SKANDALEPARET:  Ingrid Bergman og Roberto Rossellini innledet et forhold mens de begge var gift med andre, og betalte en høy pris i femtitallets Hollywood. Rossellini forlot senere Bergman for en annen, yngre kvinne, og deretter henne igjen.  Foto: AP / NTB Scanpix
SKANDALEPARET: Ingrid Bergman og Roberto Rossellini innledet et forhold mens de begge var gift med andre, og betalte en høy pris i femtitallets Hollywood. Rossellini forlot senere Bergman for en annen, yngre kvinne, og deretter henne igjen. Foto: AP / NTB ScanpixVis mer

Den første skandalen

Valget om å gå fra en mann til en annen kostet nesten Ingrid Bergman karrieren.

Kommentar

Sånt kunne man da ikke bare gå hen å gjøre. Forferdelsen strakte seg fra kyst til kyst i USA da skandalen sprakk på sommeren 1949: Ingrid Bergman, en av Hollywoods sterkest skinnende stjerner, ventet barn med den italienske regissøren Roberto Rossellini. Bergman og Rossellini var begge gift, men dessverre ikke med hverandre.

De ble begge skilt, og giftet seg med hverandre i mai 1950, rundt et år etter at de møttes for første gang. Det ble begynnelsen på mer uro. Bergman kjempet en lang kamp for samværsretten med datteren Pia, og fikk ikke jobbe i Hollywood på sju år. Senatoren Edwin Johnson kalte henne en «ondskapens innflytelse» og sa oppførselen hennes var «et angrep på ekteskapet».

Denne uka kommer «Jeg er Ingrid», en dokumentarfilm om Bergmans liv og om Rossellini-skandalen. Selv framholdt Bergman at hun ikke angret på sine valg og at hun ikke burde vurderes ut fra noe annet enn innsatsen som skuespiller. Men det var ikke mulig i ei tid da synet på filmstjerner var annerledes og der forståelsen for at de spilte en rolle også som seg selv, ikke var til stede på samme måte som i dag.

Bergman var berømt for naturligheten hun brakte inn i rollene sine, hun hadde spilt nonner og offerroller og framsto som den perfekte familiepersonen utenfor lerretet, med en søt datter og kjekk legemann. Det virket som om det var et samsvar mellom rollene og skuespilleren. At avstanden var så stor, kom som et sjokk. Fallet virket enormt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når filmstjerner ikke forventes å være forbilder på samme måte, forsvinner mye av sjokket. Angelina Jolie og Brad Pitt fikk ingen varige riper i stjernelakken etter at de innledet et forhold før Pitt var skilt fra Jennifer Aniston. Skandale, som en gang måtte unngås, er noe mange nå oppsøker, noe som kan holde på oppmerksomheten i ti minutter til, selv om det ofte oppfattes som ineffektivt og litt desperat.

Men fremdeles består stjernenes appell i mye av det samme. Skikkelsene de spiller og framtoningene deres i det virkelige liv har som regel sterke fellestrekk. George Clooney forventes å være avslappet sjarmerende, Chris Pratt å være skøyeraktig naboguttete, enten det er under deres eget eller andre navn. Det er et paradoks at de publikum helst vil se fylle en filmrolle, er de menneskene de vet aller best at egentlig heter noe annet, er noen andre.

Mye av tiltrekningskraften består i at så mange mennesker både føler at de kjenner dem og at de er fjernt glamorøse, og fremdeles kan det som oppleves som brudd på denne kontrakten, vekke stor oppsikt. Dessverre for Ingrid Bergman kom hennes brudd før publikum sluttet å synes at de var berettiget til å være sinte på henne for ikke å være den de trodde.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook