Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Den forunderlige Hamsun-debatten

Hver gang noen vil oppkalle noen etter Knut Hamsun blir det oppfattet som de forsvarer nazismens ugjerninger.

I tre ti-år har jeg deltatt i den offentlige debatt om Knut Hamsun. For 40 år siden opplevet jeg nemlig den lykke/ulykke å bli truffet av et litterært bombenedslag av en bok med tittel Sult. Nesten daglig sliter jeg fremdeles med ettervirkningene.

Etter hvert tok jeg en doktorgrad på mannen og er nå ansvarlig for Gyldendals storsatsning på en nyutgave av mesterens samlede verker. De skal utkomme med ikke mindre enn 27 bind og være komplett til dikterens 150-årsjubileum høsten 2009. Nylig ga jeg min støtte til forslaget fra Hamsunselskapets Oslo-avdeling om å oppkalle en plass eller gate i hovedstaden etter dikteren. Forslaget var formet som et svar på Oslo kommunes invitasjon til å komme med navneforslag på steder i den nye Fjordbyen i Bjørvika.

Hamsun-selskapets navneforslag har medført en rekke anklager i avisene om uvitenhet, historieløshet og manglende respekt. Endog en tidligere statsminister, som ellers mener seg å være svært så velinformert, er rykket ut. Krigen i Norge 1940-45 vekker fremdeles sterke følelser hos dem som er gamle nok til å ha opplevet den. Det er forståelig, men like fullt er det forunderlig hvor høy temperaturen blir hver gang Hamsuns navn bringes frem – en mann som så vidt jeg vet aldri anga, torturerte eller drepte noen, men faktisk etter evne hjalp mennesker som var kommet i tyskernes klør. 60 år etter krigens slutt kunne man forventet en mer temperert og forsonet innstilling. Selv tilhører jeg etterkrigsgenerasjonen (født 1948) og har ingen såre familieminner om eller prestisje knyttet til hendelsene den gang.

Fredrik Wandrup – som er noen år yngre enn meg – skriver i Dagbladet (22.10.) om sin første kontakt med Hamsuns bøker. Han møtte «den ene boka mer overveldende enn den andre. Det var umulig å stanse, språket var totalt medrivende. Skikkelsene steg som speil av et eller annet dypt inni meg ut av boksidene. Bøkene ble fortært med en glupskhet som tilhører ungdommen; 16-17-åringens hunger etter å få et glimt av noe hemmelig og skjult i menneskesinnet». Og han legger til: «Jeg kan ikke huske at jeg under mine første møter med Knut Hamsun tok hans politiske feilgrep innover meg. Det var kraften i diktningen som grep». Wandrups opplevelser ligger nært opptil mine egne. Det var skildringen av Sult-jeget som eksistensiell desperado som fanget min interesse – i kombinasjon med den absurde humoren. At Hamsun i sin alderdom havnet i heller tvilsomt politisk selskap ble jeg først klar over da jeg hadde kommet over den intellektuelle lavalder. Den nye kunnskapen gjorde imidlertid ikke fascinasjonen for forfatterskap mindre. Her var det ting jeg måtte finne ut av!

Noe av det første jeg fant ut var at heller ikke Den annen verdenskrig var en svart-hvitt affære der det var selvsagt at de seirende nasjoner vil bli stående med absolutt alle laurbær i sine hender dersom historiens regnskap en gang skulle gjøres opp. Behandlingen av Knut Hamsun ville neppe heller komme fra det uten bemerkninger.

Forunderlig! Hver gang noen foreslår å oppkalle en gate eller en plass etter Hamsun – for å hedre hans diktning dukker det opp en rekke mennesker som nærmest insisterer på at en slik handling ville være det samme som å forsvare nazismens ugjerninger eller tyskernes okkupasjon av Norge. Jeg må si som sant er at jeg med tiden er blitt grundig lei av til stadighet å bli avkrevet disse respektfulle, rituelle knebøyninger for selvutnevnte patrioter som fremdeles synes å utkjempe den annen verdenskrig i Oslos gater og som pukker på at deres forståelse av situasjonen med selvklar rett skal ha forrang som den eneste legitime og gyldige!

Enda mer forunderlig: Noen synes å ha så dårlig innsikt i menneskenaturen at de mener det kun skal være moralsk høyverdige personer eller de med det «rette» nasjonale sinnelag som kan få en gate oppkalt etter seg. Sant å si tror jeg ikke det ville bli ett eneste person-gatenavn igjen her i landet om en slik målestokk skulle legges til grunn. Og historieløst er det i hvert fall. Skulle kravet om aldri å krenke noens nasjonalfølelse være et absolutt krav, ville for eksempel ikke Norges hovedgate i dag hett Karl Johan!

Forunderlig også hvor lokal denne motstanden mot en offentlig anerkjennesle av Hamsuns diktning er. En rekke steder i landet har jo allerede gater og veier som bærer hans navn – bl.a. Kongsberg, Raufoss, Elverum, Mo i Rana, Bodø, Hamarøy og Stokmarknes. Ja, endog Narvik er med på denne listen. Men det er kanskje slik at det er lettere å forsone seg med en slik navnegivning i Narvik fordi man der slapp så lett unna krigshandlingene mens man i Oslo under kraftige gatekamper ble bombet sønder og sammen av den tyske krigsmakt?

FORUNDRET: Hver gang noen foreslår å oppkalle en gate eller en plass etter Hamsun, dukker det opp en rekke mennesker som nærmest insisterer på at en slik handling vil være det samme som å forsvare nazismens ugjerninger, skriver Lars Frode Larsen, som er «grundig lei» av det. Foto: SCANPIX
FORUNDRET: Hver gang noen foreslår å oppkalle en gate eller en plass etter Hamsun, dukker det opp en rekke mennesker som nærmest insisterer på at en slik handling vil være det samme som å forsvare nazismens ugjerninger, skriver Lars Frode Larsen, som er «grundig lei» av det. Foto: SCANPIX Vis mer

For min del er det ikke snakk om verken å ville fortrenge Den annen verdenskrig fra bevisstheten eller å hylle nazistisk ideologi. Jeg ønsker bare å hedre en forfatter som jeg setter umåtelig høyt. Og jeg skulle så gjerne hatt en plass å oppsøke eller en gate å gå i i den byen jeg selv er født og oppvokst i – den by Hamsun skildrer så uforlignelig nettopp i Sult – et sted som kunne inspirere både meg og andre til fortsatt refleksjon over Knut Hamsuns merkelige skjebne og ettermæle. Er ikke det et legitimt ønske fra en som tilhører etterkrigsgenerasjonen?

Jeg gjør gjerne Odd-Bjørn Fures (forskningsdirektør for Holocaust-senteret) ord til mine. Fure har ingen innvendinger mot en Knut Hamsuns plass og begrunner sitt standpunkt slik (Db. 16.10.): «Hamsun skrev verdenslitteratur. Men han støttet også en nazistisk, barbarisk okkupasjonsmakt. Det er legitimt å legge vekt på forfatterens bidrag til verdenslitteraturen i denne sammenheng og å la hans politiske villfarelser forbli i bakgrunnen – uten at vi trenger å glemme dem.»

Kjære Oslo kommune! Kjære navnekomite for den nye Fjordbyen! La nå denne saken få en heldig løsning! Gi Hamsun et sted å være!

image: Den forunderlige Hamsun-debatten
PÅ TIDE: - Jeg ønsker bare å hedre en forfatter som jeg setter umåtelig høyt, skriver Hamsun-forsker Lars Frode Larsen.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media