Den første myke mann

DVD: James Dean var, for å si det med popgruppa The Eagles, «too cool for school». Han var «too fast to live, too young to die», som det heter i refrenget på gruppas låt «James Dean». For rask til å leve, for ung til å dø. Dean fikk unggutter over hele kloden til å føle seg opprørske og sterke. Han våget der andre ville veket tilbake. Han kjørte fortere enn alle andre. James Dean var den tøffeste gutten i klassen.

Men er dette hele sannheten? Barskinger hadde opptrådt på film før. Hva var det med Dean som var annerledes? Sett på 50 års avstand er det mulig å hevde at James Dean ga uttrykk for alternative mannlige verdier.

Hva med å hevde at James Dean er den første myke mann? At han byttet ut de tradisjonelle macho-idealene med en vilje til å ta ut følsomhet, solidaritet, kjærlighet og sorg på lerretet?

Uten at det ble opplevd som skuespill, men som noe som kom innenfra?

I LØPET AV 16 måneder i 1954- 1955 spilte han inn tre filmer, «Øst for Eden», «Rotløs ungdom» og «Giganten». Selv fikk han bare sett den første av dem. Budskapet om den fatale bilulykken 30. september 1955 nådde regissøren George Stevens og skuespillerne i «Giganten» mens de satt og så på de siste opptakene til filmen. Dean hadde forlatt settet for å reise til Salinas nord for Los Angeles og delta i et bilrace. Filmen ble ferdig, men Deans karriere var over. Dyrkingen av ham etter hans død - og alle vanvittige rykter om at han egentlig er i live - er en historie for seg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

James Dean ble født i Indiana i 1931, flyttet med foreldrene til Los Angeles i 1936. Moren døde i 1940. Dean ble sendt tilbake til Indiana, mens faren ble i LA. Dean opplevde alltid siden en fornemmelse av forlatthet. På skolen viste han seg særdeles kreativ, både i tegning, forming og drama, enten han spilte Frankenstein eller apostelen Johannes. Han var ustoppelig aktiv. Han dro til LA, seinere til New York, der han ble opptatt av såkalt «method acting» ved Lee Strasbergs Actor\'s Studio. Han spilte i en rekke TV-skuespill og gjorde suksess på Broadway i André Gides «Immoralisten». Han prøvespilte for regissøren Elia Kazan for en rolle i John Steinbecks «Øst for Eden» - resten er filmhistorie.

SPESIALUTGAVENE av de tre filmene som utgis i Norge denne uka, er spekket med nye og eldre bakgrunnsfilmer, biografier, nyhetsinnslag fra 50-tallet, prøvespillinger og kommentarspor.

Et overveldende materiale, som gir et dypt innblikk både i Deans personlighet og omstendighetene rundt filminnspillingene han deltok i .

En rekke mennesker forteller om «sin» Dean, fra gamle kamerater til medskuespillere, for eksempel historiske opptak med Sal Mineo, som forbløffende nok hevdet at han hadde hatt hyppig kontakt med Dean også etter at han døde.

Men bortsett fra et vell av kuriositeter: Det som står igjen etter James Dean, er rollene han spilte. I de to første filmene etablerte han - til tross for sine 23 år - tenåringen som filmfigur. Men han gjorde det ikke slik hans store forbilde, Marlon Brando, hadde gjort det i motorsykkelfilmen «The Wild One» fra 1954. Dean spilte ut et helt annet sett av følelser. En medspiller i «Rotløs ungdom» påpeker noe helt sentralt når han sier at Dean var den første Hollywood-skuespilleren som våget å ta ut hele følelsesregisteret sitt og vrenge det ut på lerretet. Ikke bare de sterke sidene, men også svakhet og usikkerhet.

I forhold til den briljante, men tunge og seige Brando er Dean lett som en sommerfugl, sårbar, uskyldig, intuitiv, full av angst, usikkerhet og skyld.

I «ØST FOR EDEN» er Dean Cal Trask, den «vanskelige» av to brødre. Men også den mest søkende - særlig i forhold til en far som ikke forstår ham. «Talk to me, father!» er en replikk som smeller som et ekko opp gjennom etterkrigstida. Snakk med meg, far! Faren taper masse penger på forretninger, og Cal klarer å skaffe dem tilbake igjen. Da faren ikke vil ta imot gaven, improviserer Dean en uforglemmelig scene - en eksplosjon av sårbarhet og desperasjon du ytterst sjelden ser på lerretet. En tøffing? Nei, en myk helt, som i siste scene også vokser til modenhet og forsoning.

I «Rotløs ungdom» lyder Deans nøkkelreplikk til foreldrene: «You are tearing me apart!» Dere river meg i filler! Og til faren: «Støtt meg, far!» Motspillersken Natalie Wood framhever hvordan Dean tok ut sine egne følelsesmessige behov i rollen. Han var en fortvilet opprører, og den første som brukte uniformen olabukse, hvit T-skjorte og rød jakke. Samtidig viste han omsorg, ansvar, ensomhet, respekt og ikke minst sorg. Deans gråt i filmens sluttscene røper noe ganske annet enn tradisjonelle machoholdninger. Dean hadde en åpen dør til alle sider ved sin mangfoldige personlighet. Han uttrykte det slik:

-  En skuespiller må fortolke livet, og for å klare dette må han være villig til å godta alle opplevelser livet har å by på. Han må faktisk lete etter mer i livet enn det livet tilbyr. I et kort livsløp må han lære alt som er verdt å vite, og oppleve alt som er mulig å oppleve.

I «Giganten» er ikke James Dean stjerne alene, men han stjeler likevel showet. Her er han ikke akkurat noen myk mann, men utvilsomt en form for opprører. Dean spiller Jet Rink, en outsider på en kvegfarm i Texas - som ender opp som oljekonge. Filmen viser hvordan opprøret blir pervertert. Jet Rink har ikke det moralske fundamentet som ligger i kim i de to første filmrollene Dean spilte. Individualismen glir over i egoisme, ikke solidaritet. Jet Rink er likevel atypisk i forhold til de tradisjonelle Texas-typene han omgis av i filmen.

JAMES DEANS innflytelse på moderne kultur kan vanskelig overvurderes. Hans ansikt er blitt et ikon. Han har vært modell for et utall skuespillere, fra Matt Dillon til Leonardo DiCaprio. Sean Penn, Brad Pitt, Johnny Depp? Spør dem hvor de har hentet teknikken sin fra. Dean er blitt gjenstand for sanger spilt inn av artister fra Lou Reed til Don McLean. Som en slags visuell «merkevare» er han blitt brukt i reklame og som dekor i hippe klubber, som symbol for homser og som påskudd for årlige bilparader. Elvis Presley hadde sett «Rotløs ungdom» så mange ganger at han nærmest kunne filmen utenat. Regissøren Nicholas Ray opplevde en gang at Elvis kom bort til ham i en bar. Kongen av rock\'n\'roll gikk ned i knestående og spilte ut en hel serie nøkkelreplikker fra «Rotløs ungdom». Bob Dylan på sin side bruker James Dean-positurer på platecoverne «Freewheelin\' Bob Dylan», «The Times They Are A-Changin\'» og «Highway 61 Revisited».

Om James Dean ble det sagt at han var fascinert av Elvis Presley. En anekdote i boka «James Dean - The Mutant King» forteller at han likte å ringe til folk og spille «You Ain\'t Nothing But a Hound Dog» med Elvis på direkten. Han skulle til og med ha gjort det med Marlon Brando. Synd at «Hound Dog» ble spilt inn trekvart år etter at Dean

døde. Så det er dessverre ikke sant.

Men det er meget godt løyet.