STAT OG KIRKE FORENES: ong Harald (bakerst t.v.) signes i Nidarosdomen i 1991. Seremonien inneholdt alt av prakt og symbolikk som en statskirke kan oppvise. Foto: Jon Eeg / NTB Scanpix
STAT OG KIRKE FORENES: ong Harald (bakerst t.v.) signes i Nidarosdomen i 1991. Seremonien inneholdt alt av prakt og symbolikk som en statskirke kan oppvise. Foto: Jon Eeg / NTB ScanpixVis mer

Den forviste guden

Nordmenn er mer liberale og mindre troende enn noen gang i historien. Gud forvises fra samfunnets dagsorden.

Kommentar

I et historisk perspektiv er det ikke lenge siden Norge var et samfunn med streng styring av tro og religiøs tilhørighet. Koblingen mellom statsmakten og Den norske kirke var kompakt, også på moralens område. Først i 1956 fikk jesuitter adgang til Norge, 105 år etter at jødene. Religionsfriheten ble skrevet inn i grunnloven så seint som i 1964. Det var først i 1972 at vanlig samboerskap ble lovlig samtidig som homofili ble avkriminalisert. Av og til rumler det fremdeles litt i kirkens ytterkanter. Det er åpenbart vanskelig å holde fingrene vekk fra andres seksualitet og moral. Men stort sett er tro og religiøsitet nå blitt et personlig anliggende. Spørsmålet er om denne utviklingen vil fortsette, eller om vi vil se at gudenes makt på nytt våkner. I vår tid er det ingen mangel på krefter som kobler religiøs tro og voldelige politiske prosjekter.

Etter hvert finnes det et rikholdig materiale som dokumenterer nordmenns vandring fra et troende til et nokså sekulært folkeslag. Den norske kirkes medlemstall, og deltakelse i kirkelige seremonier, viser dette. I 1972 var 94 prosent av befolkningen medlem i statskirken. I dag er tallet sunket til 74 prosent, og det er fallende. Samtidig svekkes oppslutningen om kirkelige handlinger som dåp, konfirmasjon, gravferd og deltakelse i gudstjeneste. Denne tendensen veies i noen grad opp av vekst i andre trossamfunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den katolske kirken har en raskt økende medlemsmasse, bl.a. på grunn av innvandring fra Polen og Litauen. Tydeligst er likevel den økende oppslutningen om islam. Det finnes ingen sikker statistikk over hvor mange muslimer det finnes i Norge, men tallet er av forskere anslått til 180000 (2012). Det er registrert 132000 medlemmer i støtteberettigede menigheter. Lite er kjent om de norske muslimenes tro og religiøse praksis. Mangelen på forskning er i seg selv problematisk fordi den åpner for alle typer tolkning og mistolkning.

Ellers er den norske befolkningens flukt fra tro og religiøsitet godt dokumentert. Riktignok spriker tallene etter spørsmålsstillingene, men hovedtendensene er ikke til å misforstå. I Verdiundersøkelsen fra 2007 svarte 28 prosent at Gud ikke har noen betydning i deres liv. I den andre enden svarte 10 prosent at Gud er svært viktig i livene deres. Imellom finnes ulik grad av gudstilknytning. Grovt regnet har en tredel av befolkningen en religiøs bevissthet mens to tredeler i ulik grad avviser Guds betydning. Andelen av erklærte ateister er stigende og nærmer seg 20 prosent. Det gir ikke lenger mening å snakke om det norske folk som kristent.

Ett viktig spørsmål skjærer likevel gjennom skillet mellom tro og ikke-tro. Det gjelder religionens plass i politikken. I Verdiundersøkelsen sier 85 prosent at de er helt enig, eller noe enig, i at religiøse ledere ikke bør påvirke hvordan folk stemmer i valg. 79 prosent har en liknende holdning når de blir spurt om religiøse ledere bør påvirke beslutningene til regjering og Storting. 80 prosent avviser helt at politiske ledere som ikke tror på Gud ikke er egnet til politiske verv.

Bare 1,4 prosent er helt enig.

Teoretiske spørsmål i en undersøkelse gir aldri noe fullkomment bilde av hvordan folk vil reagere i virkelige situasjoner. Likevel er det mulig å fastslå at det er uhyre få i dette landet som vil gjøre Norge til et teokrati eller innføre sharia-lover. Fremmedkrigerne har vist at det finnes terrorister med et religiøst univers. I dag står mulla Krekar for retten for oppfordring til vold i Guds navn. Farlige mennesker og farlig tro finnes, men det gjelder å holde orden på deres dimensjoner og makt.

Sekulariseringen peker mot et tydeligere skille mellom religionen, staten og de politiske institusjonene. At Gud blir privatisert kan likevel ikke innebære at han og troen forvises til den private sfære. Livssynsutvalget (2013) fastslo at tros- og livssynspraksis må kunne utfolde seg i det offentlige rom, med en raus tilnærming når det gjelder religiøse symboler og klesplagg. Samtidig slås det fast at praktiseringen av tro og livssyn ikke må krenke andres rettigheter og frihet. Staten må også ha rett til å føre en politikk på området som bygger på fellesverdier som demokrati, rettsstat, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling.

Innenfor slike rammer er det plass til dyp tro, undring, tvil og avvisning av Gud. Alle bør kunne leve med det.