ikke Le Corbusier, som så ofte tildeles denne heder, men den franske arkitekten og ingeniøren Tony Garnier (1869-1948).

I 1903 hadde han arbeidet med sitt epokegjørende prosjekt et par år, og året etter ble det utstilt til publikums forbløffelse, oppsiktsvekkende forut for sin tid som Garnier var, men verden måtte vente til 1917 før byplanen ble offentliggjort som tilgjengelig faglitterært verk. Deretter gikk novasjonen i glemmeboken, for så å bli gjenoppdaget et par generasjoner senere. Når vi i dag diskuterer den moderne byggeskikkens opprinnelse, for å forstå samtidsarkitekturens røtter og utvikling, en aktuell debatt i mediene for tiden, kommer vi ikke utenom banebryteren Tony Garnier.

HAN BLE FØDT

i industribyen Lyon hvor han studerte ved Kunstakademiet i siste halvdel av1880-tallet. I 1889 fikk han et stipend som førte ham til Paris hvor han opplevde verdensutstillingen og det nyoppførte Eiffeltårnet, og takket være et nytt stipend i 1899 kunne han reise til Roma for å sette seg inn i antikkens byplankunst ved kultursenteret Villa Medici. Paradoksalt nok var det der han unnfanget ideene til sin futuristiske idealby, kalt Cité Industrielle, sendt for vurdering til Ecole des Beau-Arts i Paris i 1901 og på nytt i 1904. Men Garniers radikale nytenkning fikk ikke den anerkjennelse han hadde håpet på, skuffet måtte han se i øynene at konservative kollegers byplaner og byggverk ble foretrukket, en stund vurderte han å emigrere til USA men valgte å opprette et arkitektkontor i Lyon hvor han tegnet slaktehaller, et stort sykehus, et sportsanlegg og en rekke andre bygninger. Likevel ga han ikke opp sitt livsverk, og i 1917 kunne han publisere to tykke bøker, illustrert med 164 plansjer, som dokumenterte hvordan han så for seg framtidens by. Ti år tidligere hadde ynglingen Le Corbusier, 20 år gammel, fått nyss om konseptet og besøkt ham i Lyon, et treff som utvilsomt må ha inspirert Le Corbusier, funksjonalismens mest berømte arkitekt og modernismeideolog.

TONY GARNIERS

visjoner oppsto selvsagt ikke i et vakum. Forløpere var de såkalte utopiske sosialister som før og etter sekelskiftet 1800 - med franskmennene Claude-Nicolas Ledoux og Charles Fourier i spissen - revolusjonerte byplanbegrepet og arkitektursynet, fulgt opp av engelskmannen Robert Owen og hans humanistiske «industrielle landsbyer» hensynsfullt plassert i det grønne jordbrukslandskapet. Også Owens landsmann Ebenezer Howard, som skrev en bestselgende bok om hagebyens fortreffelighet (garden cities) omkring 1900, påvirket Garnier selv om Howard hadde mer romantiske forestillinger om det urbane liv. Videre sies det at Garnier med stort utbytte hadde lest Emile Zolas roman «Travail» (1901), om en idealistisk ingeniør som forvandler et forslummet industrisamfunn til en lykkelig mønsterby. Og vi må ikke glemme at tidlige funksjonalister som Peter Behrens, Walter Gropius og Mies van der Rohe allerede fra ca.1910 hadde tegnet hus med de nye planløsninger og uttrykksformer, et arkitekturspråk Lars Backer annammet her i landet på slutten av 1920-tallet. Det modernistiske programmet oppsto som en reaksjon på de umenneskelige sosiale og miljømessige forholdene i de industrialiserte storbyenes arbeiderkvarterer, med boligsaken som fremste agenda, og dessuten som en protest mot den herskende stilkopierende trend som var i utakt med tidens teknologi og kulturelle retninger.

CITÉ INDUSTRIELLE

-planen rommet 35000 innbyggere og ble lokalisert i et oppdiktet landskap i sørøstlige Frankrike, tenkt beliggende ved en elv som var vannkraftkilde og transportåre, oppdelt i soner - et av den vordende funksjonalismens kjennetegn- med områder for industri, boliger, offentlige institusjoner osv. En jernbane, med sentral stasjon, hørte med i bildet. Et rådhus, museer, bibliotek, teatre og idrettshaller - alle i glass og jernbetong - utgjorde en kjerne i bebyggelsen. Høyere oppe i terrenget lå boligområdet omgitt av en park, bestående av hus i 1-2 etasjer med flate tak, også de utført i nyheten armert betong, og enda høyere la Garnier skolene og sykehusene. Gatene var regulert i et rutenettmønster, basert på biltrafikk (før bilismens allmenne utbredelse) og forsynt med fotgjengerstrøk. Garnier gjorde det klart at man ikke fikk sette opp gjerder rundt boligene, det offentlige skulle sørge for mat og medisiner og andre samfunnsgoder, og den demokratiske og fredelige byen var uten kirker, fengsler, domstoler og politistasjoner. Man har undret om Tony Garnier var sosialist, men snarere må han vel regnes som en sosial reformator på parti med de teknologiske nydannelser og den estetiske transformasjon som banket på døren i et Europa i forvandling.

BEMERKELSESVERDIG

er Garniers tanker om sammenhengen mellom funksjon og form, i ettertid formulert i læresetningen om at det formale springer ut av det funksjonelle, blant annet bestemt av industriproduserte bygningselementer. Et sted skriver han: «Elementenes enkelhet fører til en enhet i byens arkitektoniske gestaltning. De helt udekorerte bygningene vil gi den frie kunst de beste muligheter for å komme til sin rett. Og hvem kan ikke se at husenes enkle loddrette og vannrette preg vil være i harmoni med naturens levende linjer?» Altså tok han avstand fra den utenpåhengte fasadepynten, samtidens pastisj, den nyklassiske kitschen som var så dominerende. Samtidig erkjente han at arkitektur er sosial brukskunst, det offentlige skulle ha ansvar for fellesskoler og sunnhetsvesen og all infrastruktur, til og med gjenbruk av avfall inngikk i planen. Og inntil det fiktive bysamfunnet tenkte Garnier seg at det lå en gammel og verneverdig by, de to stedene hang sammen og utfylte hverandre unisont, også det en fremtidsrettet idé nedtegnet lenge før respekten for bygningsarven ble et allminnelig anliggende. Den regionalistiske bevisstheten til Tony Garnier var grunnleggende for hans arbeid som byplanlegger og arkitekt, der enheten mellom by og land ble et kjernepunkt og hensynet til faktorer som klima og topografi - de stedlige lokale forhold - inngikk i planarbeidet.

PÅ DEN OMVELTENDE

vi her har skildret, de første tre-fire årene i det 20.århundret, tegnet norske arkitekter - for å ta Oslo som eksempel - tilbakeskuende bygninger som Historisk museum, Sontumgården og Grønland politistasjon. Det gammelmodige Nationaltheatret var blitt innviet i 1899, da Garnier skal ha påbegynt arbeidet med sin Industrielle By. Og så sent som i 1920 så Torggata bad dagens lys på tegnebordet - bygd i 1925-35 - med sine kosmetiske antikke søyler som dekorativt blikkfang. Hovedstadens første semi-moderne byplan ble signert Harald Hals i 1934, også den med nyklassiske trekk. Poenget er med andre ord at Garnier, i 1901-04, var en foregangsmann som fortjener større oppmerksomhet i arkitekturhistorien enn han hittil har fått. Le Corbusier roste hans innsats i en artikkel i tidsskriftet Esprit Nouveau i 1921, et fagideologisk talerør han brukte flittig og bidro til at han fikk æren for å ha «oppfunnet» den funksjonalistiske byplanen. Nå vet vi at dette ikke stemmer. Unnfangelsen fant sted for hundre år siden og nybyggeren - som døde det året kommunene Oslo og Aker ble sammenslått og Lambertseters og Groruddalens drabantbyer kunne planlegges, heter Tony Garnier.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media