Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den forsvunne dansketida

DANSKETIDA: Øystein Rian forklarer meg i Dagbladet 15. januar at jeg har misforstått både dansketida og norske historikere, bedøvet som jeg var av sildesmørbrød og lagkake. La meg svare med en fortelling: Sommeren 1749 besøkte den dansk-norske konge Frederik V Norge. Da han ankom Christiania var det reist en diger og rikt dekort triumfbue på Stortorget, pyntet med kvister fra det eksotiske norske grantreet. Oppmøtet var enormt, flere skal ha blitt tråkket i hjel. Stemningen var likevel god: «Den Glæde, som enhveer havde i sit Hierte ved at see deres Dyrebare Monarch, kand ikke med Ord tilstrækkelig udføres», rapporterte en københavneravis seinere. De heldigste fikk til og med komme inn og se kongen spise middag, til tonene av J.F. Clasens spesialkomponerte måltidskantate: «Men aldrig, aldrig, kand vi Himlen nok priise, Nu da vi seer MONARCHEN selv av Landets Frugter spiise. Eja! al Sorg, al Modgang svinder hen, hver Nordmands Hierte ler, Som Frydefuld det Glæde-syn anseer.»

Hvordan skal vi forstå en sånn hendelse? Det er i hvert fall ikke noen grunn til å idyllisere den (jeg kan berolige Rian med at jeg er på linje med ham her): I politisk sammenheng framstår kongebesøket som et forsøk på å glatte over ulikhetene mellom riksdelene. Vi kan også spekulere i om det sto folk langs ruta som bar på et «agg» mot gjestene, slik Øystein Rian hevder i sin seneste bok, «For Norge, kjempers fødeland» (2007): «Nordmennene bar på eit hemmeleg hat til danskane, det låg i deira hjarte og natur.» Når avisene rapporterer om de klossete artilleristene som «af Uforsigtighed» ble sprengt i filler under kongens salutt antyder det i hvert fall noen av undertrykkelsesmekanismene som er i spill.

Likevel tviler jeg for min del på at det nasjonale perspektivet grunnleggende er det som er best egnet til å avdekke disse mekanismene. Kanskje er det til og med sånn at våre nasjonale kategorier har skygget for noen av betydningene ved det som utspilte seg f.eks. i Christiania i 1749 – på samme måte som det har gjort det i forhold til andre hendelser og prosesser i det vi kaller dansketida? Kanskje hadde nordmenns historiske selvbilde vært annerledes om andre fortolkninger av perioden hadde stått tydeligere for oss?

Besøket i Christiania i 1749 forteller oss om statsstruktur og ideologiproduksjon, om kongedyrkelse og kommunikasjonskretsløp, om smigerens logikk og festens lykke, om byrommets og kunstens betydning, om utvekslingen av nasjonale klisjeer i dialogen mellom herskere og undersåtter. Reduserer vi den til en grunnleggende motsetning mellom norsk frihetstrang og dansk herredømme – i et slags evig forspill til 1814 – står vi igjen med fattigslig bilde av fortida vår.

I grunnen tror jeg Rian er enig med meg her. Nettopp derfor er jeg forundret over framstillingen hans i «For Norge, kjempers fødeland». I motsetning til hva Rian synes å tro var min opprinnelige Dagblad-kommentar (8.1.2008) nemlig ikke en analyse av «200 års norsk historievitenskap», men et forsøk på å si noe om dansketidas status i offentligheten og den kollektive hukommelsen i dag. Siden Rians bok eksplisitt retter seg mot et bredt publikum var den interessant i sammenhengen. Derfor er det også så synd at boka ikke er på høyde med hans forfatterskap ellers.

Som leser av «For Norge, kjempers fødeland» lurer jeg fortsatt på hvorfor teksten måtte handle om nordmenn i Norge. Hva hadde skjedd om Rian hadde tatt med nordmenn som reiste ut, enten de het Kloster-Lasse, Hans Egede, Christian Colbjørnsen eller Povel Juell? Hva om bokas eneste virkelige drittsekk ikke også var dens eneste danske, stattholderen Hannibal Sehested? Hva om flere dansker var tatt med, rett og slett?

Som for eksempel den drikkfeldige Frederik V., som etter noen regnfulle uker i Norge vendte hjem og bygget den forunderlige Normandsdalen på slottet Fredensborg, som et minne om menneskene han hadde sett langt mot nord. Med sine fullskalagjengivelser av norske bønder i tradisjonelle klær står rokokkoparken der den dag i dag, som et monument over noen av de mest slående paradoksene i den norske fortida. Bare så synd at paradokser sjelden blir turistmål.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media