Bompenger kan sprenge regjeringen:

Den fossile friheten

Bompenger kan sprenge regjeringen. Hvorfor er avgiften så eksplosiv? Det handler om mer enn penger, bl.a. om frihet og rettferdighet, skriver John O. Egeland.

PROTEST: Aksjonsgruppen "Nok er nok" kjører i kolonne mot Bergen sentrum fra Sotra og Askøy for å vise sin holdning mot bompenger.
Foto: Marit Hommedal / NTB scanpix
PROTEST: Aksjonsgruppen "Nok er nok" kjører i kolonne mot Bergen sentrum fra Sotra og Askøy for å vise sin holdning mot bompenger. Foto: Marit Hommedal / NTB scanpixVis mer
Kommentar

Lenge var bompenger bare en fjern politisk rumling. Heftig som lokalt kampområde, men ingen hovedfaktor i nasjonal politikk. Rett nok var bompenger en gang et av Fremskrittspartiets glansnumre, men i regjering er det redusert til et brutt løfte. Nå leter partiet etter en troverdig utvei, og det indre trykket er stort. I Bergen, der bompengeopprøret er sterkest, er Frp nærmest utradert på meningsmålingene. Det er bare litt over tre måneder til lokalvalgene, og sterke krefter innad i Frp er klaer for å gå ut av regjeringen om det ikke får en tydelig seier.

Samtidig som det gjærer i regjeringen kommer Statistisk Sentralbyrå (SSB) med tall som viser at klimagassutslippene i Norge øker. Økningen kommer fra biltrafikken (slutt på bruk av palmeolje), den er ikke stor (0,4 prosent), men er dramatisk fordi utviklingen går i feil retning. Det forsterker konflikten mellom bil og miljø.

Når reaksjonene på bompenger kom så overraskende på de fleste partiene skyldes det en feilberegning av dybden i folks engasjement. Betydningen for folks privatøkonomi er selvsagt en hovedkomponent i protesten. Men dette er ikke hele historien. I tillegg handler det om frihet, by og land og skatt og klasse.

For mange unge – særlig de som er bosatt i større byer – fortoner det hele seg som et fossilt opprør. I dobbel forstand: Eldre og voksne mennesker som tviholder på et karbonsamfunn som må avvikles. Det er en forståelig vinkling. Det er ingen tvil om at bensin- og dieseldrevne kjøretøy bare har en framtid på museum. Behovet for bedre bymiljøer er sterkt og må ha prioritet.

Samtidig må vi ikke glemme at bilen for mange er noe mer enn et praktisk transportmiddel. Bilen er den innretningen som tydeligst frigjorde menneskene fra en statisk tilværelse. Den gir en frihet som før var utenkelig. Vi bestemmer selv når vi skal reise, og det er få begrensninger når det gjelder reisemål. Til sammenlikning er bussen, t-banen eller toget stive transportmidler. Tid, frekvens og rutenett bestemmes av andre og kundene må tilpasse seg dette. Det minner litt om gammeldags kringkasting som har en rigid struktur stadig flere forlater.

Kollektivtransport er godt nok for de fleste reisebehov i urbane strøk, skjønt tungvint og upraktisk om du har barnevogn, flere handleposer eller har bevegelseshemning. Tilbudet har også klare begrensninger når det gjelder ferie og fritid. En alminnelig norsk familieferie blir krevende og stusslig om du bare er henvist til kollektive transportmidler.

Hvis bruken av bil – også de elektriske – blir så regulert og kostbar at det innskrenker vanlige mennesker frihet til å bevege seg, er det ikke rart det kommer kraftige reaksjoner. For mange vil det arte seg som et politisk kontraktsbrudd. Hvis det grønne skiftet innebærer betydelige innskrenkninger når det gjelder bruk av bil og fly, må politikerne ha mot til å fortelle det.

Det andre elementet dreier seg om skatt og rettferdighet. Skattenivået i Norge er nokså høyt, men det er også kvaliteten og bredden på de velferdstjenestene vi får tilbake. Dette er en hovedgrunn til at skatteopprør ikke har tatt ordentlig av i Norge. Men dette skattepolitiske flegma hviler på at skattene er rettferdig utmålt og fordelt. Den som har mest og tjener mest, skal også betale mest.

Denne samfunnskontrakten har regjeringen undergravd ved å gi store skatteletter til de rike, og høyere avgifter, gebyrer og egenandeler til alle andre. Denne «skjulte» skatteøkningen, kombinert med reduksjon i enkelte velferdsgoder, går nå opp for stadig flere. Bompenger er en koppskatt, altså en skatte som innkreves med det samme beløp pr. hode, uansett økonomisk betalingsevne. Det var en slik skatt som i 1990 senket den konservative statsministeren i Storbritannia, Margaret Thatcher.

En ny finansiering av kollektivtransport og nye og bedre veier må innebære et reelt skifte i hvem som får hoveddelen av den økonomiske belastningen. Det må være de med beste evne til å betale mer skatt. At den sittende regjeringen vil velge en slik linje er høyst usannsynlig. Det vil jo være et løftebrudd overfor dem som gir rause gaver til høyrepartiene. Da risikerer vi en utvikling som kan øke de politiske og sosiale motsetningene: En situasjon der regningen for det grønne skiftet sendes til folk flest og at kapitalen går fri.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.